Råd for kultur i 50 år

I forbindelse med Kulturrådets 50 års jubileum har Alfred Fidjestøl fått i oppgave å skrive boken om Kulturrådets historie. Fidjestøl er journalist og forfatter og har tidligere gitt ut bøkene Hans Jonas. Ein introduksjon (2004), Eit halvt liv. Ein biografi om Per Sivle (2007) og jubileumshistorien Trass alt. Det norske teatret 1913-2013. 

Fidjestøl mottok Sultprisen i 2014. 

Boken om Kulturrådet blir gitt ut på Samlaget og lanseres høsten 2015 i forbindelse med Kulturrådets årskonferanse.

Fidjestøl har i over et år gravd seg ned i Kulturrådet og Stortingets gamle arkiver samt flere pressearkiver, for å skrive Kulturrådets historie.  Vi har bedt ham fortelle om hvordan og hvorfor Kulturrådet ble opprettet.

Kulturpanikk

- I etterkrigstiden blomstret norsk økonomi og samfunnsliv. Det rådet en slags kulturoptimisme, en tanke om at kultursektoren vil vokse og blomstre når økonomien i landet ble bedre og folk hadde råd til mer enn det nødvendige. På slutten av 50-tallet begynte man å se tegn på at så ikke var tilfellet. Det er viktig å ha dette bakteppet når vi skal forstå hvorfor Kulturrådet ble opprettet, sier Fidjestøl.

- Hvorfor skulle man plutselig ta et statlig grep for et felt man i utgangspunktet hadde tenkt skulle klare seg selv? Vi kan kalle det en slags kulturpanikk. Kulturoptimismen er slutt, man er enige om at det ikke virker slik man hadde forutsett. Dessuten er fjernsynet på innmarsj og man er redd for det nye. Folk har bedre økonomi, men går ikke i teateret lenger. Salget av norsk skjønnlitteratur faller og billigboka fra utlandet tar over store deler av markedet. Noe må gjøres.

- Dette var bare 20 år etter krigen og tanken om å verne en truet norsk kultur sto sterkt, sier Fidjestøl, for å forklare den allmenne enigheten om behovet for vern av norsk kultur.

Det første kulturløftet

Så hva skulle være løsningen på denne kulturpessimismen?

- Det var bred enighet om at det måtte settes inn tiltak, men hva medisinen skulle være splittet både politikere og bokbransjen. En gruppering ønsket å fjerne omsetningsavgiften på bøker, en annen ønsket en statlig innkjøpsordning for bøker, som skulle deles ut til alle landets folkebibliotek, andre igjen mente at løsningen var direktestøtte til forfattere.

Debatten bølget frem og tilbake til midten av 60-tallet. Kirke- og undervisningsminister Helge Sivertsen sto i bresjen for en innføring av omsetningsavgift på ukeblader, for å finansiere kulturen.

I kulissene i departementet foregikk arbeidet med forberedelsene til det som skulle bli ideen om et Kulturfond og et råd som forvaltet dette. I det aller første notatet om Kulturfondet skrev Ekspedisjonssjef Leif J. Wilhelmsen at kulturvern og kulturbygg burde være prioriterte oppgaver for det nye fondet. Litteraturen skulle også være en viktig del av det. Og bak i kulissene trakk Helge Sivertsen i trådene. Han snakket med de viktige og riktige folka både i partiet og i kunstnernes interesseorganisasjoner. Og han sørget også for å ha kulturlivet i ryggen, ved å skape en felles forståelse om de de dystre fremtidsutsiktene for kultur-Norge, dersom ikke noe drastisk ble gjort straks.

Ukeblad-omsen

- Men det det hele var avhengig av, var om Stortinget ville vedta en omsetningsavgift på ukeblader. Regjeringen var for en slik ukeblad-oms, men debatten gikk høyt i offentligheten. Her kom skillet mellom høykultur og lavkultur frem, med pressen i front på den ene siden og forfatterne på den andre. To skriveføre og høylytte grupperinger som ikke gikk av veien for kraftige karakteristikker. Særlig forfatterne markerte seg, der de betegnet ukeblader både som fordummende, angstdempende og som søppel som burde vært dobbelt beskattet.

Og da statsbudsjettet for 1965 ble lagt fram foreslo regjeringen ikke bare å opprette et kulturfond. Det ble også vedtatt å innføre en omsetningsavgift på ukeblader, samt en økning i den generelle omsetningsavgiften fra 10 til 12 prosent, noe som også ville gjelde for bøker.

Stor offentlig oppmerksomhet og mye støy til tross, omsetningsavgiften var vedtatt, og dermed sto veien åpen for Kulturfondet. 15 millioner årlig (rundt 138 millioner kroner i dagens verdi) skulle gå til et nytt kulturfond, av disse var fem millioner satt av til litteratur og en generell innkjøpsordning for norsk skjønnlitteratur.

Lite debatt om organiseringen

11. desember 1965 ble vedtaket gjort i Stortinget. Det opprinnelige forslaget fra Regjeringen var et råd med sju medlemmer oppnevnt av Regjeringen. I Stortingsdebatten avgjorde Stortinget at de i tillegg skulle oppnevne fire representanter. Dermed var organiseringen klar. Men det forelå få retningslinjer for fondet eller rådet og det var lite klarhet i hvordan kollegiet skulle arbeide og på hvilket grunnlag de skulle ta beslutninger.

- Fondet var opprettet uten noen omfattende debatt om hvordan det skulle organiseres. Det skulle selv definere seg, men det manglet et klart grunnlagsdokument. Det er overraskende hvor lite debatt det var om den faktiske modellen, sier Fidjestøl. Den offentlige debatten om Kulturfondet var veldig profilert, og det skapte svært mye støy. Men det handlet mest om man skulle ha en innkjøpsordning og et Kulturfond, ikke om hvordan rådet og arbeidet skulle organiseres.

- Det er også rart at Stortinget var enstemmige om et tiltak det var så mye kontrovers rundt. Vedtaket om omsetningsavgiften og Kulturfondet viser en politisk handlekraft som kanskje er sjeldnere vare i dag, påpeker forfatteren.

Kunstnertungt råd

Hvem var det første Kulturrådet?

- Å bli oppnevnt som rådsmedlem ble sett på som et ærefullt oppdrag, og rådsmedlemmene var kulturpersonligheter som alle visste hvem var. Medlemmene skulle tenke utenfor eget fagfelt, og ta vurderinger som var til det beste for hele kunst- og kulturlivet. Det var knyttet stor høytidelighet rundt oppstarten av rådet. De var med på noe stort når de nå skulle finne en ny måte å organisere kulturlivet på.  

Det første rådet var satt sammen av disse personene:

Leif J. Wilhelmsen (rådsleder), Kjell Bækkelund (pianist), Torbjørn Egner (forfatter), Inger Sitter (maler), Torbjørn Rodahl (arkitekt), Halldis Moren Vesaas (forfatter), Kjell Bondevik (stortingsrepresentant KrF), Edvard Bull (historieprofessor), Håkon Stenstadvoll (maler) og Bjartmar Gjerde (AP-politiker).

Rådet møttes for første gang i Vitenskapsakademiet 3. mars. Det skal vi skrive mer om i forbindelse med at Rådet den 17. mars 2015 avholder rådsmøtet i nettopp Vitenskapsakademiet.