Diskusjonen om hvite privilegier er ubehagelig, men nødvendig

 Les mer om Nordic Dialogues: Towards an inclusive cultural sector, 2.-3. desember 2019.

Hvis sektoren skal oppnå likestilling, rettferdighet og inkludering, må den åpne kritiske samtaler om emner som privilegier, representasjon og identitetspolitikk.

– Jeg insisterer på ordet «åpne» – det viktige her er å utfordre glemselstankegangen som tvinger folk til å tie, ignorere eller se vekk. Vi er nødt til å åpne disse samtalene, selv om utfallet ikke nødvendigvis alltid blir så givende.

Dr. Gladys Francis er professor i Africana studies og Theory and cultural studies ved Georgia State University i Atlanta, USA. Hun er også leder for universitetets Africana Studies Center. Hun utforsker spørsmål knyttet til blant annet identitet, rase og etnisitet, kjønnsbasert vold, individuelle og kollektive traumer. Francis har skrevet en rekke bøker og artikler om identitet, inkludering og mangfold i kunsten. 

På Nordic Dialogues vil Francis blant annet snakke om white privilege, eller hvite privilegier på norsk. Begrepet beskriver hvordan hvite mennesker får fordeler eller tjener på å være en etnisk majoritet, som følge av strukturell rasisme.

Hvordan påvirker hvite privilegier kulturinstitusjoner?

– Hvite privilegier ... Det uttrykket er polariserende. Den hvite majoriteten ser det som støtende og bagatelliserende. Den gruppen som blir gransket gjennom uttrykket, ser sannsynligvis ikke på seg selv som privilegert.

Francis legger til at bare ved å svare på det spørsmålet stiller hun seg lagelig til for kritikk. Som etnisk minoritet, er det en fare for at enkelte tolker det hun sier som uttrykk for egeninteresse. Begrepet er så vanskelig å ta tak i, sier Francis, nettopp fordi disse privilegiene er usynlige for de fleste hvite mennesker, men så smertelig åpenbare for de menneskene som påvirkes av dem.

– Melaninrike kunstnere* vet kanskje ikke hvordan det er å takle negative opplevelser på jobb uten å måtte vurdere om det de opplever, har noe med etnisitet å gjøre. Ofte kommer de inn på arbeidsmarkedet med hodet fullt av spørsmål om hvordan det at de er farget, kommer til å møtes i organisasjonen de ønsker å jobbe i. Der hvite privilegier finnes, finnes det samtidig ikke noen straff for ikke å bry seg om personer med en annen hudfarge (eller andre minoriteter), for å bagatellisere den daglige motgangen de møter, eller for å unngå å se eller høre alle måtene de blir gjort maktesløse på. Hvite privilegier gjør at en dominerende hvit gruppe får være normen, modellen. Og medlemmene av denne gruppen slipper å stå til rette.

Å skille seg ut i et hvitt rom

Å være utenfor normen i kulturfeltet har en rekke konsekvenser som gjør det vanskelig å være kunster, sier Francis.

– I de nordiske landene er det vanskelig for melaninrike kunstnere å finne pensum som er skrevet av ikke-hvite. Hvis melaninrike kunstnere skal lykkes i sine karrierer, har de ikke noe annet valg enn å vende seg mot «white-size-fits-some»-institusjoner som (indirekte) krever at de former seg etter en (hvit) kanonisk akademisk ramme, som (direkte) nekter å gi rom for eller sette pris på kulturer fra det globale sør.

Disse kunstnerne blir sett på som annerledes, og må stadig kjempe for å bli vurdert på likt grunnlag, forklarer Francis.

– Ofte går de inn i slike kulturinstitusjoner vel vitende om at etnisiteten deres er en ulempe. Hvite privilegier sørger for at ikke-hvite kropper fortsatt ses på som utenforstående. I det kulturelle økosystemet vi snakker om her, er melaninrike kunstnere isolerte, fremmede og i mindretall innenfor de dominerende kunst- og kulturformene. De «fremmede» kroppene, verkene og diskursene deres innebærer en konstant (kulturell, sosial, institusjonell) kamp.

Ledere kan skape endring

Francis mener ledere innen kulturfeltet kan bruke posisjonen sin til å enten vedlikeholde eller utfordre urettferdige, brutale og diskriminerende normer.

– Hvis vi ser på kulturinstitusjoner i de nordiske landene, er makthaverne sannsynligvis hvite. Disse lederne bør ikke bare læres opp i å anerkjenne sine hvite privilegier, de bør også få verktøy som gjør dem i stand til å undersøke og redusere dem. For hvite privilegier er så normalisert og står så uimotsagt at de nesten har blitt usynlige. Og det bidrar til å gi dem makt.

Lederskap krever mot, sier Francis:

Kultursektoren bør alltid være villig til å skape ubehag hos den hvite majoriteten, for å få slutt på forskjellsbehandling og fordele ansvar.

Delta på Nordic Dialogues

 

*Francis bruker uttrykket «artists of color» for å beskrive kunstnere med en annen hudfarge eller etnisitet enn hvit. På norsk har vi valgt å oversette dette til «melaninrike kunstnere».