– Decolonise and moisturise

I forrige uke deltok du i Kulturrådets frokostmøte «Bør vi avkolonialisere kulturlivet?». Dette er ikke en akademisk debatt – det er akutt situasjon, sa du. Hva mener du med det?

– For mange er dette en teoretisk øvelse i samfunnsanalyse, men for dem som eksisterer i et samfunn som ikke har klart å lage plass til oss og våre fortellinger, er det personlig. Vi eksisterer ikke i de rommene som egentlig skal representere oss. Vi er med å betale for dem, men vi er skrevet ut av historien. Og det leder til utenforskap.

– Men hvis vi skal se på det fra et kunstnerisk perspektiv så er det også akutt for vår egen bransje. Vi snakker om mangfold og dekolonialisering som en tjeneste vi skal gjøre for de som faller utenfor. Men vi, og da inkluderer jeg meg selv i det norske kulturlivet, vi kommer jo til å dø ut hvis vi ikke får nytt blod, nye ideer, nye innfallsvinkler, andre perspektiver. Så det er akutt for oss som bransje, for at vi skal utvikle oss videre, også er det akutt for de som faktisk ikke får lov til å bli med.

Lett å bli blind på sitt eget blikk

Du er nettopp blitt oppnevnt til nytt rådsmedlem. Da er det jo aktuelt å spørre, hvor avkolonialisert er Kulturrådet?

– Overhodet ikke. Vi lever i et samfunn som ikke har tatt et oppgjør med vår egen historie. Jeg tror at Kulturrådet, på lik linje med resten av det norske samfunnet, ikke er dekolonialisert, og at vi har veldig mye arbeid foran oss.

– Det har vært veldig mange god tiltak over årene. For eksempel da Khalid Salimi var der og jobbet med Mosaikkprogrammet på slutten av 90-tallet. Men så fikk man en idé om at siden disse programmene hadde vært der så hadde man det i ryggmargen at mangfold var viktig, så vi trengte ikke noen særtiltak. Men jeg tror det er veldig lett å bli blind på sitt eget blikk. Vi har fortsatt ikke klart å ha en ordentlig samtale om kvalitetsbegrepet. Vi har utrolig mange kunstnere der ute som ikke søker Kulturrådet, fordi de bare antar at det ikke har noe med dem å gjøre. Hvorfor føler de ikke at disse pengene også eksisterer for dem? Vi må hele tiden se på hvilke tildelinger som blir gjort, og under hvilke premisser. Hvordan spiller samfunnsstrukturene inn i vårt eget arbeid?

Mangfold er et kollektivt ansvar

Hva tenker du debatten bør handle om fremover?

– Om konkrete tiltak. Frokostmøtet sin tittel var: Bør vi avkolonialisere kulturlivet? Og det fikk de jo enstemmig ja på. OK, men hva kan vi faktisk gjøre med det? Hvilket pensum er det vi underviser i? Hvilke kunstprosjekter er det som får penger? Hvilke politiske strukturer er det som må endres? Vi har kommet til det punktet der vi er nødt til å saumfare vår egen handlekraft. Man må ta noen upopulære valg.

– Fremover nå så handler det om hvem som skal bære dette ubehaget. Det må opp på så høyt nivå at alle må være forbanna hvis det ikke skjer noe. Det må være en reell strukturell granskning, både av institusjonene, av apparatene, av akademia. Vi trenger konkrete tiltak fra alle som sitter i posisjoner med ekspertise på hva man kan gjøre i sitt felt. Også må det være så ubehagelig. En kollektiv byrde. Man må snakke om det hver dag, hele tiden.

– En kvinne i et rom er ikke likestillingspolitikk, liksom. Noen tror at når man har et ensemble eller et råd eller hva som helst, og jeg kommer inn, så er jeg mangfoldet. Nei. Det er ikke sånn det funker. Jeg er ikke mangfoldet. Det er summen av oss alle som er mangfold. Og før vi skjønner det så kommer vi ikke til å skjønne at derfor er dette et kollektivt arbeid.

Nordiske perspektiver

Hvilke perspektiver tror du at du kan bringe inn i Kulturrådet?

– Jeg tror jeg kan komme med et nordisk perspektiv. Jeg har ikke jobbet så mye i Norge de siste årene men jeg har vært mye i dansk, svensk, islandsk og finsk kulturpolitikk, og jeg tenker det er viktig for Norge å se ut. Og det håper jeg at jeg kan bidra med. Også er det en kombinasjon av å ha et langt kulturpolitisk engasjement med en kunstnerisk utøvende og produserende karriere. Personlig er jeg ikke er så sterkt lojal mot noen sjanger, fordi jeg har jobbet mye med musikk, med teater, både som utøvende og skrivende, og med litteratur og installasjon. Den tverrfaglige erfaringen kan være verdifull når man skal behandle saker som påvirker hele feltet.

Teater som får en til å gråte

Men teatret har en spesiell plass i hjertet ditt? 

– Teateret pleide å være alternativet til avisen. Man skulle få tilgang til informasjon, nye måter å tenke på, og nye måter å se samtiden sin på. Og det blir mer og mer aktuelt, og mer og mer utfordrende, når vi lever i en politisk virkelighet som ikke ønsker kritikk. Jeg tror det er spesielt der teateret har et så stort potensiale, fordi det er i den kunstformen vi møter hverandre. Det er dette intime møtet mellom utøver og publikum, og i det rommet så kan det skje så mye forståelse. I en tid hvor debattene ofte føres fra skyttergravene så tror jeg teateret har denne muligheten. Det må hegnes om, og ivaretas og dyrkes. Og gis mulighet til å feile. Det virker ikke som om vi lever i et politisk klima hvor det er så mye rom for feil. Men da er det jo heller ikke noe rom for nytenkning.

Hvilken kulturopplevelse har gjort størst inntrykk på deg?

– Altså, en av mine største teateropplevelser i verden var jo da mormor tok meg med på Annie da jeg var fem år gammel, og jeg oppdaget teatret. Men min største kunstopplevelse var Hot Brown Honey, som jeg så i Manchester i 2017. Det var en så gripende, kraftfull demonstrasjon av hva kunst kan være, også når det er så unapologetically politisk. Bare women of color på scenen som snakker om sine liv og som kjører hardbarka satire. Jeg storkoste meg, og skrattlo og ropte opp på scenen. Når det var ferdig så gikk jeg ut for å ta en sigg og da gråt jeg i 20 minutter. Jeg tror jeg aldri hadde opplevd et kunstverk som så tydelig ville snakke med meg.

– Decolonise and moisturise. Det er slagordet deres.