Kvaliteten vi får tilbake penger på

Da Tabanka hadde premiere på Dansens Hus på showet «I:Object» ble billettene utsolgt. Da Black Panther nådde kinoene i 2018 var det dans i gatene og utsolgte visninger over hele landet. Da Iram Haq lanserte sin film «Hva vil folk si» ble det besøksrekord og norsk nominasjon til Oscar.

Likevel viser programmet på norske scener, festivaler og kinoer at minoriteter er underrepresentert. Hvorfor er det så vanskelig å velge å programmere mangfold?

Det spørsmålet stiller jeg ofte. Noen ganger er svaret: kvalitet, vi vet ikke om det er kvalitet. Noen ganger er svaret: vi vet ikke om vi får pengene igjen. Vi har et inntjeningskrav.

Bak disse svarene ligger en forståelse av at «det flerkulturelle» ikke er pengesterkt. Dessuten er det ikke tradisjonell kvalitet.

I 2018 har eksemplene som illustrerer det motsatte rullet inn. På norske kinoer. På norske scener. Blokk til Blokk måtte flyttes fra scene 2 til scene 1 på Det Norske Teater, og forlenge spilleperioden. «Tante Ulrikkes vei» solgte ut og Zeshan Shakar fikk Tarjei Vesaas debutantpris. Camara Lundestad Joof og Sumaya Jirde Ali fikk terningkast 5 for sine bøker i serien «Norsk røyndom» på Samlaget.

Den virkelige verden er i ferd med å løpe fra fordommene våre. Vi må bare ut av startgropa og ta den igjen. Løpe forbi kanskje?

Abid Hussein, Director of Diversity ved Kulturrådet i England snakker om at vi som programmerer scener, vi som gir tilskudd, vi som leder kulturtiltak må erkjenne at mangfold er en del av kvalitetsdiskursen. Og at vi må slutte å tro at det flerkulturelle er en økonomisk risiko ut over det vanlige.

Det er ikke alltid i norsk kulturliv at kvalitet og publikumssuksess henger sammen. I Kulturrådet skal vi KUN vurdere kvalitet. Til og med smal kvalitet.

På scener rundt i Norge skal det tjenes penger. Det er folkelig kultur som gjør det. Ikke alltid smal kunst. Mangfold, på sitt beste, har nedslag i begge kategorier.

Mangfold som kinderegg: kapital, demokrati og kvalitet. «Et raust raseri» skrev kritiker Margrete Kvalbein i Ballade om Tabankas scenekunst og spurte samtidig, betimelig: Tabanka leverer et usedvanlig raust bidrag til både samtidsdansen og den offentlige samtalen. (…) Likevel er det noe i meg som sier: Hvorfor har ikke dette oppstått før? Hvorfor, mon tro?

Mangfold slår ned i mellomrommene i det norske kulturlivet. Sprenger grensene for det instrumentelle, det kvalitative og publikumsfrieriet. I tillegg får vi nye stemmer inn i den offentlige samtalen. Et demokratisk mål. Et bidrag til økt ytringsmangfold. Sjekk. Sjekk. Og sjekk.

Hvor skal vi starte i arbeidet med flerkulturell formidling? Svaret er klart: med oss selv. Våre fordommer, våre bokser.

En begynnelse kan være håndboken «Mangfold i kulturlivet» som nylig ble utgitt av Interkultur. Og frokostmøtet «Kan vi tjene penger på mangfold?», som Kulturrådet arrangerer på Stormen bibliotek i Bodø 21. mai. Her vil vi gi kulturhus og -arrangører kunnskap og verktøy som de kan ta i bruk.

Kvaliteten ligger allerede og venter, eksisterer i egen kraft. Den er levende, egenrådig. Den vokser frem som en kunstnerisk sprengkraft, et ytringsbehov som eier rom utenfor det institusjonaliserte kulturlivet.

Gi makt til mangfoldet av stemmer. La utøverne fortelle sine egne historier. La den afrikanske diasporaen eie scenen. La Groruddalens uglesette sønner gi innhold til fremtidens heimstaddiktning. Den makten vi har til å forvalte mangfoldet er betydelig. La den bli avhengig av de refleksjonene vi gjør oss. Og de boksene vi sprenger.

Teksten ble opprinnelig skrevet til håndboken «Mangfold i kulturlivet», gitt ut av Interkultur, 2019.

Kronikken sto på trykk i Avisa Nordland 21. mai 2019, i forbindelse med Kulturrådets frokostmøte "Kan vi tjene penger på mangfold?" i Bodø.