Det frivillige kulturvernet i Norge er kartlagt. Og de frivillige er ikke amatører

Hva er det som får folk til å bruke fritiden sin på å reparere et gammelt hus som de ikke skal bo i selv? Hvorfor tar folk i bruk alle lovlige midler i kampen for å redde ei blokk i Oslo sentrum? Og hvorfor bruker folk ferien sin på å leve som moderne vikinger? Kort sagt; hva er det som kjennetegner det frivillige bidraget i kulturvernet?

Dette er noen av spørsmålene forfatterne Nanna Løkka, Anne-Sofie Hjemdahl og Bård Kleppe utforsker i boken "Frivillig kulturvern. Et kulturvern innenfra". De er alle forskere ved Telemarksforsking.

- Det som kjennetegner det frivillige kulturvernet er det personlige og følelsesmessige engasjementet. Vi mener det bør betraktes som en kvalitet og noe som gjør at det frivillige likevel representerer noe annet enn det offentlige, sier Nanna Løkka, prosjektleder og en av forfatterne av boken.

Les hele rapporten

Beskytte, bevare, formidle

Boken setter søkelyset på den frivillige delen av kulturvernet, det vil si arbeidet med å beskytte, bevare og formidle ulike kulturelle fenomener. Det kan være å formidle fortidens materielle objekter (bygninger, fartøy, bruksgjenstander), immateriell kunnskap (håndverk, tradisjoner, folkeminner) og kunnskap om tradisjon og historie på andre måter (historieforståelse, slektsforskning).

Innenfor det frivillige kulturvernet finner vi alt fra historielag og bygdetun til husflidslag og veteranbilforeninger. Arbeidet engasjerer et stort antall mennesker. Paraplyorganisasjonene Kulturvernforbundet favner nesten tretti medlemsorganisasjoner, 2000 lokale foreninger og 250 000 enkeltmedlemmer.

Den nye boken, utgitt på Fagbokforlaget i Kulturrådets bokserie, er et resultat av et kunnskapsprosjekt som ble igangsatt høsten 2019 i et samarbeid mellom kulturvernutvalget og FoU-utvalget i Kulturrådet. Innenfor kulturvernfeltet hadde man lenge sett et behov for et styrket kunnskapsgrunnlag.

Sigurd Sverdrup Sandmo, rådsmedlem og utvalgsleder for kulturvern i Kulturrådet, mener dette prosjektet er nybrottsarbeid som gir ny innsikt i det frivillige kulturvernet.

- De frivillige organisasjonene er godt kjent for oss, men om Kulturrådet skal lykkes som samarbeidspartner og økonomisk støttespiller, trenger vi systematisk og forskningsbasert kunnskap om aktivitetene, rekrutteringen og motivasjonen, og ikke minst om hvordan de frivillige aktørene forstår seg selv. Våre egne strategier for feltet, eksempelvis knyttet til kjønn, mangfold, inkludering og digitale satsninger, har kanskje vært preget av at vi har visst for lite, sier Sandmo.

Kulturvern på grasrotnivå

I boken kartlegger forskerne organisasjonene som er aktive innenfor det frivillige kulturvernet. Blant annet rommer boken korte portretter av alle medlemsorganisasjonene i Kulturvernforbundet. Men like viktig er det for forfatterne å vise hvordan frivillige kulturvernet foregår i praksis – på grasrotnivå.

Prosjektleder og forfatter Nanna Løkka beskriver tanken bak, og arbeidet med, prosjektet på følgende måte:

– Vi ønsket å vise hvordan frivillig kulturvern utspiller seg i praksis i et lokalsamfunn, og valgte kommunene Midt-Telemark og Notodden for å illustrere dette. Ved hjelp av denne case-metodikken fikk vi fram typiske trekk ved det frivillige kulturvernet. Vi har dessuten vært opptatt av å få fram hvordan de frivillige selv opplever det de driver med. En slik metodisk inngang er inspirert av antropologiens «innenfra-perspektiv», der vi som forskere lar selvoppfatningen til informantene være bærende, sier Løkka.

Springer ut fra en personlig kraft innenfra

Den overordnede analysen i boken er inspirert av kritiske kulturarvstudier og uttrykket «kulturarv nedenfra». Samtidig viser forfatterne hvordan det frivillige kulturvernet i Norge i stor grad kan sies å være et kulturvern innenfra – det er drevet av et nært og personlig engasjement for lokale tradisjoner og kulturminner.

- Det som skiller det frivillige fra det offentlige kulturvernet er den personlige relasjonen som ofte finnes mellom de frivillige og den kulturen de engasjerer seg i. De frivillige engasjerer seg typisk i kultur knyttet til egen oppvekst og barndom, ungdomstid eller yrkesliv. Frivillig kulturvern springer ut av slik personlig kraft som skiller seg fra den kritiske og rasjonelle inngangen som den profesjonelle delen av feltet ofte har, sier Løkka.

Boken er den første i sitt slag

Boken er verdifull med tanke på det videre arbeidet med kulturvern i Norge. Det er første gang det er skrevet en bok om kulturvern hvor det frivillige settes i sentrum for analysen, dette til tross for at kulturvernet i Norge har vokst fram av frivillige initiativ, og det fortsatt er betydelig arbeid som gjøres av frivillige. For å forstå kulturvernet i Norge, må vi forstå den frivillige delen av det og hvilke verdier og mekanismer som gjør seg gjeldende der.

- Samfunnet vi lever i har endret seg raskt de siste tiårene, både med tanke på levesett, økonomi, bosettingsmønster, religion, håndverk og andre kulturelle uttrykk. Internasjonalisering, digital utvikling og nye former for offentligheter er også en del av dette bildet. Da sier det seg selv at også det frivillige kulturvernet er i endring. Samtidig som det tradisjonelle kulturvernet og de store organisasjonene stadig fornyer seg og finner nye former for aktivitet og rekruttering, ser vi også at nye aktører kommer til med andre interesser og arbeidsformer, sier Sigurd Sverdrup Sandmo, utvalgsleder for kulturvern i Kulturrådet.

Utvalgslederen håper boken blir lest også utenfor den indre kretsen av fagfolk.

- Frivilligheten er politisk relevant over hele landet, og har ofte vært trukket frem som avgjørende for eksempelvis kystkultur, fartøyvern, teknisk-industrielle kulturminner og alt som handler om handlingsbåren kunnskap. I tillegg vet vi alle at flere av organisasjonene har viktige sosiale funksjoner for både barn, unge og eldre, og de driver viktig inkluderingsarbeid. Kulturrådet har fremdeles behov for mer kunnskap om verdiene som skapes, og også om disse miljøenes sårbarhet, avslutter Sandmo.