Kulturrådet sikrer større valgfrihet

(Publisert hos Nettavisen 20.03.2023)

Are Søberg, også kjent som Sløseriombudsmannen, er nok en gang uenig i ei tildeling gjort av Kulturrådet. Delingsknappen på facebook går varm og kommentarfeltet fråder. Det er bra at Kulturrådets forvaltning av kunst- og kulturkroner debatteres offentlig. Det hadde imidlertid vært mer interessant om debatten tok utgangspunkt i noe mer enn en kort tekst som omtaler to kunstnere som har fått tilskudd fra kunstnerassistentordningen.

Kulturrådet mottar årlig over 8000 søknader til 43 ordninger innen scenekunst, musikk, litteratur, tidsskrift og kritikk, tverrfaglige ordninger, visuell kunst og kulturvern. Omkring 4000 får tilskudd. Det er da opplagt at Are Søberg ikke liker alle prosjekter som får tilslag. Det gjør heller ikke jeg. Det skulle tatt seg ut. Og det er liksom noe av poenget med det hele.

Noen liker å gå på folkemusikkfestivalen vi gir tilskudd til, andre kammermusikkfestivalen. Noen liker fotballtidsskriftet Josimar, andre liker Syn og Segn. Noen liker ikke bildebøkene innkjøpt til skolebibliotekene, noen liker ikke krim-bøkene innkjøpt til folkebibliotekene. Noen likte det Kulturrådsstøtta prosjektet Søberg selv deltok i, altså Sløserikommisjonen. Andre likte det som kjent ganske dårlig. Slik er det.

For å si noe opplagt: folk er forskjellige. Are Søberg og jeg er forskjellige, og har sikkert ulike syn på hva vi ser på som god kunst. Hverken mitt eller hans kunstsyn er eller skal være avgjørende for hvilke prosjekter som får tilskudd fra Kulturrådet. Det er Kulturrådets oppgave å sørge for at flest mulig rundt om i hele landet har tilgang til kunst- og kulturopplevelser de har utbytte av. Og de må gjerne bli utfordra i møte med noe de ikke trodde de likte. For å oppnå dette skal Kulturrådet legge til rette for dokumentasjon og videreføring av tradisjonelle uttrykk og kulturarv, og at kunstnere skal kunne forske i nye uttrykksformer og metoder.

Prosjektet Søberg viser til skal ikke drive med telepati. Hadde han bedt om innsyn i selve søknaden, ville han sett at kunstneren og den assistenten Kulturrådet nå finansierer blant annet skal arbeide med et kunstverk til en skole for døvblinde barn, en utstilling i atelieret i rådhuset i Oslo og en film om oljens plass i norsk offentlighet. Gjennom kunstnerassistentordningen ønsker Kulturrådet å bidra til kompetanse- og erfaringsoverføring mellom en etablert kunstner og en kunstner i etableringsfasen, og øke inntektsmulighetene for begge. Og så er det interessant hvilken kunst som oppstår i møte og samarbeid mellom to kunstnere.

Disse vurderingene kan Søberg gjerne være uenig i. I stedet velger han å raljere over en kort oppsummering han har funnet på Kulturrådets nettsider. Disse oppsummeringene som er skrevet av søkerne selv, er sjelden dekkende for hele prosjektet og er ikke en del av Kulturrådets vurderingsgrunnlag.

Skal jeg driste meg til å trekke en slutning ut fra Søbergs siste og tidligere utspill om kunst og kultur, så ender jeg med at han er tilhenger av mindre valgfrihet for det norske folk. For er det noe Kulturrådets ordninger i stor grad handler om, så er det å gi folk over hele landet mulighet til å møte kunst- og kulturuttrykk av svært ulike slag. Om det er i skolebiblioteket, på festivalen, teaterscenen eller i galleriet. Vi som har tro på kunst- og kulturuttrykk som en sentral og viktig del av ytringsmangfoldet må da tåle å se kulturkroner gå til prosjekter vi ikke liker.

Sigmund Løvåsen
leder, Kulturrådet