Klangfugl - kunst for de aller minste

Helt siden oppstarten av Kulturrådet i 1965 har rådet tatt et spesielt ansvar for kunst for barn og unge. Thorbjørn Egner, som satt i det første rådet, var svært opptatt av å tilby god kunst for de yngste. Og frem til dagens satsingsprosjekt Kunstløftet har det vært mange initiativ for å tilby god kunst til barn og unge. Et av de viktigste var Klangfugl, der de aller minste barna for første gang var målgruppe.

Les mer om det første Kulturrådet.

- En helt ny måte å tenke på

- Klangfugl representerer på mange måter et nybrottsarbeid. Mange uttrykte forbauselse når vi fortalte om prosjektet. Ikke sjelden sa folk: "Under tre? Mener dere under tre?» Det sier førsteamanuensis ved Høgskolen I Oslo og Akershus, Ellen Os, som sammen med Leif Hernes ved HiOA, var prosjektleder for det treårige prosjektet fra 2000-2002.

- Med Klangfugl oppstod en helt ny måte å tenke på kunstformidling for de yngste, sier Ellen Os.

- Både Klangfugl og oppfølgingsprosjektet Glitterbird, (et europeisk samarbeidsprosjekt finansiert av EU-midler gjennom Kulturrådet) har hatt stor betydning for utviklingen av kunst for små barn. Barn under tre var ikke sett på som en målgruppe tidligere, nå ser vi at det i stadig flere land produseres forestillinger for de aller minste, sier Os.

Se prosjektpresentasjonen av Glitterbird.

16 prosjekter i tre år

Prosjektet ble startet opp i 1998 som et forprosjekt. For verken rådet eller Kulturrådets administrasjon var helt sikre på at det var noen god ide med kunst for barn under tre år. Men etter ett år, der fem kunstnere fikk skape og gjennomføre prosjekter rettet mot de aller minste, bestemte rådet å sette av tre millioner kroner til prosjektet, og å lyse ut midler til kunstnere som ønsket å skape og formidle kunst til barn mellom null og tre år.

16 kunstnere, som representerte ulike kunstformer fra dans og teater til visuell kunst og cross-over uttrykk, ble valgt ut blant 72 søkere. De to prosjektlederne hadde gjennom hele perioden kontakt med de involverte kunstnerne og arrangerte samlinger og seminarer underveis i prosjektperioden. Forestillingene hadde ulikt antall publikum. Noen hadde problemer med å nå ut, mens andre viste forestillinger for over 5000 barn. Prosjektet resulterte foruten de 16 kunstprosjektene i en bok, en rapport, flere artikler og stor interesse både nasjonalt og internasjonalt. 

Her kan du se en oversikt over de kunstprosjektene som var del av Klangfugl. (pdf)

- En begynnelse på noe helt nytt

Et annet og kanskje viktigere resultat var en sped begynnelse på å se også de minste barna som et publikum med egne behov og tilnærmingsmåter. I dag setter blant andre Dansens hus, JubuJuba festivalen, Seanse og Rikskonsertene opp forestillinger for barn fra 0-3 år, noe som var helt utenkelig for bare 15 år siden, sier Ellen Os. Fremdeles er det ikke veldig mange forestillinger eller utstillinger som blir laget for denne målgruppen, men det skjer likevel en stadig utvikling.

- Da jeg ble introdusert for prosjektet på slutten av 90-tallet tenkte jeg bare; Jøss er det mulig! Det var en helt ny tanke, selv for meg som jobbet med pedagogikk for små barn. I løpet av prosjektperioden skjedde det store endringer på hva både kunstnere og fagfolk tenkte om kunst for målgruppen 0-3 år, og det oppsto en aksept for at også helt små barn har utbytte av kunst, fastslår Os.

På barnas premisser    

Hovedideen bak Klangfugl er at små barn er små mennesker med kapasitet til å møte kunst, og derfor bør, som andre og større mennesker, få mulighet til å oppleve kunstneriske uttrykk.

- Mange var skeptiske til om så små barn ville ha noe utbytte av kunsten de ble presentert for. Men det ble allerede i forprosjektet klart, at selv om barna tok imot kunstprosjektene på andre måter enn både initiativtagerne og prosjektlederne hadde sett for seg, så var det helt klart både interesse og glede å spore hos de små publikummerne, forteller Ellen Os.

I rapporten skriver Os og Hernes: «Da arbeidet med forprosjektet ble satt i gang, hadde vi noen tanker om at kunstformidling til små barn måtte gi muligheter for deltakelse. Vi tenkte at små barn ikke er et disiplinert publikum som har tilegnet seg konvensjoner for hvordan man oppfører seg på teater og på utstillinger. Men vi erfarte, som man ofte gjør når man arbeider med barn, at våre forestillinger om barna, som vi trodde var objektive fakta, faktisk bygde på fordommer.»

Forskerne så nemlig at det i stor grad var slik at når kunstnerne inviterte barna til interaksjon så tok de del i forestillingen, mens om det var et klart skille mellom utøver og publikum, så holdt barna seg i stor grad på «sin side» av streken.

Åtte barn og en danser i et telt

Det kjenner Siri Dybwik godt til. Musikkpedagogen og koreografen er leder for dybwikdans som holder til i Stavanger. Kompaniet har arbeidet med barn i 15 år, og i 2011 laget Dybwik sin første forestillingen for barn fra 0-3, Esmees labyrint. 

Se prosjektpresentasjon av Esmees labyrint.

- Det var veldig artig. Og jeg kan vel si at det var et vellykka arbeid, men samtidig kjente jeg at jeg ikke hadde fått i gang interaksjonen med barna helt slik jeg ønsket. Neste prosjekt En million sommerfugler handlet mer om å inkludere ungene i forestillingen, men først nå med oppsetningen Toddlernes rom føler jeg at jeg har kommet dit jeg skal med tanke på interaksjon mellom utøver og publikum, forteller en engasjert Dybwik.

Hun har stor tro på å ta med barna i forestillingen på deres egne premisser.

I Toddlernes rom inviteres åtte barn og foreldre inn i et telt, der en danser tilpasser forestillingen til barnas deltakelse og reaksjoner. Oppsetningen består av fire sekvenser slik at barna ikke egentlig trenger å følge en historie, og stadig får nye elementer å konsentrere seg om. Det er et sanselig rom, der lyd, farger, bevegelser og objekter man kan ta på, lager et univers der alle sansene involveres. Fordi forestillingen foregår i et telt gir den et avgrenset rom der utøver og publikum møtes. 

Toddlernes rom - utdrag from dybwikdans on Vimeo. Her kan du se en video med hele forestillingen.

- Siden det ikke er noen adskilt sone mellom utøver pg publikum kan jeg på en unik måte undersøke samspillet mellom barna og danseren, forteller Dybwik, som også holder på med et forskningsprosjekt knyttet til forestillingen. Toddlernes rom er spilt 80 ganger til nå, og er i tillegg til i Norge også satt opp på statsteateret i Tyrkia, i Portugal og Spania, og reiser snart på festival til Kent i England.

- Det er gøy å se at arbeidet rettet mot de aller minste sakte men sikkert har fått en aksept både i Norge og i utlandet. Det er en helt annen diskurs nå enn for 15 år siden, og nå vet vi at ungene får noe ut av det, sier Siri Dybwik.

Hun viser blant annet til Lise Hovik sin doktorgradsavhandling fra Dronning Mauds Minde i Trondheim om forestillingen De røde skoene fra 2014. Hovik forsker på teater for de aller minste og har også vært med å lage flere forestillinger som De røde skoene og Du skal få høre fuglesang, med Teater Fot.

Les Lise Hoviks doktorgradsavhandling De Røde Skoene - et kunstnerisk og teoretisk forskningsprosjekt om teater for de aller minste.

Se prosjektpresentasjon av Du skal få høre fuglesang.

Kunst eller pedagogikk?

Prosjektlederne for Klangfugl var pedagoger, og helt fra forprosjektet var det et viktig premiss at kunsten måtte tilpasses de små barna. Det var likevel alltid kunsten som sto i fokus, eventuelle læringsaspekter var underlagt den kunstneriske ideen. Men det å skulle tilpasse kunsten til små barn var likevel vanskelig å forestille for seg for mange kunstnere.

- Mange kunstnere sa at deres første tanke var at det ikke var mulig å skape «ekte» kunst når kunsten må tilpasses aldersgruppen. Man synes å ha en forestilling om at det genuine i kunstuttrykket blir borte i tilpasningsprosessen, sier Ellen Os.

- Og vi viste jo ikke om det kom til å bli bra. Kunstnerne var så nervøse, de ante ikke hvordan det skulle bli. Men så gikk det jo så bra. Og mange ble ordentlig rørt i møtet med det unge publikummet. Det var utrolig artig da vi så at det fungerte, forteller Os.

Os og Hernes skriver det slik i sin rapport: «For å skjønne at det finnes noen berøringspunkter mellom små barn og kunst, må man gjerne selv erfare at det er mulig å skape og formidle kunst også til helt små barn. Vi har inntrykk av at mange som har tatt del i kunstopplevelser sammen med små barn, blir grepet av disse små barnas interesse, konsentrasjon og engasjement», skriver Hernes og Os i sin oppsummering av Klangfugl.

Siri Dybwik har også gjort seg noen betraktninger om dette.

- Å arbeide med små barn som målgruppe er annerledes enn å jobbe med både voksne og med større barn. Man må ta på alvor de innspillene som barna kommer med, og disse vil variere fra forestilling til forestilling. Det som er likt er at kvaliteten skal være like høy som i et verk for voksne. Man skal aldri ta en snarvei fordi det er et lite barn som er publikum. I Toddlernes rom er musikken komponert, sømmene i kostymene er beste kvalitet, og vi tar det kunstneriske på alvor, sier Dybwik.

- For danseren i forestillingen er det overveldende å komme inn i et univers der publikum er så nær og der hver forestilling vil skille seg fra den neste, fordi publikum er nytt og reaksjoner og grad av interaksjon vil variere fra barn til barn. Det har vært mye prøving og feiling, og et veldig spennende arbeid der vi hele tiden tenker på mottakergruppa i prosessen og lærer og opparbeider oss erfaring underveis.

- Det er fantastisk lærerikt og en veldig morsom tid jeg er i nå. Vi har fått støtte til et samarbeidsprosjekt med Portugal gjennom Kulturrådet og EØS-midlene og jeg gleder meg til det videre arbeidet med kunst for de minste, sier Siri Dybwik. 

Les evalueringsrapporten av Klangfugl: Kommunikasjon er kunsten (utgitt 2003)