Bli kjend med rådsmedlemane

Rådets hovudoppgåve er å forvalte Norsk kulturfond og å være rådgjevar for Staten i kulturspørsmål.

Rådet uttalar seg også i ei rekkje saker som vert lagd fram frå Kulturdepartementet og andre departement og instansar. Rådet kan også kome med fråsegn på eige initiativ.

Rådet tar vidare initiativ til forsøksprosjekt, konferansar og utreiingar på felt der dei meinar det er særskilt behov for dette. I tillegg til dei faste arbeidsområda har rådet eigne satsingsområdar, normalt med ei varighet på tre år.

Rådet har til vanleg seks møter i året. Det første møtet som handsamar søknadar er i mars/april.

Bli betre kjend med rådsmedlemane

Tre av dei ti rådsmedlemane er nye i 2020 og er nemnt opp for fire år:  Lars Petter Hagen, Rebecka Ahvenniemi og Peder Horgen. Maria Utsi og Jorunn Veiteberg er gjennoppnemnde. Dei fem som blei oppnemnd frå 2018 til utgongen av 2021 er Jan Ole Otnæs, Sigurd Sverdrup Sandmo, Luba Kuzovnikova, Camara Joof (frå 2019) og Anne Oterholm. 

1. Kva betyding meiner du Kulturrådet har for kunst- og kulturlivet i Noreg?
2. Kva tendensar og utfordringar ser du innan "ditt" fagområde i tida framover?
3. Kva kulturoppleving har gjort størst inntrykk på deg?

Medlemar for perioden frå 1. januar 2020 til 31. desember 2023

Lars Petter Hagen

Lars Petter Hagen (f. 1975), frå Oslo. Hagen er komponist utdanning frå Noregs Musikkhøgskule, og prosjektleiar for Oslo-Filharmonien sitt 100-årsjubileum.

1. Kulturrådet spiller en avgjørende rolle i fremveksten av det kunstneriske mangfoldet og den høye kvaliteten vi ser i norsk kulturliv i dag. Det fungerer både som laboratorium, et sted for nye stemmer og nye ideer, og som vokter for vår felles hukommelse. Kulturrådet er viktig for et kulturliv der kunsten kan være fri og uredd.

2. I en offentlighet som kan oppleves som fragmentert og individualisert kan kunst bidra til både fellesskap og nye, alternative måter å tenke på. Kulturrådet må tilrettelegge for åpne møter og for å jobbe og utvikle kunnskap sammen – på tvers. Mulighet for fordypning er avgjørende både for å skape og oppleve kunst, og å finne rom for konsentrasjon og dype, kanskje langsomme tankerekker og opplevelser er en utfordring for mennesker i dag.

3. Jeg husker godt inntrykkene fra den gangen jeg besøkte «The Recycled Orchestra of Cateura», et orkester bestående av barn bosatt på en søppelfylling utenfor Asunción, Paraguay , som lager instrumentene sine selv av materiale de finner på skraphaugen. For meg ble det både et veldig sterkt musikalsk møte, en konkret påminnelse om musikkens evne til å endre liv, og et sterkt bilde på det nære forholdet mellom kunsten og samfunnet vårt.

 

Maria Utsi

1. Kulturrådet har en ekstremt viktig rolle for å sikre trygge og langsiktige rammer for både institusjonene og det frie feltet. Samtidig må rådet være aktivt tilstede i feltet og bidra til å sprenge ut kunstens vei i samfunnsdebatten. Jeg er ekstremt opptatt av kunst og kulturs strategiske plass i framtidas samfunnsutvikling og de lange linjene må tegnes opp av et fremoverlent kulturråd i tett kontakt med feltet vi skal tjene.
   
   Kulturrådet må fortsette å verne om prinsippet om en armlengdes avstand og ta en enda sterkere og tydeligere selvstendig posisjon i samfunnsdebatten. Samtidig må vi ha blikket stivt retta mot målet om å nå flere, både på egne og kunstens vegne. Vi må tørre å ha høye ambisjoner!
    
2. Jeg er selvsagt spent på framtidas festivalsatsning og ser fram til gode strategiske og prinsipielle diskusjoner om den nye festivalstøtteordningen. Festivalbransjen går godt i Norge og den store festivaldøden som for noen år siden ble spådd, lot vente på seg. Samtidig er det utrolig viktig at festivalbransjen inngår i en større strategisk helhet: Hvilken rolle skal festivalene spille og hva skal vi kreve av de store aktørene? Jeg ønsker meg mer dristighet i festivalfeltet og er livredd for en festivalbransje som søker trygghet foran nyskapning.
    
3. I livet? Eller i uka som gikk? Hvis vi snakker om livets største kulturopplevelser, så er det kanskje barndomsopplevelsene som sitter aller sterkest i. Jeg fikk oppleve mye flott teater som barn og det har prega mine livsvalg senere i livet. Jeg husker fortsatt første gang jeg så Peer Gynt. Det gjorde uutslettelig inntrykk og senere har jeg sett stykket mange, mange ganger, i et bredt spekter av former og uttrykk. Det er rett og slett verdens beste teatertekst. Min bestefar, som var reindriftsame fra Tana, så Hålogaland Teaters versjon av Peer Gynt en gang tidlig på 70-tallet. Det var hans aller første teateropplevelse og han var ingen erfaren kulturkonsument. Etter forestillingen spurte min far ham hva han syntes. Han tenkte lenge, før han svarte på samisk: «Jeg likte det. Det handlet jo om selve livet». Jeg har aldri glemt denne historien, for den sier meg noe viktig og ufravikelig om hvorfor kunsten alltid må søke å være tilgjengelig for så mange som mulig. Overalt i landet.

Rebecka Ahvenniemi

Rebecka Sofia Ahvenniemi (f. 1982), Bergen. Ahvenniemi er komponist og filosof med utdanning frå Universitetet i Bergen.

1. Jeg oppfatter Kulturrådet som et faglig organ, der man opererer utenfor politikken, og der man diskuterer med høy kompetanse hvordan kulturfeltet skal støttes og utvikles.

Kunst er ikke bare til pynt, det bør ikke oppfattes som noe som utøves "på toppen av behovspyramiden" når andre behov er tilfredsstilt. Man kunne heller ha snudd pyramiden opp og ned, og snakket om hvordan kultur fungerer som meningsdannende, meningsbærende og menings-omdannende. Kultur er minst så viktig under krig, kriser og kaos. Jeg står for oppfatningen om at individuell mening primært er mulig på bakgrunn av felles mening (også når en som individ står i opposisjon). Kultur er noe som oppdrar oss til et fellesskap. Samtidig har kultur en viktig rolle i det å reflektere og avsløre ulemper og urettferdigheter i det samfunnet vi lever i.

Norge er et godt eksempel på hvordan kulturen kan ivaretas demokratisk: det er verken det frie markedet alene, eller de som har mest penger, som bestemmer hvilken kunst som får lov å eksistere.

2. Jeg snakker gjerne om kunstfaget som helhet. Kunsten oppfattes ofte som rein underholdning og individuell tilfredsstillelse. Da forekommer kunsten nettopp som et slags pynt. "Kunsten kan gi oss lettelse etter en slitsom hverdag", heter det. Å snakke om kunst på denne måten, som befrielse fra et kjedelig og rutinebasert liv ellers, er som å akseptere at det ordinære livet får lov å være kjedelig og rutinebasert. Dette kan til og med være en undertrykkingsmekanisme, der individet fås til å akseptere en slik organisering av verden, og hindres i å se at ting kunne ha vært annerledes. Kanskje kunsten som underholdning i verste fall blir en trøst, en erstatning for en dypere erfaring, som er i fare for å gå tapt?

Man ser tendenser til "ufarliggjøring" av kunsten. Det har ikke alltid vært slik. I kilder fra antikken leser vi at musikken tidvis (i Platons dialoger) ble oppfattet som destruktivt og farlig, fordi den berørte den delen av «sjelen», som hadde å gjøre med drifter og lyst. I dag smiler vi av dette: hvordan kan musikk skade noen? Vi er strengt i mot at kunsten skal kontrolleres. Dette er jeg selvfølgelig helt enig i. Men jeg mener samtidig at denne generelle "ufarliggjøringen" forteller noe om vår verden. Kunsten plasseres nettopp på toppen av en pyramide, løsrevet fra sine røtter i felles samfunnspraksis. I antikken hang disse tingene sammen. Dette var også lenge før man begynte å snakke om "kunst" som en selvstendig, autonom institusjon.

Å ivareta faglighet innenfor kunsten er viktig i midten av tidens utfordringer. Men det bør ikke bare dreie seg om kunnskap innenfor et fag (for eksempel musikkteori), uten at dette blir relatert til samfunnet på utsiden. Det dreier seg også om idéhistorisk og samfunnsmessig kompetanse. Da kan den faglige refleksjonen knyttes opp mot overordnede spørsmål.

3. Mine sterkeste erfaringer har gått ut på det å selv lage noe: å fordype meg i en arbeidsprosess. Å frembringe en komposisjon tar ofte store mengder tid og forutsetter mye utforskning og konsentrasjon. Jeg erfarer det som veldig meningsfullt når et resultat gradvis oppstår.

Selv om dette innebærer mye alenetid, opplever jeg det som sosialt. Jeg tenker slik at aldri er jeg like mye en del av fellesskapet som når jeg komponerer musikk alene. Du deltar i kulturen, utforsker den og i beste fall utfordrer du noen av premissene.

Jeg kaller dette for en «dvelende refleksjon». Denne måten å være til stede med kunsten, enten det dreier seg om å frembringe noe, eller erfare det som publikum eller en annen aktør, står allerede i kontrast til hurtigheten og hedonismen i samfunnet - det korte konsentrasjonsspennet generelt. På den måten dyrker kanskje kultur i seg selv noe sunt i oss?

Peder Horgen

Peder Horgen (f. 1976), Arendal. Horgen er dagleg leiar for Scenekunst Sør i Agder og styreleiar for Danse- og Teatersentrum.

1. Kulturrådet gir godt jordsmonn for den blomstringen vi har i kunstfeltet i Norge. Kunsten er tjent med å ha et bevilgende organ av betydelig størrelse utenfor de politiske sfærene, fritt for alle utenomfaglige hensyn, kun styrt av det kunstfaglige. Så lenge de som tar beslutningene representerer sine kunstfelt med kompetanse og integritet, og stadig skiftes ut, har jeg veldig høy tillit til Kulturrådet som et smart og effektivt forvaltningsapparat av offentlige kulturmidler.

Samtidig – når Kulturrådets rolle etterhvert er så dominerende innen endel kunstarter, og for så mange kunstneres yrkesliv, så er fravær av demokratisk politikkutvikling problematisk. Kulturrådet er ikke rigget for påvirkning og medvirkning, så vi trenger kulturpolitikere i storting og regjering som engasjerer seg i det kulturråd-finansierte kulturfeltet hva gjelder strukturer, satsninger, osv. Balansen er krevende, men denne dynamikken er viktig.

2. Dansekunsten har vokst nedenfra gjennom kulturrådets prosjektpenger og utviklet en imponerende mengde av sterke kunstnerskap, på høyt internasjonalt nivå. Men mangelen på politisk utarbeidete strukturer og systemer for dansekunst i Norge gjør at det knapt finnes noe skjelett som holder alt dette oppe, og dermed lever kunstfeltet med en skjør sårbarhet og følelse av flyktighet.

Når Kulturrådet blir stående såpass alene om å ivareta dansekunsten her i landet, tillegges Kulturrådet en mer politisk rolle enn kanskje sunt er. Jeg mener bl.a. at det er politikeres ansvar at det burde finnes flere andre produksjonsfasiliteter for dansekunst i Norge, ikke minst for våre mest erfarne og etterspurte kompanier, enn prosjektmidlene til Kulturrådet. Vi trenger et større mangfold av modeller, og mer helhetlig tenkning.

I tillegg er det fortsatt en jobb å gjøre med å realisere potensialer for økt visningsgrad av danseproduksjoner, - og kompetansesentre, turnenettverk og arrangører landet rundt er eksempler på infrastruktur som derfor må utbygges videre.

3. Ah. Føler meg omgitt av kulturopplevelser, daglig, heldigvis. Øyeblikkene som åpner tanker og sanser kommer helst når jeg ser levende kunst i de mindre formatene. Men hva som har gjort størst inntrykk,... um, antagelig rockemusikken på gutterommet.
 

Jorunn Veiteberg

Medlemar for perioden frå 1. januar 2018 til 31. desember 2021

 

Anne Oterholm

1. Kulturrådets betydning for kunst- og kulturlivet er etter mitt syn uvurderlig. Et hvilket som helst organ med kunst- og kulturfaglig kompetanse og med penger, kan ta imot søknader og dele ut penger, men måten Kulturrådet er innrettet på gjør at det ikke er et hvilket som helst organ, som sitter og deler ut penger. Rådet har tilgang til all fagkompetansen som er å finne i Kulturrådets administrasjon, i tillegg har de sin egen kunstfaglige kompetanse. Rådet har kontiunerlig kontakt med feltet, blant annet gjennom søknadslesning, men også gjennom sin egen deltakelse i kunst og kulturfeltet som kunstnere, kuratorer etc. Dette gjør rådet til et kollegium med stor kunnskap om hva som foregår i norsk kunst- og kulturliv. En kunnskap som skal brukes både når Rådet gjør overordnede prioriteringer gjennom strategiske satsinger, men også når hver enkelt søknad behandles. Gjennom  dette arbeidet har rådet  i tillegg en unik mulighet til å være med på å synliggjøre hva kunst- og kultur har å si for et samfunn.
    
2. Noe av det som blir interessant på litteraturfeltet de neste årene, er å følge med på virkningene av endringene som er gjort i støtteordningene på litteraturfeltet de to siste årene. Funker de som de skal eller gjør de det ikke? Være med på å utvikle dem videre. Utfordringen på litteraturfeltet er som alltid å tilrettelegge for at det skapes en mangfoldig litteratur på norsk, selv om vi ikke tilhører et stort språkområdet. Det vil si at lesere som leser på norsk blir tilbudt og får anledning til å oppdage en like variert og god litteratur som det det franske eller tyske publikum gjør.
    
3. Bøkene var mine første kulturopplevelser. Men det var veldig mange av dem. Noen av leseopplevelsene mine var veldig store! Eller da jeg gikk på ungdomsskolen, og vi var på korturer og hadde konserter. Solveig Kringlebotn var solist, selv om hun var akkurat like gammel som oss andre. Da ble jeg faktisk helt satt ut.

Jan Ole Otnæs

1. Kulturrådet har uvurderlig betydning for finansieringen av store og små institusjoner, det frie feltet og enkeltkunstnere og for at hele denne delen av kunst og kulturlivet skal kunne være dynamisk og i utvikling. Kulturrådets mandat om å være relevant, dristig og ta risiko, har over mange år skapt muligheter for hele kunstfeltet. Dette er med på å gi publikum i alle aldre tilgang til kultur og kunstopplevelser av høy kvalitet på alle fagfelt over hele landet.
    
2. Jeg ser det som svært viktig og positivt at alle musikkfestivaler i landet skal vurderes faglig ut fra de samme kvalitetskriteriene i kulturrådet. De siste tjue årene har det vært ei voldsom «festivalisering» over hele landet. Dette er i hovedsak positivt, men det har også vært med på å ta oppmerksomheten bort fra alle de viktige helårsarrangørene på små og store steder over hele Norge. Derfor er det viktig at denne delen av formidlingsapparatet får et kraftig løft de kommende årene.
   Selv om vi på musikkfeltet fortsatt har relativt klare sjangerinndelinger, opplever jeg at både utøvere, media og publikum er mindre og mindre opptatt av hvilke merkelapper man setter på ulike musikalske uttrykk og retninger. I årene framover tror jeg at vi vil få stadig flere eksempler på at festivaler og andre arrangører vil kvitte seg med sjangerbegrepet og framstå som eklektiske musikkarrangører.
    
3. Jeg forsyner meg ganske grådig med kunst -og kulturopplevelser hele tiden, og jeg har problemer med å velge bare én, så jeg tar med to: «A New Spirit in Painting» på Royal Academy of Arts i London i 1981, ble mitt første møte med samtidsmalere som Francis Bacon, Lucian Freud, R.B Kitaj, Anselm Kiefer, Gerhard Richter, Sigmar Polke, Mimmo Paladino, Per Kirkeby og noen til. Det var en overveldende opplevelse. Siden har jeg fulgt disse kunstnerskapene som også har ledet meg i utallige nye retninger. «Art Ensemble of Chicago» på Moldefestivalen i 1983, tre kvelder, ni helt ulike «sett» med øyeblikkskunst som vil leve evig hos meg.

Sigurd Sandmo

1. Kulturrådet gir både langsiktighet og fleksibilitet i norsk kulturpolitikk. Gjennom disponeringen av Norsk kulturfond har Kulturrådet ressurser til å tenke langsiktig om eksempelvis festivalstøtte, litteraturpolitikk og sikring av bredde og mangfold. Samtidig er råd og utvalg tett nok på feltet til å kunne respondere raskt overfor viktige enkeltprosjekter, gode ideer eller enkeltpersoner som plutselig får en mulighet. Kulturlivet trenger en forvaltning som forstår og verdsetter både forutsigbarhet og kunnskap på den ene side, og risikovilje og kreativitet på den andre. Her er Kulturrådet en helt suveren institusjon som skaper muligheter over hele landet.
    
2. På kulturvernfeltet finnes det i dag en rekke organisasjoner og mindre institusjoner som driver viktig dokumentasjons- og formidlingsarbeid. Det er viktig at disse miljøene får ressurser til å gjennomføre gode prosjekter som møter nye krav til konservering, digitalisering eller tilgjengeliggjøring, uten at frivilligheten svekkes. I tillegg vil jeg gjerne se flere søknader fra miljøer som gir nytt innhold og nye perspektiver på kulturminnevernet, og som gjerne vil arbeide med historier fra det moderne Norge. Også på dette feltet gjelder det å finne nyskapende prosjekter med vilje til å ta risiko og skape offentlig debatt, gjerne også forargelse. Bring it on, kulturvernere!
    
3. Hva snakker vi om? Å sjekke kirkebøker på nett foran en forfallen husmannsplass i skogen, å være i den tyske paviljongen på Venezia-biennalen i 2017, eller å se sine barn lykkes på en konsert? Dette er et umulig spørsmål. Men første gang jeg opplevde kultur som sensasjonelt, var da jeg sikkert motvillig ble tatt med av min egen far på torsdagskonsert i Grieghallen tidlig i tenårene og hørte Mahlers 5. Jeg ante ikke at musikk kunne være så svært og mektig og stilig, og jeg husker fremdeles den fremmede mannen ved siden av meg som satt og skalv gjennom den fantastiske finalen, før han spratt opp, brølte høyere og villere enn alle andre med hendene knyttet over hodet, dyttet meg vekk og stormet ut i høstmørket mens dirigenten fortsatt tok applaus. Siden den kvelden har jeg ofte følt det samme som ham. Jeg sjekket med programsjefen i Harmonien nå, og det var 2. oktober 1986. Da var jeg 14.

Camara Lundestad Joof

Camara Lundestad Joof, Oslo (f.1988). Dokumentarisk scenekunstnar, husdramatikar på Dramatikkens Hus og forfattar. 

1. Som en som har jobbet med både politisk og aktivistisk kunst og kulturpolitikk, så mener jeg at Kulturrådet er et politisk organ. Det er jo de som tilrettelegger for levekårene for alle dem som jobber i det frie feltet. Og om det ikke er politikk så vet ikke jeg. Det har stor betydning for hele livet og handlingsrommet til kunstnerne. Derfor synes jeg det er et privilegium å få sitte i rådet, og en ære å bli oppnevnt.
    
2. Jeg ser at debatten ofte går på dette med «er det kunst eller er det sosialt arbeid»? At det må være klare skillelinjer på om det skal være inkluderende eller om kunsten skal få lov til å være ren. Men med den måten veldig mange scenekunstnere lager aktivistisk kunst som inkluderer nye publikumsgrupper så tror jeg det skillet viskes ut. Det kan være kunst, aktivistisk arbeid og sosialt arbeid samtidig. Og én av de tingene trenger ikke forringe kvaliteten på de andre.
   
   Teateret pleide å være alternativet til avisen. Man skulle få tilgang til informasjon, nye måter å tenke på, og nye måter å se samtiden sin på. Og det blir mer og mer aktuelt, og mer og mer utfordrende, når vi lever i en politisk virkelighet som ikke ønsker kritikk. Jeg tror det er spesielt der teateret har et så stort potensiale, fordi det er i den kunstformen vi møter hverandre. Det er dette intime møtet mellom utøver og publikum, og i det rommet så kan det skje så mye forståelse. I en tid hvor debattene ofte føres fra skyttergravene så tror jeg teateret har denne muligheten. Det må hegnes om, og ivaretas og dyrkes. Og gis mulighet til å feile. Det virker ikke som om vi lever i et politisk klima hvor det er så mye rom for feil. Men da er det jo heller ikke noe rom for nytenkning.
    
3. Altså, en av mine største teateropplevelser i verden var jo da mormor tok meg med på Annie da jeg var fem år gammel, og jeg oppdaget teatret. Men min største kunstopplevelse var Hot Brown Honey, som jeg så i Manchester i 2017. Det var en så gripende, kraftfull demonstrasjon av hva kunst kan være, også når det er så unapologetically politisk. Bare women of color på scenen som snakker om sine liv og som kjører hardbarka satire. Jeg storkoste meg, og skrattlo og ropte opp på scenen. Når det var ferdig så gikk jeg ut for å ta en sigg og da gråt jeg i 20 minutter. Jeg tror jeg aldri hadde opplevd et kunstverk som så tydelig ville snakke med meg. Decolonise and moisturise. Det er slagordet deres.

Luba Kuzovnikova

1. Gjennom å stå for armlengdeprinsippet, har Kulturrådet og Kulturfondet gitt rom (kulturpolitisk sett) og anledning (finansielt sett) til individuelle kunstnere og den frie kunsten generelt til å drive med kunst som kan utfordre lokale, regionale, nasjonale og internasjonale kontekster, samt utfordre seg selv.
    
2. Tendensen er at det mest utfordrende og eksperimentelle skjer mellom fagområder og på tvers av genrer, at kunstnere jobber i tandem med kollegaer fra andre genrer og andre disipliner (økonomi, politikk, vitenskapsområder, teknologi, osv.). Dette påvirker innholdet, omfanget, formidling, krav og forventninger – i alle retninger mellom kunstnere, publikum, kulturprodusenter, investorer, osv.
    
3. Uten å være beskjeden - Århundrets Rettssak som vi laget på Barents Spektakel 2017 med Morten Traavik, og skulpturprojektet Münster fra sommeren 2017.