- Godt å være tilbake i manesjen

Mandag 15. august startet Kristin Danielsen (43) i stillingen som direktør for Kulturrådet. Siden det i juni ble kjent at Danielsen fikk stillingen har hun blitt intervjuet i både tv, radio og en rekke aviser. Hun har svart på spørsmål om seg selv, sine forventninger som ny direktør, sin karriere som danser, leder i musikklivet og ikke minst som direktør for Deichmanske bibliotek. Nå gleder hun seg til å brette opp ermene og ta fatt på jobben.

Vi har spurt henne om hvordan første uka på jobb har vært, hva hun ser frem til i jobben og hvilke utfordringer som venter.

Hvorfor søkte du jobben som direktør for Kulturrådet?

Kulturrådet er den viktigste institusjonen for utvikling i kunst- og kulturfeltet, og da spesielt kunstnerisk utvikling i det frie feltet, utenfor institusjonene. Jobben som direktør gir meg mulighet til å være med og påvirke dette. Det var bare for spennende til å lå være. Jeg har sagt til det kjedsommelige at dette er den eneste jobben jeg kunne tenke meg å forlate Deichmanske for, og det står jeg ved. Det er jo ikke hver dag stillingen som kulturrådsdirektør er ledig, og denne jobben ville jeg virkelig ha.

Vi er også midt i en spennende tid. Det er mange som vil gjøre noe med Kulturrådet og feltene vi har ansvar for, og det er mange som mener noe og som ønsker seg en bit av kaka.

Mitt utgangspunkt er at jeg er veldig glad i det som er etablert, og jeg er opptatt av at vi må passe på det som allerede fungerer. Det er viktig å se helheten, og ikke bli for endringsivrige. Endring er bra og en del av vår hverdag, men vi skal også passe på at vi går i riktig retning. Det vil jeg være med på.

Hvilken betydning mener du Kulturrådet har for kunst- og kulturlivet i Norge?

Jeg foretrekker heller å snu på spørsmålet. Hva slags kulturliv hadde vi hatt uten Kulturrådet? Da ville vi sett en ensretting av kunsten og kulturen mot et mer «mainstream» uttrykk. Vi hadde hatt færre norske forfattere, vi ville ikke hatt noen stor utvikling innen norsk musikk og scenekunst og vi ville hatt tristere museer. Kulturrådet har siden opprettelsen i 1965 vært et korrektiv til markedet og det som det kommersielle kulturlivet ikke klarer å tilby, og det behovet er minst like viktig i dag 50 år etter.

Uten Kulturrådet ville vi rett og slett hatt et kjedeligere Norge.

Du har hatt jobben som kulturrådsdirektør i en uke, hvordan var den første uka, og hva er inntrykket ditt av oppgavene så langt?

Det har så langt vært veldig bra. Jeg hadde en dag på kontoret før jeg dro ned til Arendalsuka. Det var et fint sted å starte og jeg fikk møtt og hilst på mange på kort tid. Samtidig har det vært litt overveldende. Jeg liker å si at jeg kjenner Kulturrådet godt, men det er ikke helt sant. Det er høye forventninger både der ute og internt i organisasjonen, og jeg har mye å lære og mye å sette meg inn i. Den jobben begynner nå.

Jeg merker at det er stor interesse for Kulturrådet, det er veldig bra. Jeg har virkelig fått følelsen av å være tilbake i manesjen. I de tre årene jeg har vært i biblioteksektoren jobbet jeg mye med å løfte feltet og få til en diskusjon. I Kulturrådet trenger vi ikke det, det er allerede mye diskusjon. Nå skal jeg finne ut hva som haster mest, og prioritere det. Det er mange viktige saker på bordet, og vi må sørge for å ta de viktigste først.

Hva gleder du deg mest til i den nye jobben?

Jeg gleder meg til å bli kjent med organisasjonen. Snakke med alle som jobber her og lære mer om alt Kulturrådet jobber med. Så er det en motivasjonsfaktor å få være med å påvirke, så det gleder jeg meg til.

Kunst- og kulturfeltet er fullt av oppegående mennesker som er langt over gjennomsnittet opptatt av jobben sin. Å møte disse menneskene ser jeg veldig frem til. Jeg gleder meg også til å få et bedre overblikk over kunst- og kulturlivet i hele landet. Kulturrådet har et eksepsjonelt overblikk og det gleder jeg meg til å lære mer om.

Hvilke tendenser og utfordringer ser du i kulturlivet i tida framover?

En viktig tendens er at vi nå ser en «do it yourself»-trend. Med nye digitale hjelpemidler kan «alle» gjøre alt selv. Det er flere «kjøkkenbordsplateselskap» og flere som gir ut bøker på egne forlag. Dette er en trend på godt og vondt. På den ene siden har feltet blitt mer demokratisert og hvem som helst kan bli oppdaget. På den andre siden betyr det at det også skapes mye som ikke holder mål. Det må det være lov å si.

En annen trend er at internasjonaliseringen blir tydeligere og tydeligere. Digitale verktøy gjør at man stadig enklere kommer i kontakt med hele verden, og gjør at publikum også utvides. Her skjer det veldig mye spennende, og det er viktig å følge med på utviklingen og tilpasse oss en ny virkelighet.

Samtidig ser vi en utflytning mellom høy og lav kultur. Det tror jeg først og fremst er positivt, men det gjør at vi kanskje må tenke nytt i en del sammenhenger.

En av de viktigste utfordringene vi står ovenfor er problemstillingene rundt opphavsrett og åndsverk. Med strømming og nye former for deling og åpenhet er det essensielt å finne gode løsninger på dette, slik at kunstnerne får betalt for verkene sine. Det er også svært viktig å opprettholde kvalitetsprinsippene i en tid der alle kan mene noe. Jeg tror kunstnere håndterer det veldig bra, men det er viktig å huske at ikke alle er eksperter på kvalitet, slik at ikke det blir noen forflatning. En av de viktigste oppgavene i Kulturrådet er nettopp å holde kvalitetsfanen høyt.

Hva var din siste kulturopplevelse?

Da må jeg nok si boka jeg leser, Cloud Atlas, av den britiske forfatteren David Mitchell. Jeg oppdaget ham fordi han er en av forfatterne som er innlemmet i Fremtidsbiblioteket. (Fremtidsbiblioteket er et prosjekt i det nye hovedbiblioteket i Bjørvika i Oslo der 100 forfattere gjennom 100 år inviteres til å levere inn en tekst, som skal bli en antologi i 2114, red. anm.) Mitchell har overrakt manuskriptet til biblioteket, og det får jeg jo aldri lese, men det ledet meg til denne romanen som jeg liker veldig godt. Den sprenger romanformatet, både form- og språkmessig og ligner ikke på noe jeg har lest tidligere.

Hvilken kulturopplevelser har gjort størst inntrykk på deg?

Det må være teaterforestillingene jeg så som barn. Jeg husker særlig en figurteateradapsjon av Askepott som jeg så da jeg var 6 eller 7 år. Jeg aner ikke om det var noe bra, men den gjorde noe med meg og er det første jeg virkelig husker. I tillegg må jeg trekke frem en forestilling av det belgiske dansekompaniet les ballets C de la B i London, som rokket forståelsen min av hva dans kunne være.

Har du noe mer på hjertet?

Nå har jeg allerede sagt en del og ment en del og snakket med veldig mange om både meg selv og om jobben. Jeg er et actionmenneske, så nå gleder jeg meg til å komme i gang med å arbeide!