Essay: Vår superkraft

På ungdomsskolen i Grimstad på 1980-tallet lærte jeg at menneskearten kan inndeles i tre hovedraser: den kaukasiske, den mongoloide, og den negroide. Mennesker som meg, med blandet afrikansk og europeisk opphav, ble kalt mulatter, utledet fra det latinske ordet mulus, blanding mellom esel og hest. Vitenskapen har siden slått fast at menneskeheten er ett. Negeren er død. Samtidig er vi melaninrike med afrikanske aner stuet sammen i et tiår som nesten ingen i Norge har hørt om.

Globalt utgjør den afrikanske diasporaen flere hundre millioner mennesker med ulik tilknytning til det afrikanske kontinentet. De fleste havnet ikke i utlendighet frivillig. Den transatlantiske slavehandelen og den arabiske slavehandelen i Afrika resulterte i millioner av etterkommere spredt over flere kontinenter. Afrikanere har også flyttet eller flyktet i nyere tid og til andre steder i verden, deriblant Norge.

Vi har ulike språk, kultur og statsborgerskap, men zoomer du inn ser du at folk av afrikansk avstamning generelt har lavere sosioøkonomisk status enn majoritetsbefolkningen og er særlig utsatt for diskriminering. Samtidig har afrikanske estetiske og kulturelle uttrykk hatt enorm påvirkning verden over. Fra Picassos appropriasjon av vestafrikanske skulpturtradisjoner til capoeira, hiphop og dagens nigerianske afrobeat-dominans er Afrika til stede i alt sitt mangfold verden over. Det er denne dobbeltheten som utgjør bakteppet for FNs internasjonale tiår for mennesker av afrikansk avstamning. 

Se hele tekst­samlingen om markeringen

Svarte nordmenn usynlige

Det er noe rart med et tiår som ikke begynner på null. Og det er noe rart med mennesker som ikke lar seg måle. Prøv å telle nordmenn av afrikansk opprinnelse, og du går deg vill i demografiske statistikker og kategorier: To afrikanske foreldre eller ett. Født her, flyktet eller flyttet inn. Adoptert fra Etiopia, Sør-Afrika, Colombia, Madagaskar eller Brasil. Og hva hun som er barn av en tysk mor og en afromamerikansk soldat, oppvokst etter 2. verdenskrig? Usynlig. Ingen vet hvor mange vi er. Ingen ser våre liv i sammenheng.

Britiske og amerikanske folketellinger ber folk oppgi om de for eksempel er Black or African American eller Black British, Black Welsh, Caribbean or African, Other Black, Mixed or Multiple ethnic groups. FNs rasediskrimineringskomité (CERD) har gjentatte ganger bedt Norge rapportere om befolkningens etniske sammensetning. Arbeidsgruppen for dette afrikanske tiåret anbefaler det samme. Det etterkommes ikke.

Statistisk sentralbyrå produserer ikke statistikk over etnisk bakgrunn. Norge har lenge hatt som offisiell retningslinje at informasjon om borgernes etnisit(er) ikke skal registreres.

Et melaninrikt kunstnerisk tiår 

Norge har forholdt seg passiv til FNs oppfordring om å markere tiåret, og «har ingen tiltak som direkte tar utgangspunkt i det internasjonale tiåret for personer med afrikansk bakgrunn.»

Til tross for dette er den afrikanske diasporaen i Norge mer synlig enn noensinne. Det kan vi blant annet takke populærkulturen og kunstlivet for. Innovatøren og stilikonet Arif, de elegante soulfrasene til Beharie, klubbrytmene til Isah og nylig avdøde Dutty Dior, og de vestafrikanske tradisjonsmusikerne i Karpes Omar Sheriff-turne er alle del av lydsporet til det siste tiåret. På dagen 17 år etter at unggutten Benjamin Hermansen ble drept av nynazister på Holmlia, slapp rapperen Hkeem ut låta «Ghettoparasitt». Musikkvideoen vant Spellemannpris, og låten står igjen etter dette tiåret som et mektig epos over melaninrike ungdommers opplevelser med norsk rasisme.

Før var vi få. Nå er vi mange flere med afrikansk bakgrunn i norsk kulturliv. Jeg ser det med det blotte øyet. Ansikter som ligner mitt, historier som reflekterer mine.

Vil du vite noe om norskafrikaneres livserfaringer og levekår - se til kunsten! Vi står for en kunnskapsproduksjon om svarte liv i Norge som kompenserer for utilstrekkelig statistikk og forskning. Vi produserer kvalitative data om den afrikanske diasporaen i Norge - både i form av kunsten vi skaper, og i form av samtalene, refleksjonen og erkjennelsene som springer ut av den.

Antirasistisk Senter, Black History Month Norge, Det afrikanske kulturinstituttet CAK, Organisasjon mot offentlig diskriminering og Afromundo har alle markert tiåret. I perioden har også flere norskafrikanske artister og kunstnere fått sitt gjennombrudd, og tilfanget av kulturproduksjoner som på ulike måter tematiserer melaninrike liv har blitt mye større.

I det følgende deler jeg utvalgte eksempler fra visuell kunst, kulturarv og scenekunst i Norge. Disse kunstnerskapene oppsto ikke på grunn av FNs tiår for mennesker av afrikansk avstamning, men har likevel levert sterke bidrag til det.

Visuell kunst

I 2024 er det ti år siden den norsk-sudanesiske kunstneren Fadlabi og svensken Lars Cutzner åpnet utstillingen European Attraction Limited, etter flere år med rabalder. Utgangspunktet var Norges feiring av Grunnlovsjubileet i 1914, hvor åtti afrikanere ble utstilt i en menneskelig dyrehage i Frognerparken.

Å gjenskape den såkalte «Kongolandsbyen» i 2014 ved å stille ut nålevende afrikanere var jeg og mange andre sterkt kritiske til. Kunstnerne valgte til slutt en annen løsning, men oppnådde uansett sitt mål: å ta et oppgjør med Norges historie og nasjonale selvbilde.

På den måten kickstartet dette kunstprosjektet samtaler, både i Norge og internasjonalt, som knytter det an til tiåret for mennesker av afrikansk opprinnelse. Fadlabi kunstnerskap har siden utforsket alt fra etiopiske kirkeikoner og veggmalerier i afrikanske barbersalonger, til afrofuturisme og popkunst. Han er innkjøpt og utsmykker flere institusjoner og museer.

Kunstnere med migrasjonserfaring har en rik estetisk bank å hente inspirasjon fra. Ahmed Umar flyktet fra Sudan i 2008, utdannet seg ved Kunsthøgskolen i Oslo og fikk sitt kunstneriske gjennombrudd i Norge dette tiåret. 

Sudan består av om lag 584 etniske undergrupper og er på størrelse med hele Vest-Europa. Å si at jeg representerer Sudan, er feil. Å si at jeg representerer Afrika, er en katastrofe. - Ahmed Umar.

Kunst er en arena for å utfordre kulturelle og sosiale normer, levd liv og historisk urett. Dette gjør multikunstner Sandra Mujinga gjennom sine science fiction-inspirerte, post-apokalyptiske verk. De siste årene har hun blitt et stjerneskudd i det internasjonale billedkunstfeltet, med utstillinger på verdens mest prestisjefylte museer, som Guggenheim og MOMA i New York. Til tross for suksessen lever hun med en følelse av rotløshet og savn.

Det å jobbe med kunst kommer fra et virkelig sterkt behov for å knytte seg til andre mennesker i hele verden. Det gjør deg mindre alene. - Sandra Mujinga.

Disse ulike kunstnerne både dekonstruerer og nytenker hva kunst kan være gjennom hvert sitt distinkte formspråk. Det de har til felles er at de insisterer på å representere seg selv som individ, og sitt eget kunstnerskap. Slik bidrar de til utvikling av norsk kunstliv, og synliggjøring av mangfoldet i diasporaen som FNs tiår for mennesker av afrikansk avstamning fokuserer på. 

Dokumentasjon av svart historie

Innenfor feltet kulturarv jobber sosialantropolog Michelle Tisdel i krysningspunktet mellom kunst, arkiv, aktivisme og akademia. Som forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket har hun bidratt til å belyse norsk kolonihistorie og den afrikanske diaspora i Norge. Andre viktige arbeider er realisert som frittstående prosjekter. Blant annet skrev hun manus til forestillingen «Give Me A Crown» om den afroamerikanske sangeren og aktivisten Ruth Reese på Nordic Black Theatre i 2022.

Hun bidro også med et kapittel i det europeiske bokprosjektet Mapping Black Europe. Monuments, markers, memories (2023) der hun skriver om de få monumentene i Oslo som vitner om den afrikanske diasporaens tilstedeværelse. Videre grunnla hun LEV- Lift Every Voice - et dokumentasjonsprosjekt om borgerrettskamp og antirasisme i Norge.

I 2020, halvveis inn i FNs tiår for mennesker av afrikansk avstamning, ble George Floyd drept av politiet i USA. To ukjente Oslobaserte organisasjoner - African Student Association og ARISE - skapte historie da de organiserte den største antirasistiske markeringen siden drapet på Benjamin Hermansen i 2001. 

I etterkant samlet Tisdel inn hundrevis av plakater fra demonstrasjonen, og kuraterte utstillingen «Din pust, din stemme» i samarbeid med Oslo Bymuseum, TrAP og Memoar 2022-2023. Boken basert på utstillingen vant Grafills pris for Årets vakreste bok i 2024. 

Scenekunsten som norskafrikanske uttrykksrom

Det har vært svarte kunstnere i Norge i flere generasjoner. Dette tiåret fikk kunstnerisk leder Cliff Moustache fra Nordic Black Theatre endelig anerkjennelsen han fortjener for sitt mangeårige bidrag til norsk scenekunst: Kulturrådets Ærespris i 2020, etterfulgt av norsk scenekunsts høyeste utmerkelse Æres-Hedda i 2023. Moustache har betydd enormt for talentutvikling av unge flerkulturelle skuespillere, og presentasjon av dramatikk fra land utenfor Europa.

Selv pionerer står på skuldrene til andre, og Cliff peker på sitt nære vennskap med den før nevnte Ruth Reese, som også var samfunnsdebattant og politisk aktivist. Hun døde i 1990 idet hun skulle motta en antirasistisk pris. To år senere grunnla han Nordic Black Theatre. Vi er mange som står på deres skuldre. 

Et søsterskap

Året var 1999 da jeg og fire andre norskafrikanske kunstnerspirer etablerte scenekunstkollektivet Queendom. Vi møttes gjennom nettopp Nordic Black Theatre og som aktivister i empowerment-nettverket Afrikan Youth in Norway, miljøer som styrket vår personlige identitet, politiske bevissthet og kreative kraft. Et søsterskap, et kunstnerskap og et kreativt dronningdømme med ambisjon om å skape kompromissløse og underholdende forestillinger fra et svart norsk perspektiv. 

Queendom er et eksempel på at de afronorske kunstnerne på slutten av 1990-tallet så seg nødt til å organisere seg separatistisk for å bli synlige og få adgang til den etablerte kunstscenen. (Gaonkar&Schmidt, 2024:94).

Etter 30 år i kulturlivet sitter jeg igjen med en ting: Vi kan ikke vente på at noen gir oss plass. Vi må ta den selv.

De siste ti årene har mange flere norskafrikanske kunstnere gjort nettopp det. En av de sterkeste stemmene det siste tiåret tilhører den prisbelønte forfatteren, dramatikeren og skuespilleren Camara Lundestad Joof. Hun kjennetegnes av en særegen kunstnerisk stil og en fryktløs tilnærming til ubehagelige temaer.

Som husdramatiker på Nationaltheatret skapte Joof i 2021 norsk scenekunsthistorie med forestillingen «De må føde oss eller pule oss for å elske oss», en scenisk ordstrøm om rasisme og kjønn, fremført av tre melaninrike kvinner. Hun fortsetter å prege norsk scenekunst, både med sine forestillinger, som rådsmedlem i Kulturrådet og ny kunstnerisk leder på Dramatikkens Hus. 

En annen scenekunstner som har skapt debatt det siste tiåret, er Tani Dibasey med forestillingene «Rasisten»  på Oslo Nye Teater og «Sorte gutter gråter ikke». Begge hadde premiere i 2023. Mens den første hadde et blandet cast, hadde den andre kun melaninrike mannlige skuespillere. Den ble spilt inn «Hos Arne» - en leilighet med publikum tett på. I 2024 er Tani aktuell med den multimediale forestillingen "Saykoluhjee".

«Sorte gutter gråter ikke» baserte seg på skuespillernes egne historier, og rørte publikum og anmeldere sterkt. Dibasey som både var regissør og skuespiller beskriver en frihetsfølelse knyttet til det å jobbe med kun svarte skuespillere, i det forskere kaller et «separatistisk felleskap». Produksjonen provoserte også fordi en av forestillingene var satt av kun for melaninrike publikummere, der hvite ikke hadde adgang. 

Vår superkraft

Norske myndigheter fører ikke statistikk over rase eller etnisitet, og mangler helhetlig kunnskap om den afrikanske diaspora i Norge. For å forstå mer trengs det kvalitative data. Kunst- og kulturlivet står for en viktig kunnskapsproduksjon om norskafrikanske livserfaringer og levekår.

I dette essayet har jeg gitt eksempler fra musikk, visuell kunst, scenekunst og kulturarv i Oslo. Det finnes mange flere aktører som ville fortjent en plass i denne publikasjonen. Når FNs generalforsamling i år skal stemme over forslaget om å utvide tiåret, kan det gi anledning til å høre flere stemmer og perspektiver fra hele landet. Vi trenger mer kvalitativ forskning, og en dypere anerkjennelse av kunst- og kulturlivets bidrag til kunnskapsutvikling og det offentlige ordskiftet.

Den afrikanske diasporaen har en sterk immateriell kulturarv som FN anerkjenner og fremmer. Denne arven er også tilstede i norsk kulturliv. Musikk og sang har reist over verdenshav, gjennom ørkener, piggtråd og plantasjer. Poesi, håndverk, rytmer og bevegelser overføres fra generasjon til generasjon, gjemt i kroppene, minnene og drømmene til de som bærer dem. Det er dette som er manifestasjonen av vår overlevelse. Våre monumenter, vår historieskriving og vår superkraft.