Kunstnerintervjuer: Svarte kropper i hvite rom

Synlig og hypersynlig 

– Jeg kjenner igjen sinne ved å bli sett på. Være den som alltid er synlig. Men som samtidig ikke har en stemme. Ikke blir hørt. Ikke klarer å snakke. Blir oversett. At noen snakker over deg. Kunsten min tar opp erfaringen av å være hypersynlig og samtidig usynlig.

Frida Orupabo (38) snakker rolig, stakkato og veier ordene, mens hun sakte, men sikkert skisserer utgangspunktet for sin egen kunst. 38-åringen har de siste seks årene blitt verdenskjent for collager som ofte portretterer svarte kvinner i forvridde stillinger, og tematiserer spørsmål rundt identitet, representasjon, vold, historie og politikk.

Nå sitter Orupabo på Kunstnernes hus i Oslo, og forsøker å gi innblikk i bakgrunnen for det tidvis utfordrende prosjektet. Lag for lag, forteller hun – ikke helt ulikt måten hun bygger opp collagene – om hvordan hun dekonstruerer bilder av svarte kropper hun finner på nett og i koloniale arkiver, og setter dem sammen for å fortelle noe nytt.

– Det norske språket er fattig når det gjelder erfaringer med rasisme, og det er derfor til tider vanskelig å snakke om arbeidet mitt på norsk. Men jeg ønsker en dialog. Det er derfor jeg jobber med collage. Det er en effektiv måte å stille spørsmål ved tattforgittheter, mener hun.

– Jeg er opptatt av hvorfor det jeg lager sees som svarte kropper, og ikke bare kropper. Jeg ønsker at folk skal gå inn i seg selv og stille spørsmål ved hvordan de ser.

Se hele tekst­samlingen om markeringen

Fra sosialarbeider til kunstner

Frida Orupabo ser rundt seg i de store åpne rommene ved Kunstnernes Hus. Hun hadde sin første soloutstilling i Norge her i 2018. Men veien dit var utradisjonell. 38-åringen er utdannet sosiolog og jobbet for nasjonalt kompetansesenter for personer med prostitusjonserfaring, Pro Sentret, da følgerne strømmet til Instagramkontoen hennes @nemiepeba der hun deler digitale collager. I 2017 inviterte den amerikanske kunstneren Arthur Jafa, kjent for samarbeid med folk som Beyoncé, Jay Z og Spike Lee, henne til å stille ut under hans utstilling i London – og kunstkarrieren til Orupabo skjøt fart.

38-åringen er nå fulltidskunstner, og kritikerrost for sine særegne verk der hun sammenstiller fragmenter av ulike bilder, og kroppsdeler føyes sammen som papirdukker. Collagene stilles ut over hele verden. Men det å entre de hvite kunstrommene som svart kunstner har til tider vært en overveldende opplevelse.

– Jeg var en ikke-hvit kvinne, som kom inn i kunstfeltet gjennom bakdøra. Jeg opplevde at en del i Norge stilte spørsmål ved om jeg fortjente å få stille ut. At mangelen på kunstutdannelse og at jeg ikke hadde jobbet for «plassen», gjorde meg til en slags bedrager. Jeg har følt litt på at jeg som kunstner er en outsider som ikke passer inn, innrømmer hun.

Likevel følte Orupabo et driv til å fortsette å bygge nye collager av dystre, historiske bilder. For blant bildene hun bruker, fant hun noe gjenkjennelig som hun gjerne ville synliggjøre.

– Det er emosjonelt utmattende å jobbe med koloniale arkiver. Bildene er tatt for å dehumanisere, ydmyke og kontrollere. Kvinner og barn er ofte blitt avkledd og satt i ulike posisjoner. De er navnløse, sier hun.

Likevel finner hun styrke og motstand i flere av bildene.

– Det kan være noe ved blikket eller hvordan kroppen er plassert. Det er denne tvetydigheten jeg er interessert i, og som jeg ønsker å undersøke i arbeidene mine. Jeg forsøker å foreta et brudd med arkivet som jo egentlig får meg til å få lyst til å spy, sier hun.

Ville kjenne seg igjen

Orupabo er oppvokst i Sarpsborg, med norsk mor og uten sin nigerianske far. Hun husker godt en oppvekst der hun stadig fikk kommentarer om at hun ikke hørte hjemme i den lille, norske byen. 38-åringen har derfor alltid lett etter bilder av mennesker som så ut som henne selv, for å ha noen å speile seg i.

– Det var veldig få bilder på TV, i bøker og reklame av mennesker som ikke var hvite. Og hvis det var noen, var det ofte rasistiske fremstillinger. Jeg opplevde en ensomhet i det å aldri kjenne meg igjen. Jeg begynte med å samle familiebilder. Men interessen rundt bilder fikk full utfoldelse da jeg begynte på universitetetgåt og fikk tilgang til en verden full av bilder på internett, forteller hun.

– Jeg oppsøkte disse bildene for å finne en slags identitet i noe utenfor meg selv.

Redd objektivisering

Orupabo merket at hun klarte å uttrykke noe hun ikke hadde ord for gjennom kunsten, men har tidligere uttalt til Dagens Næringsliv at hun hater det bildene uttrykker. Da kunsten hennes ble anerkjent, kom også suksessen med en bismak.

– Det å lage arbeider som skulle settes på hvite vegger opplevdes ubehagelig. Bildene fra de koloniale arkivene er veldig sensitive å jobbe med. Det er derfor viktig at det skjer et brudd – at jeg ikke bidrar til en re-objektivisering, sier Orupabo.

– Det har også vært mye fokus på ikke-hvite kunstnere de seneste årene og det å mangfoldiggjøre kunstfeltet. Det er jo positivt, men man kan noen ganger spørre seg hvor ektefølt det er, og om det virkelig innebærer en reell endring.

Hun gjør derfor mye for å motvirke at hun mister kontroll over narrativene i arbeidene når de forlater studio.

– Lagene med kroppsdeler fra ulike subjekter er for meg et forsøk på å unnslippe de snevre forståelsene av hvem jeg er, eller hvem vi er – et forsøk på å skape et arbeid, og et liv, der det hvite blikket ikke er det dominerende, forteller hun.

De siste årene har 38-åringen laget flere skulpturelle verk som møter tilskueren på nye måter.

– Jeg har begynt å jobbe mer i metall, og med collager som flyter ut i rommet. Det er en reaksjon på at jeg syntes det var ubehagelig at bildene skulle henge på vegger og sees på. Det er viktig for meg at collagene bruker blikket til dem i rommet. Man skal ikke bare se på verkene, men også føle seg sett tilbake. Det er en dialog mellom arbeidene og de som ser på, en aktivisering av tilskueren.  

Skaper nye narrativer gjennom bildene

Blikket er viktig for henne. Motstanden i blikket til avbildede mennesker som kan være eid av andre. Blikket tilskueren har på kunsten, historien og undertrykkelsen av menneskene i de koloniale arkivene. Hun mener derimot at det er vanskeligere å snakke om tematikken i Norge som ikke har hatt det samme oppgjøret med sin koloniale historie som andre land.

– Det jeg gjør er så personlig, og jeg har så få ord for det jeg vil si på norsk. Det er lettere på engelsk, mener hun.

Via kunsten har hun imidlertid funnet en måte å forstå det ubehaget hun kjente på som barn. 

– Siden jeg manglet ord for dette, ble kunsten min måte å skape en verden hvor man kunne undersøke hva det betyr å være kvinne og hva det betyr å være svart.

Orupabo tenker seg om.

– Collage er en veldig fin måte å jobbe på. For du kan ta det du liker og gå bort fra det du ikke liker, klippe i stykker, manipulere og sette sammen igjen. Du lager på en måte nye narrativer og nye identiteter.  

Stereotypiske roller

På en annen kant av Oslo sitter skuespiller, artist og poet Mimmi Tamba (32) i sin leilighet på Grünerløkka. Også hun er litt nølende og usikker på hvordan fortelle om egne erfaringer med å ha en ikke-hvit kropp i hvite rom. Men konklusjonen hennes er derimot klar: Norsksenegalesiske Tamba føler at hun har snakket for mye om både rasisme og det å være annerledes.

– Jeg har funnet tilhørighet i musikken og teatret, og er litt ferdig med å lete, slår hun fast.

I starten av karrieren opplevde 32-åringen ofte stereotype rolletilbud og forventninger om å velge sanger av afroamerikanske sangere. Men Tamba som har vokst opp i Tromsø, med norsk skuespiller-mor og senegalesisk musiker-far, kjente seg ikke igjen i at hun skulle tematisere kampen til afroamerikanere eller synge antirasistiske sanger som «Strange Fruit» av Billie Holliday.

– Jeg fatta ikke hva i all verden det var jeg sang om da jeg var 12 år og skulle synge en slavesang om lynsjing. Så jeg tok avstand fra det, og fokuserte på min egen musikk, forteller hun nå. 

Jobbet beinhardt

Mimmi Tamba har siden blitt kritikerrost for både sin eksperimentelle musikk og sin særegne tilstedeværelse på scenen. Hun er fast ansatt på Det Norske Teatret, og har det siste tiåret gjort så varierte kunstsprang som å delta i NRK Stjernekamp i 2013, å gi ut tre album og spille i alt fra «The Book of Mormon» til i David Bowie-musikalen «Lazarus».

– Jeg har vært sta, rett og slett, fulgt magefølelsen og jobbet hardt. Og på veien har jeg har blitt sett og blitt gitt muligheter som føltes rett for meg. På den måten er det blitt tydeligere for meg at jeg kan gjøre mye forskjellig.

Tamba tenker seg om.

– Det er ikke noe synd på meg, men jeg har måttet jobbe beinhardt for å få folk til å forstå hva jeg kan gjøre.

Dronning Elizabeth

Tamba drømte først og fremst om å få lov å skape noe eget. Å utforske det å være mangefasettert eller ubundet av stereotypier, i spenn mellom kulturer og forventninger – og aller helst ville hun gi innblikk i hva som skjuler seg bak fasadene til folk.

Hennes store musikalske gjennombrudd kom da hun lagde konseptalbumet «Semper Eadem» inspirert av sitt forbilde, dronning Elizabeth I av England som levde fra 1533 til 1603. 

– Folk forsto først ikke hvorfor jeg interesserte meg for Queen Elizabeth. Men jeg synes at hun var en interessant kvinne, og hun viser at alle mennesker har både ondskap og godhet i seg. Jeg tenkte ikke på at hun var hvit, forteller Tamba. 

I prosessen med å lage «Semper Eadem» som musikkteater dukket det likevel opp spørsmål om hvorfor hun hadde valgt en hvit dronning som inspirasjon, og ikke for eksempel Ruth Reese eller Bob Marley. De jobbet derfor med å legge inn en forklaring på dette i forestillingen. 

– Etter mye om og men så nektet jeg det. Jeg følte at folk måtte gjøre opp sin egen mening når de så stykket. Det har jeg til den dag i dag tenkt at var et smart valg.

Gjennom å ikle seg estetikken til den hvitpudrede, kjolekledde monarken, følte 32-åringen at hun også lettere aksepterte seg selv.

– Det å ha fasade er noe alle kjenner til, og jeg har følt mye på at jeg må holde på en slags fasade. Jeg valgte Queen Elisabeth fordi hun hadde en ekstrem fasade, men samtidig hadde integritet og gjorde ting på sin måte, forteller Tamba.  

Elsa i Frost

Mimmi Tamba spiller for tiden en annen kritthvit rolle som er kjent for en stram fasade, isdronningen Elsa i teaterversjonen av «Frost» på Det Norske Teatret. Også den rollen har gitt henne en større innsikt i seg selv.

– Det er en rolle man kan bli nervevrak av, men jeg har fokusert på at jeg skal finne min versjon av den, sier 32-åringen.

Skuespilleren mener det sunt at det gir litt «krasj» med folks forventninger at nettopp hun som norsksenegaleser spiller isdronningen som har bergtatt barn verden over. Men hun har selv ofte avstått fra å kommentere det kunstneriske valget.

– Jeg vet at det har vært en undergrunnsdiskusjon på nett om en brun Elsa. Men det har vært lite om det i mainstream media, og jeg slipper å måtte forklare meg hver gang jeg får en rolle litt utenfor min stereotypi, sier Tamba.

Og så er hun tilbake til utgangspunktet, at hun føler at hun egentlig har snakket nok om egen bakgrunn.

– Jeg har snakket om hvordan det er å være melaninrik i ti år, og jeg kan snakke om det når det føles naturlig. Men når jeg får en sånn rolle som Elsa, er det ikke min jobb å gjøre det. Da får heller publikum kommentere valget. Jeg tenker derimot at jeg kan normalisere det å være annerledes for ungene som ser på. De ser at jeg ikke snakker om at jeg er brun, jeg bare gjør rollen.  

Spiller Whitney Houston

Tamba liker å veksle mellom ulike kunstformer og bryte med forventinger. Ved å mestre roller noen mente var utenkelige for henne, har hun opparbeidet seg en større tro på seg selv. Nå er troen blitt så sterk at hun har takket ja til en rolle hun før ville frykte ble stereotypisk: Rachel i «The Bodyguard», en rolle først spilt på film av selveste Whitney Houston.

– Jeg ble ofte sammenlignet med henne som liten da jeg sang som liten, og måtte liksom synge musikken til melaninrike artister. Etter hvert tok jeg fullstendig avstand fra det. Jeg elska Whitney, men jeg kunne ikke synge hennes musikk tidligere, forteller Tamba.

Etter drapet på George Floyd og Black Lives Matter-bevegelsen som fulgte, fant 32-åringen derimot frem amerikanske antirasistiske sanger, og plutselig ga de henne ny mening.

– Den bevegelsen traff meg veldig. Og nå som jeg er blitt eldre, har jeg fått egne erfaringer jeg kan knytte det til og føler at jeg kan gå inn i disse sangene på nye måter.

Tamba føler at hun med tiden er blitt sett og forstått for den hun er, og at hun blir booket for sine talenter, ikke sin bakgrunn.

– Ja, det føler jeg. Nå kan jeg gjøre Whitney på min måte, og stå for det.  

Forventning om å representere

På en tredje kant av Oslo sitter en norskafrikansk kunstner som det siste tiåret er blitt kjent for å skildre opplevelsen av å ha en svart kropp i hvite rom –  poet, forfatter, dramatiker og litteraturkritiker Sumaya Jirde Ali (26). Siden hun var 18 år har 26-åringen skrevet kronikker og avisinnlegg om manglende mangfold i norsk offentlighet, og hun har fulgt opp tematikken i poesi og diktsamlinger som blant annet Melanin hvitere enn blekemiddel (Aschehoug 2018).

(Uten tittel)

Burkakjerringa har ikke råd
til å være nøytral
alltid svart, alltid innvandrer
de legger merke til fargene, selv
når jeg skjuler dem
kan jeg leie rom i den
hvite mal?
kan jeg ikke også
få være nøytral?
les meg
hva sier blikket?

(Melanin blekere enn hvitemiddel, 2018)

Høsten 2023 ga hun ut en kritikerrost sakprosabok, «Et liv i redningsvest». Der forteller Jirde Ali, som er oppvokst i Bodø med foreldre fra Somalia, om sin årelange kamp mot rasisme. Hun gir innblikk i hvor utmattende det føles at hudfargen hennes blir kommentert av utenforstående, og blir brukt mot henne i øyeblikk der hun føler seg vel. Blant historiene er hennes versjon av den mye omtalte hendelsen som førte til at hun i 2022 anmeldte komiker Atle Antonsen for hatefulle ytringer på Bar Boca i Oslo.

Saken ble til slutt henlagt av Riksadvokaten, og Jirde Ali har siden sagt lite offentlig om hvordan hendelsene preget henne. Men i et intervju med Morgenbladet fortalte hun at den langvarige belastningen av rasisme har ført til at hun tidvis ikke ønsket å leve mer. To ganger etter hendelsen på Bar Boca ble hun derfor innlagt på psykiatrisk avdeling. 

Jirde Ali vil ikke si noe om hendelsen eller etterspillene den hadde i denne saken. Men hun forteller gjerne over e-post om sine erfaringer rundt tematikken svarte kropper i hvite rom.

– Jeg har siden tidlig barneskole vært bevisst på at jeg har vært den eneste som ser ut som meg i de fleste av rommene jeg har beveget meg i. Jeg kjente ingen spesielle følelser knyttet til det før jeg, etter hvert som jeg ble eldre, opplevde å bli behandlet på en måte som forventet eller gikk ut ifra at jeg måtte representere alle som er svart, somalier eller muslim, skriver Jirde Ali.  Følelsen ble forsterket da hun endret norsk offentlighet.

– Det er en spesiell følelse – det er jo det, å stadig befinne meg i rom hvor jeg er den eneste som ser ut som meg. Heldigvis har de offentlige norske sosiale, politiske og kulturelle rommene blitt større - eller, det er langt flere som tar saken i egne hender i dag enn hva det var da jeg startet å bidra til norsk offentlighet i 2016. Flere og flere forstår at de ikke kan vente på å få tildelt en mikrofon. Enten må de kjøpe en selv, lage en egen scene, brøyte frem en ny sti eller trylle frem en ekstra stol der det ikke er flere stoler eller angivelig mer «plass». Mange flere ser ut til å gjøre nettopp det, noe som gleder meg enormt, for jeg ser den personlige, politiske, individuelle og kollektivistiske nytteverdien som følger med det.

Fant et språk via litteraturen   

I boka «Et liv i redningsvest» skriver Jirde Ali imidlertid at hun, i likhet med Orupabo, tidligere ikke hadde ord for rasismen hun opplevde. Men dette endret seg da hun begynte å lese nye typer litteratur.

– Jeg fant meg selv ved å lese litteratur som gjorde det tydelig for meg at min smerte ikke er unik, at det jeg ikke kan stave allerede er skrevet, og ved å forstå at det eksisterer et fellesskap – et elendighetens fellesskap – som holder oppe alle de lidelsesfulle dagene som oppsummerer hvor voldsom et eller flere mennesker er i stand til å være mot et eller flere andre mennesker. Jeg fant et språk fordi jeg forsto, i møte med litteraturen jeg leste, at livet jeg lever ikke bare ufrivillig er politisk – som kvinne, som svart og som muslim –  det kan og være gjenstand for litteratur. 

 Sumaya Jirde Ali legger til at hun er glad for at den seneste boken hennes er godt tatt imot, og at hun skal fortsette som forfatter, litteraturkritiker og dramatiker, samt fullføre en master i sosialantropologi, i tiden som kommer. Hun mener at samtaler om rasisme, i tillegg til litteratur, kan gi et språk for erfaringer rundt det å ha en svart kropp i hvite rom.

– Vi mennesker reflekterer bedre ved å snakke med andre, for da får vi anledning til å se oss selv, og verden klarere. Og det er først når en ser, at språket kan ramle over en.

"Ordene kom over meg først da jeg nådde et sted hvor jeg i skrift og erindring ikke forsøkte å forsvare mine egne erfaringer, slik jeg trodde jeg måtte gjøre. Ordene kom over meg da jeg forsto at jeg kan skrive om det jeg stadig utsettes for uten at det reduserer meg til kun å være et offer." (Et liv i redningsvest. Dagboksopptegnelser om norsk rasisme. Cappelen Damm, 2023)