– Det samiske er også vår felles kulturarv

Det er reinskilling. Reinflokkene skal samles, sorteres, noen slaktes.

– Dette er den travleste uka i året for oss, forteller Marja Mortensson.

Som så mange andre musikere opplevde hun at det hektiske turnélivet fikk en bråstans våren 2020, da koronapandemien førte til stengte landegrenser. Men selv om pandemien brakte med seg usikkerhet, har den også gitt artisten mulighet til å oppleve og delta i tradisjonsrike samiske begivenheter som nettopp reinskilling og reinslakt og kalvemerking.

– Våre nomadiske forfedre brukte ikke skriftspråk til å videreformidle den samiske kulturen og våre tradisjoner. Man må være til stede for å tilegne seg denne kunnskapen. Derfor ser jeg det som svært verdifullt å få oppleve dette nå, og jeg tar med meg erfaringene inn i musikken jeg skaper, sier hun.

For tiden hjemme har også fått fart på hennes kunstneriske produksjon, forteller hun.

– Jeg hadde nok aldri turt å ta en så lang pause fra turnélivet om ikke det var for korona. Den første tiden føltes alt usikkert, og jeg visste ikke hvilke prosjekter jeg kunne sette i gang med, men nå lager jeg masse nytt.

Joik i storformat

I 2019 fikk Mortensson tilskudd fra ordningen bestillingsverk og produksjonsstøtte for musikk til et samarbeid med Kringskastingsorkesteret (KORK). Verket er komponert av makker Daniel Herskedal, og har tittelen Raajroe. Raajroe, eller reinraid, er måten man før i tiden flyttet reinflokken på ski og til fots. Fra vinterbeite til sommerbeite og tilbake igjen, i en evig sirkel.

– Jeg liker godt å eksperimentere, og jeg tenkte det ville være gøy å få joiken i storformat, sier Mortensson.

Hun forteller at samarbeidet med KORK betyr mye.

– Jeg ser det som et samfunnsansvar at denne musikken blir laget, og det har en symbolsk verdi at jeg får med meg et profesjonelt ensemble at de anser musikken min som viktig nok.

Mortensson holder også på med et prosjekt som vil være av både personlig og samfunnsmessig stor verdi. Hennes aahka (farmor) er en av hennes viktigste kilder til kunnskap om joiken, fordi farmoren vokste opp i joiketradisjonen. Nå ønsker Mortensson å intervjue både sin aahka og andre eldre ressurspersoner for å få dokumentert kunnskap om fortiden og den samiske kulturarven. Prosjektet har fått navnet Aerpiebiehkie, eller Arvestykke, og fikk støtte gjennom stimuleringsordningen i 2020.

– Jeg er så fascinert av fortiden, av hvordan mine forfedre forflyttet og navigerte seg. Hvordan var egentlig livet den gangen?

Et helt spesielt år

I 2017 var det hundreårsjubileum for det første samiske årsmøtet i Tråante (Trondheim). Mange aktører fra både inn- og utland, var med på markeringen. Mortensson sier hun aldri har turnert så mye som hun gjorde dette året. Hun stod også på scenen til Det Norske Teateret da Kulturrådet arrangerte årskonferansen «Samisk Vrede» i november. Mortensson ser tilbake på 2017 som et helt spesielt år.

– Nå var det viktig å få satt det samiske på dagsorden igjen, å få rettet søkelys mot den kampen vi har stått i, og å få frem at den fortsatt er like relevant i dag som i 1917.

For kampen fortsetter, understreker artisten. Kampen for arealer, for flyttveier fri for vindmøller, for naturgrunnlaget som er så avgjørende for reindriftens eksistens, for den samiske kulturen og de samiske språkene.

– Hvis vi skal videreføre kulturarven vår, må vi har mulighet til å formidle kunnskapen i de områdene der vi holder til i, sier Mortensson.

I tillegg til striden om naturressurser, pågår det også en kamp om definisjonsmakt.

– Skoleverket har hatt hovedansvaret for å formidle det samiske til barn og unge i Norge. Dessverre har historieformidlingen vært mangelfull, og mange har dårlig kjennskap til vår kultur. Derfor synes jeg det er svært meningsfylt å holde skolekonserter og joike for både voksne og barn, forklarer hun.

Vår felles kulturarv

Til tross for utfordringene mener Mortensson å se en positiv utvikling i Sápmi de siste årene.

– Det er jo gjerne problemsakene og konfliktene som når media, men jeg vil understreke at det skjer mye fint, og at jubileumsåret 2017 ga oss god drahjelp. Ikke minst har det samiske kunst og kulturlivet fått større plass i offentligheten.

Mortensson trekker frem Mikkel Gaup og Marianne Pentha og Keiino sitt bidrag til Melodi Grand Prix, Ella Marie Hætta Isaksens seier i Stjernekamp, Frode Fjellheims komposisjoner til Frost-filmene, som ble den første Disney-filmen oversatt til nordsamisk (Frost 2), og der Marianne Pentha har stemmen til Elsa.

– Det blir mer og mer, men det er jo også på høy tid!

Selv bidrar Mortensson til at samiske kulturtradisjoner blir vernet og videreført både gjennom aktiv deltagelse, gjennom musikken hun skaper og gjennom dokumentasjonsprosjektet hun utvikler.

– Som samisk kunstner er du nødt til å være allsidig, sier hun.

– Å se helheten i den samiske kulturen og levemåten er viktig for meg, kunsten er en del av det store bildet. Erfaringskunnskapen, for eksempel det å sy sin egen kofte, det er ikke noe man kan bare gå og kjøpe på butikken. Hele familien hjelper til å sy den.  Tradisjonene våre er en måte å fortelle historiene våre på, det må vi som samiske kunstnere være med å løfte frem.

Lørdag 6. februar er det samenes nasjonaldag. Til tross for koronaen har Mortensson flere planer for markeringen i år. Hun skal holde skolekonserter, ha gratis streamingkonsert fra Olavshallen i Trondheim og ikke minst en konsert MED publikum i Hammerfest.

Hennes håp for tiden fremover er at den samiske kulturen vil få en enda større plass i mediebildet og i storsamfunnets bevissthet.

– Vi har bodd side om side så lenge. Det samiske er vår felles kulturarv. Hvorfor skal den sees som adskilt?

Kulturrådet gratulerer med nasjonaldagen, og lover å fortsette arbeidet for å løfte samisk kultur som del av vår felles kulturarv.

Læhkoeh biejjine! Vuorbbe biejvijn! Lihkku beivviin!