Oversatt litteratur 2019

Trender og tendenser både i påmeldte og innkjøpte titler

Tross den store sjangermessige spennvidden som dekkes av ordningen, er det fullt mulig å se noen tematikker som går igjen. Tydeligst er det – som nevnt også i fjorårets rapport – for barne- og ungdomslitteraturen, som later til å være rask med å ta til seg aktuelle temaer. De siste årene har for eksempel emner knyttet til rasisme og #metoo-kampanjen vært typiske for bøker i tenåringssegmentet, og det har også vært en økt oppmerksomhet om psykisk sykdom blant unge. Populærkulturens store interesse for kunstig intelligens og robotteknologi har også hatt noen merkbare nedslag. Dette kan skyldes av barne- og ungdomslitteraturen har kortere produksjonstid, og slik generelt er mer på høyde med medieaktualiteten, men det kan også ha noe å gjøre med at disse bøkene i all hovedsak oversettes fra engelsk eller svensk, og har kortere reisevei enn bøker fra land som ligger lenger unna, også i kulturell forstand. Mange av de samme tendensene sees i voksenbøker fra disse språkene, mens ansøkte titler fra andre områder viser – relativt sett – større tematisk variasjon. Noe vi imidlertid ser, er at visse områder konsekvent forbindes med visse emner: Bøker fra Midtøsten og den arabiske verden kan nesten utelukkende knyttes til de religiøse og politiske konfliktene i regionen – det virker her ganske åpenbart at mediebildet påvirker hva som oppfattes som interessant for et norsk publikum. En litt beslektet tendens registreres det brede tilfanget av skjønnlitterære bøker skrevet av forfattere med bakgrunn i minoritetsgrupper som tar opp kulturkonflikter og identitetspolitiske problemstillinger.

Mange av de samme temaene finner for øvrig også sakprosabøkene. Et annet fagfelt som har utmerket seg i hele den avtroppende lederens tid i utvalget, er økonomi, og etter hvert mer spesifikt emner som ulikhet, prekarisering og det nye arbeidslivet. Derimot er det forholdsvis få bøker med naturvitenskapelig innhold – bortsett fra det som kan knyttes til klimaendringer og miljøvern (det siste gjelder også for de ganske få sakprosatitlene for barn og ungdom). For øvrig er det som alltid en jevn strøm av søknader for bøker som på en eller annen måte handler om andre verdenskrig.

Sjangermessig er bildet omtrent som før: selvfølgelig ganske brokete, gitt ordningens bredde, med samtidsromaner for voksne som den dominerende enkeltsjangeren. Det er enkelte innslag av tegneserieromaner (samt noen tegneserier for barn og ungdom), og de siste rundene har det også vært en liten økning av søknader for innkjøp av novellesamlinger. Men den fortellende romanen, med et tydelig plot, karakterskildringer og et tema som på en eller annen måte er aktuelt, later fortsatt til å være gullstandarden i oversattlitteraturen. Det skyldes nok ikke bare kommersielle hensyn og forventninger om publikumsinteresse, men også utvalget av bøker som faktisk sirkulerer på det internasjonale markedet titlene hentes fra, et marked som til en viss grad virker standardiserende. Bøker som er mer eksperimentelle i tilsnittet, finner rett og slett sjeldnere veien ut fra hjemlandet. Hvis de gjør det, er det gjerne fordi de plukkes opp av enkeltredaktører med mer spesifikke interessefelter. Fenomenet kan avleses i støttematerialet som vedlegges søknadene, presseklipp, lenker til intervjuer og omtaler, utdrag fra anmeldelser etc. Kildene er ofte de samme toneangivende angloamerikanske avisene, også for bøker fra langt fjernere himmelstrøk; når bøkene er særere, er omtalene færre, og oftere fra nasjonale medier.

Noe annet som tilsynelatende har en viss innflytelse på forlagenes oversatt-lister, er litterære arrangementer. Det var i hvert fall en merkbar økning i antall søknader på bøker fra fransk i fjor – da Frankrike var et slags hovedland på Norsk Litteraturfestival – og tilsvarende for spansk i år. Ellers har det vært en nedgang i søknadsantallet fra slaviske språk det siste året, og en liten, men neppe statistisk signifikant økning fra kinesisk: Uansett er tallene såpass små at det er vanskelig å lese noe ut av dem. Det store grosset av søknader kommer fortsatt fra engelsk og de tradisjonelle europeiske kulturspråkene, og fra våre skandinaviske nabospråk.

Siden et av formålene med ordningen er å sikre oversettelse av kvalitetslitteratur fra flest mulig språk, og en såpass stor andel av søknadene er for bøker fra engelsk, svensk og dansk, blir det forholdsmessig flere avslag på prosjekter fra disse språkområdene. Titlene herfra oppleves i større grad også – delvis av allerede nevnte årsaker – som ferskvare og scorer kanskje også høyere på aktualitet enn på kvalitet. De fremstår også som likere og på litt lengre sikt kanskje ikke fullt så interessante som den ofte ganske overstrømmende mottagelsen som gjengis i søknadene, skulle tilsi. Når utvalget har tatt de mest opplagte avgjørelsene, og potten vi har til rådighet, er i ferd med å skrumpe inn, er det gjerne slike bøker vi må vekte mot hverandre. Breddekriteriet i retningslinjene er noe vi prøver å ta på alvor. Siden de fleste bøkene som nevnt går veien via en engelskspråklig bokverden, har også titler fra fjernere områder gjerne vært gjennom en grundigere siling før de når norske forlag.

Det var lenge en merkbar trend med subjektivt vinklede og personlige sakprosafortellinger, og vice versa, skjønnlitterære bøker som gjorde eksplisitt bruk av dokumentarisk og delvis selvbiografisk materiale – såpass at utvalget i runder hvor en viss andel av budsjettet var øremerket skjønnlitteraturen, kunne flytte sakprosatitler over for å komme i havn med fordelingen. Denne tendensen later til å være litt på hell. De fleste sakprosatitlene er hentet fra etablerte sjangre – dokumentarer og reportasjer, populariseringer av vitenskapelige emner, historiske undersøkelser av markante hendelser og fenomener, politiske, dels aktivistiske bøker om aktuelle temaer. Det søkes også på noen eldre verker av store forfattere fra filosofiens og samfunnsvitenskapens historie. De prosjektene som når dette utvalget, kan tyde på at de viktigste og mest innflytelsesrike verkene allerede er oversatt. Siden ett av ordningens formål er å forsyne folkebibliotekene med bøker, har utvalget flere ganger de siste rundene vurdert titler for å være rettet mot et såpass spesialisert publikum at de interesserte nok heller vil oppsøke originalverkene, eller foreliggende engelske oversettelser. Det samme gjelder en del av de eldre skjønnlitterære titlene – særlig oversatt fra engelsk – som ansøkes. Det vil alltid være en diskusjon om vi skal prioritere umiddelbar relevans eller kulturhistorisk verdi. Når det er sagt, vil bøker med udiskutabel klassikerstatus, behandlet på en faglig forsvarlig måte, normalt kjøpes inn. Apropos er det et jevnt tilsig med søknader om innkjøp av nyoversettelser. Det later stort sett til å ligge fornuftige vurderinger bak forlagenes valg på dette feltet, men siden de foreliggende oversettelsene stort sett er tilgjengelige på www.bokhylla.no, har utvalget pleid å vurdere prøven på nyoversettelsen – der dette er vedlagt – opp mot den gamle for å sjekke hva som eventuelt tilføres. Det har vært tilfeller der nyoversettelsen er såpass lik den eksisterende at nytten virker ganske liten. Et unntak her er selvsagt oversettelser til en annen målform. Klassikerserien til forlaget Skald kan godt trekkes fram: Ikke bare fremstår serien som konsekvent og hensiktsmessig programmert, men bøkene er også forseggjorte og vakre.

Kvalitet er som kjent vanskelig å sette ord på, derfor opplever alle i utvalget at prøveoversettelsen har stor verdi for vurderingen. Vi forstår at det ikke alltid er mulig å ha en prøve tilgjengelig til søknadsfristen, men siden dette er bøker som forutsettes utgitt uavhengig av utvalgets avgjørelse, oppfordrer vi til at det legges til rette for at oversetteren kan levere en liten porsjon av teksten til søknaden. Ofte oppdages da egenskaper ved verket som det kan være vanskelig å formidle i en søknadstekst – som ofte er skrevet i et språk som kan mistenkes for å være overdrevent positivt. Prøveoversettelsen gir også utvalget en indikasjon på kvaliteten i selve oversettelsesarbeidet, og kan være utslagsgivende (oftere i positiv enn i negativ forstand, så det er sagt) hvis den oppgitte oversetteren er lite merittert fra tidligere.

Utvalgets tanker om ordningens rammer og innretning

De siste årene har søknadstallet ligget rundt 250 titler årlig, hvorav drøyt halvparten kjøpes inn. Ut ifra det samlede inntrykket av søknadsbunken, opplever vi å ha nok armslag: Budsjettet rekker stort sett til å kjøpe inn de titlene vi ønsker, og til å bevare en viss forutsigbarhet for søkerne. Det er også rom for å stimulere nye initiativer og ikke minst rekruttering av nye oversettere fra språkområder der kompetansen er liten i Norge, uten at det går på bekostning av den såkalt brede litteraturen. Det er selvfølgelig enkelte prosjekter vi må avslå med tungt hjerte, men dette skyldes kanskje vel så mye at ordningen dekker et svært stort felt – gamle og nye bøker, skjønn og sak, for voksen og barn og ungdom om hverandre, slik at svært forskjellige kvaliteter i noen tilfeller må vurderes opp mot hverandre. Vi opplever det også slik at Litteraturprosjekt-ordningen gjør det mulig for forlagene å sette i gang større satsninger på spesifikke områder, som det ligger en langsiktig tanke bak, uten å være avhengig å få innkjøp av alle enkelttitlene.

Utvalget består av fire medlemmer, men selv om sammensetningen har virket fornuftig i de fire årene undertegnede har vært med, sier det seg selv at kompetansen vår ikke alltid er tilstrekkelig til å ha en fullgod oversikt over alle sjangrene og språkområdene titlene hentes fra. Desto viktigere er det at redaksjonene tar seg tid til å skrive gode og informative søknader. Vi er med på å forvalte offentlige midler, og da bør det være et minstekrav at søkerne kan argumentere for at bøkene tilfører den norske bokheimen noe av betydning, at oversettelsene på en eller annen måte fremstår som nødvendige. De fleste forlagene er flinke til å velge ut titler som er relevante for denne ordningen – det er få prosjekter som helt åpenbart faller utenfor – og de fleste skriver også gode søknader, og legger ved et fornuftig utvalg av informativt støttemateriale. Vi ser imidlertid igjen og igjen at enkelte lar være å prioritere denne delen av arbeidet, og det gjelder særlig bøker for barn og ungdom; det er synd, og det har skjedd mer enn en gang at utvalget har avslått søknader for titler som i og for seg kan virke interessante, men som er ansøkt med så dårlige begrunnelser at det rett og slett ikke gir et forsvarlig grunnlag for innkjøp. Så når jeg nå er ferdig med arbeidet mitt i dette utvalget etter to perioder, vil jeg avslutte med å gjenta oppfordringen fra tidligere år – til dem som ennå ikke gjør det – om å bruke tid på å utforme søknadene på en måte som gjøre det mulig for utvalget å vurdere dem.

Se fullstendig innkjøpsliste for 2019

Se presentasjon av årets tendenser (PDF)