Bedre visuell kunst for barn og unge

De tre siste årene har Kulturrådet hatt som et av sine satsingsområder å løfte frem god kunst for barn og unge. I denne perioden har avsetningen til visuell kunst øremerket midler innenfor de ulike ordningene til slike prosjekter. Nå ønsker utvalgene en ny tilnærming.

- Fagutvalgene innen visuell kunst ser at kategoriseringen i målgrupper risikerer å forsterke etablerte forestillinger om hva barn og unge liker, forstår og kan erfare, eller motsatt, ikke liker eller ikke vil forstå. Det bidrar også i mange tilfeller til en isolering av kunst for barn og unge fra resten av kunstfeltet. Kulturrådet ser at mange eksisterende kunstprosjekter har stort potensial for å nå barn og unge og utvalgene ønsker å utfordre søkere til å kritisk reflektere rundt målgruppetenkningen «barn og unge» i sine prosjekt, sier fagansvarlig for barn og unge i Kulturrådet Tora Ferner Lange.

På bakgrunn av dette lyser Kulturrådet nå ut 2 millioner kroner til gode kunstprosjekter som inkluderer barn og unge. Utvalget ønsker kunstprosjekter som bidrar til refleksjon om kunstnerisk kvalitet, virkemidler og målgruppetenkning.

Første frist for utlysningen er 5. desember 2018, men summen vil fordeles over de fire søknadsfristene for 2019. Aktuelle støtteordninger er: 

Prosjektstøtte – visuell kunst

Kunstfaglige publikasjoner og manusutvikling

Utstillingsstøtte til kunstnere i etableringsfasen 

Kunstnere, visningsteder og andre arrangører oppfordres til å søke.

Prosjektene skal involvere profesjonelle kunstnere, ha høyt refleksjonsnivå og kunstfaglig kvalitet.

Som en referanse til utlysningen har Kulturrådet intervjuet noen tidligere søkere som har fått støtte til prosjekter som også treffer en ung målgruppe.

Game of Life IV: Juliusvariasjonene

Game of Life IV: Juliusvariasjonene var en utstilling ved Kristiansand Kunsthall kuratert av Jan Freuchen og Sigurd Tenningen i 2016.

Dere fikk støtte fra Kulturrådet til et prosjekt som reflekterer rundt barn, barndom og kunst. Hva tenker du om å tilpasse kunst til en bestemt målgruppe?

 

Målgruppetenkning er noe jeg vanligvis skyr, men her tvang det seg fram en mulighet til å reflektere rundt barns rolle i kulturlivet. Kristiansand blir jo betegnet som «Barnas by» med en politisk målsetting om å være Nordens beste barneby. Mye av kulturlivet er rettet mot barn, og jeg og min kuratorkollega Sigurd Tenningen hadde en følelse av at alt som skjer i Kristiansands kulturliv allerede har skjedd i Dyreparken. Vår arbeidshypotese ble at dyreparken lenge hadde fungert som en kulturell inkubator for byens kulturliv, og vi stilte oss spørsmålet om hva dette gjør med kunstproduksjonen.

 

Utstillingen Game of Life kunne leses på forskjellige plan og var på samme tid rettet mot barn og voksne. Man kunne boltre seg i Reto Pulfers teltstrukturer og Nils Normanns arkitektoniske «play-library» (som inneholdt Gro Dahles private barneboksamling), eller man kunne nærme seg verkene gjennom vårt essay om kunst, menneskedannelse og parkliv i Kristiansand. Vi ønsket å lage en «uren» utstilling, der ulike betraktningsmåter og målgrupper kunne eksistere samtidig.

 

Et annet vesentlig poeng var å unngå å behandle pedagogikken som noen nøytral størrelse. Som Steen Nepper Larsen skrev i sitt essay i utstillingskatalogen er pedagogikk det «å ville noe med noen».

 

Kan du si noe om hvilken type kunst dette prosjektet presenterer?

 

Det var en utstilling med tre hovedutstillere: Nils Normann, Constance Tenvik og Reto Pulfer. Alle verkene var på sett og vis performative. Det var Normanns og Pulfers nevnte installasjoner, samt Constance Tenviks lekne tablåer, samt noen fjollete pels- og silkekapper som både kuratorer og utstillingsmedarbeidere var ikledd under utstillingsåpningen. I tillegg var det en serie med bilder der våre døtre hadde klusset på forskjellige portretter av sjimpanser som utfører menneskelige aktiviteter – et spill med det «ville» barnet og den «domistiserte» sjimpansen. Vi ønsket å undersøke grensen mellom spontaniet og planmessighet, å sette det ekspressive opp mot det konseptuelle. Kort sagt: forene ulike disipliner og temperamenter. Ønsket vårt var at man kunne ha disse ulike betrakningsmåtene i hodet samtidig, som parallelle muligheter gjennom utstillingen.

Hvilke aktiviteter inngår i prosjektet?

Utover de performative under selve åpningen var det ikke spesielle workshops eller aktiviteter knyttet til utstillingen. Men Game of Life-serien er jo både en utstillings- og en publikasjonsserie, og publikasjonen gir prosjektet en annen tidsmessig dimensjon. Bøkene og utstillingene utfyller hverandre, men må allikevel ikke nødvendigvis ses/leses i sammenheng.

How the Universe Works

Oslo Kunsthall fikk i 2017 støtte til prosjektet How the Universe Works, et utstillingsprosjekt der barn er hovedmålgruppe for Kunsthallens programmering i et helt år. Prosjektet undersøker historiske, sosiologiske og teoretiske kontekster omkring kunstproduksjon for barn, deriblant lekeskulpturers design. Vi har intervjuet daglig leder i Oslo Kunsthall, Kathrine Wilson, om prosjektet:

Dere har fått støtte fra Kulturrådet til et prosjekt som retter seg mot barn som målgruppe for kunst. Kan du si litt om hvorfor dere gjør dette?

Vi gjør det av flere grunner. Vi har tidligere samarbeidet en del med skole og barnehager i Gamle Oslo, og dette har vært svært givende for oss, både rent menneskelig og fordi det gir et publikum vi ellers ikke når. Men prosjekter for barn blir ofte noe litt på siden, noe man kanskje gjør for å få penger til andre ting. Nå ville vi snu på det, og lage utstillinger som først og fremst er for barn, og heller gjøre sidearrangementer for voksne.

Hvilken type kunst presenterer dere i prosjektet?

Akkurat nå har vi oppe første del av prosjektet, det er en arkitekturinnstallasjon fra 2015 av kunstneren Simon Terill og arkitekturkollektivet Assemble. Verket var opprinnelig bestilt av the Royal Institute of British Architects, og er en rekonstruksjon av en brutalistlekeplass, altså en lekeplass laget i etterkrigstidens arkitektoniske stil. Kunstnerne ønsket at installasjonen i Oslo Kunsthall skulle ha med et lokalt element, så utstillingen rommer også en fullskala rekonstruksjon av Nils Aas lekeskulptur Elefanten fra 1968 som befinner seg på Oppsal.

I tillegg fikk den norske kunstneren Elise Storsveen i oppgave å fortelle norske lekeskulpturers historie. Hun valgte å lage en collage hvor historien til skandinaviske lekeskulpturer gjennomgås. Denne collagen omringer nå brutalistlekeplassen i utstillingen. Samtidig vises filmer og TV for barn som kunstnere laget på 1900-tallet. Blant dem er William Wegman og Harun Farocki.

Hvilke aktiviteter inngår i prosjektet?

I denne utstillingen er det åpent og helt fritt for barn å boltre seg. Som sidearrangementer kommer vi til å ha paneldebatter og foredrag for voksne. Første planlagte foredrag er med professor og kunsthistoriker Lars Bang Larsen, som skal presentere sitt essay The Mass Utopia of art activism: Palle Nielsen's The Model – A Model for a Qualitative Society, om Palle Nilsens prosjekt på Moderna Museet i Stockholm i 1968, der Nilsen gjorde om museet til en lekeplass utelukkende for barn og unge.

Planen er at den nåværende utstillingen er første prosjekt av tre store prosjekter med barn i sentrum. Vi planlegger en ny utstilling med nye verk av samtidskunstnere, og alle verkene skal ha barn i tankene allerede i konseptutviklingsfasen. Noen av verkene vil også lages i samarbeid med barn. Utstillingen vil åpne på forsommeren 2019.

Parallelt arbeider vi også med å stenge gata Oslo Kunsthall ligger i og lage Rostockgata kulturpark. Slagordet er «ta gata tilbake», vi vil legge ut gress, sette opp nye og gamle lekeskupturer, og kanskje også en skulpturløype til Loseter. Men dimensjonene på dette er selvfølgelig avhengig av finansiering.

Hvorfor er dette viktig?

Hvorfor det er viktig å gjøre kunst for barn? Vi mener at det er viktig å ta barn på alvor som publikummere, og at barn fra tidlig alder forstår at det å drive med kunst er noe man kan drive med. At barn og unge som ikke har en naturlig vei inn til kunsten gjennom sine nettverk også forstår at dette er noe man kan drive med profesjonelt. Når man møter kunst for eksempel gjennom barnehagen blir det en naturlig del av livene deres.