Prosa 2019

Suppleant-ordningen

Når det gjelder suppleant-ordningen, som jo for kort tid siden erstattet ankenemnda, så mener vi stadig at den fungerer godt. En slik ordning er mindre kostnadskrevende og lettere å administrere enn en ankenemnd. Det er uhyre verdifullt og helt nødvendig å få en uhildet lesers vurdering i de relativt få tilfellene der vi har vært så mye i tvil, eller uenige, at vi ikke har greid å lande på en beslutning. Suppleanten kalles inn for å lese boka og avgir sin uttalelse i påfølgende møte, og vi har en kort felles diskusjon før suppleanten forlater møtet og utvalget tar en siste diskusjonsrunde og endelig avgjørelse.

Hvilke bøker er det diskusjon om?

Jeg har fått spørsmål om hvilke bøker som gir mest diskusjon i utvalget. Det kan jo selvsagt være alle typer bøker, når det er uenighet og forskjellige oppfatninger. Bøker skaper diskusjon hos oss fordi de kvalitetsmessig, og etter hvert enkelt utvalgsmedlems skjønn, er i grenselandet mellom å bli godkjent eller avslått.

Krimsjangeren er den sjangeren som i størst grad skrives mer eller mindre etter oppskrift. Vi oppfatter den som en relativt ritualisert sjanger, der forfatterne i stor grad låner og gjenbruker grep og elementer av hverandre. Alle som har lest en del krim skjønner nokså lett hva som skal til for å konstruere en krimroman. Det fører til at mange skriver krim, at mange klarer det nokså bra og at de fleste ikke blir avslått. Men det fører også til at mange krimromanene fortoner seg som litterært sett ganske uinteressante.

I stor grad benytter vi de samme kriteriene i vurderingen av sjangerlitteratur som krim-eller viking-fortellinger som for de andre bøkene. Er verket helhetlig nok, innehar det etter vår vurdering tilstrekkelige kunstneriske kvaliteter, og er det underlagt et godt redaksjonelt arbeid?

Vi har ved flere anledninger diskutert det som har med sjangerplassering å gjøre. Noen ganger har vi fått inn bøker som vi synes ligner mer på en essaysamling enn en roman/novellesamling, noen ganger får vi inn noe som ligner mer på lyrikk enn prosa. Et eksempel fra 2019 er Monica Aasprongs poetiske kortprosa i Obligo, som etter et kriterium som «helhetlig» er problematisk å vurdere. Noen ganger får vi inn antologier som inneholder både lyrikk og prosa. Og ikke minst får vi inn varianter av såkalt virkelighetslitteratur, det vil si tekster som presenterer seg som romaner, men som i realiteten er mer eller mindre fiksjonaliserte varianter av historier fra virkeligheten. Det kan være alt fra Knausgård-aktige tekster til konseptuell kortprosa som befinner seg i et grenseland mellom det performative, billedkunstfeltet, om man vil, og skjønnlitteratur.

Noen få bøker skaper altså diskusjon fordi det kan være usikkerhet om de sjangermessig hører til hos oss, eller heller skal behandles av et annet utvalg. I enkelte tilfeller har bøker som har vært påmeldt til oss, blitt overført til et annet utvalg. Vi har også fått overført bøker fra andre utvalg til oss.

Finnes det noen fellestrekk for de bøkene som får avslag? Helt klart ja, ofte på formelle kriterier, gjerne at de svikter på noen av punktene om kvalitet i retningslinjene: I instruksen vår heter det at vi skal «blant annet legge vekt på om de påmeldte titlene»:

• framstår som helhetlige litterære verk
• innehar tilstrekkelige kunstneriske, språklige og håndverksmessige kvaliteter.
• har vært underlagt nødvendig redaksjonelt arbeid

Det hender vi opplever at et verk er liv laga og har potensiale, det er kanskje både originalt og til dels velskrevet, men når det gjelder helheten, framstår det som mindre vellykket og uferdig; leseropplevelsen kan være frustrerende og kvalitetsmessig tvilsom, potensialet i prosjektet er langt unna å ha blitt oppfylt. Dette er tilfeller der vi har vi måttet avslå boka fordi den svikter på de to første punktene i retningslinjene, noe kan også skyldes at den ikke har vært underlagt et godt nok og kompetent redaksjonelt arbeid.

Vi opplever en god del slett korrektur og språkvask, med trykkfeil og språklige inkonsekvenser som resultat. Det gjelder også de store forlagene og i noen tilfeller de virkelig gode bøkene og bøker som ellers er solide, så her trengs det stadig vekk en innskjerping hos forlagene.

Sjanger, formelt perspektiv

En overveldende andel av den norske prosalitteraturen er romaner i forskjellige former. Det norske prosalandskapet domineres av de realistiske samtidsromanene. Likevel framstår norsk prosa og romankunst i 2019 totalt sett med stor variasjon både i tematikk, form og stil. Romanen er en svært romslig sjangerkategori, som til en viss grad stadig utvides og hybridiseres i den norske samtidslitteraturen. Her er alt fra «traust» psykologisk realisme og «virkelighetslitteratur» til historiske romaner, kriminalromaner og thrillere, satire, punktromaner og hybride former som grenser mot f.eks. lyrikk, essayistikk eller billedbøker.

For 2019 kan vi registrere en økning i antall titler innenfor de kortere prosaformene (noveller og kortprosa). Mens vi i fjor behandlet ti novelle- eller kortprosasamlinger, en andel på ca. 5%, var i 2019 20 av de totalt 250 påmeldte bøkene kortere prosa, altså en dobling av antallet bøker i denne sjangeren og en økning i prosentandel til ca. 8%. Noen av novellesamlingene var også av svært høy kvalitet.

Den tendensen vi har sett i foregående år til en økning av utgivelser innenfor de hybride formene - essayistiske romaner og bøker som lener seg tungt på illustrasjoner (der foto, tegninger eller malerier utgjør en like viktig del av fortellingen som teksten) - har ikke vært like markant i 2019 som de foregående år.

Sjanger, tematisk perspektiv

Svært mange av romanene og novellesamlingene som kom ut i 2019, dreier seg om familie, slekt, nære relasjoner og dagligliv, psykologisk samtidsrealisme om man vil, i mange varianter, former og temperamenter. I 2019 som i 2018 er antallet bøker som omhandler sykdom, både fysisk og psykisk, og gjerne møter med et helsevesen som ikke er adekvat eller rent ut sagt svikter, mange, og antallet øker, slik at dette må regnes som en tematisk tendens, i tråd med en utvikling vi har sett tidligere år.

En klar tendens i 2019 har også vært bøker som omhandler det å bli mødre og foreldre, dilemmaer knyttet til det å skulle sette et barn til verden, bli forelder og gi barnet en god oppvekst. Eksempler på dette, av høy kvalitet, er Tiril Broch Aakres roman Mødre og døtre og debutanten Kjersti Halvorsens roman Ida tar ansvar, som ble nominert til debutantprisen.

Krim og spenning

38 titler innen krim og spenning i 2019 innebærer en liten nedgang i forhold til 2018: fire færre titler enn foregående år.

Vi opplever som jeg har vært inne på at mange av bøkene i disse sjangrene er sjablongpregede, ikke minst når det gjelder persongalleri, og i mange tilfeller opplever vi at de er overlessede, både dramaturgisk og strukturelt.

Av gode krimromaner og thrillere som skiller seg ut blant en lang rekke gjengse og forutsigbare leseropplevelser, ønsker vi å trekke fram Øystein Wiiks Tredje gang du dør og Heine Bakkeids Vi skal ikke våkne. Verd å fremheve er også Storebjørn av Odd Harald, Business av Terje Bjøranger og Vindbaroner av Hogne Hognset.

Historiske romaner

Det kommer ut mange historiske romaner, totalt 26 titler i 2019, noe som er en tydelig økning i forhold til foregående år. Når det gjelder den eldre historien; vikingtid og middelalder, vil vi for 2019 trekke fram Bjørn Andreas Bull-Hansen, som i 2019 utga tredje bind i Jomsviking-serien: Danehæren.

Fartein Horgar ga i 2019 utga bind fire i sin serie om norsk kolonitid og slavehandel i Karibia. Boka foregår på 1800-tallet og har tittelen Benjamins reise.

Også i 2019 kom det ut flere historiske romaner som omhandler verdenskrigene. Mange av disse holder et høyt nivå. 2. verdenskrig er også en del av bakteppet i flere av romanene som handler om familie og slekt, samt i flere krim-og spenningsbøker.

Tendensen har også i 2019 vært at den selvbekjennende såkalte «virkelighetslitteraturen» er litt på retrett. Ole Robert Sundes Jeg føler meg uvel er et eksempel på en god bok innenfor sjangeren.

Fabelprosa/fantastisk litteratur

Vi registrerer en liten nedgang i antall titler innenfor de fantastiske sjangrene: Elleve i 2019 mot tretten i 2018. Svært fine leseropplevelser var Mathias Faldbakkens moderne variant av Golem-myten: Vi er fem (nominert til Nordisk Råds Litteraturpris) og Sigbjørn Skådens Fugl, en klassisk science-fiction om kolonisering av andre planeter. Maja Lundes Przewalskis hest foregår både i historisk tid, samtid og framtid og er en av ytterst få bøker som eksplisitt omhandler krimakrisen.

Debutanter

Bokåret 2019 har, så vidt vi kan bedømme, vært et godt debutantår med et høyt antall prosadebutanter: 42. Dessuten mener vi at mange av debutantene holder et høyt nivå. De nominerte til Vesaas-prisen, Hanna Stoltenberg med Nada (prisvinner), Michael Rindahl: Gammelgresset og Kjersti Halvorsen: Ida tar ansvar er bøker vi også har merket oss som svært lovende og gode. Vi vil i tillegg gjerne løfte fram Mari Andreassens novellesamling Hvor lenge varer vi og Julie Stokkendals oppvekstroman Dagene, samt Aina Ertzeid: 15:25, Klara Hveberg: Lene din ensomhet langsomt mot min, Helene Flood: Terapeuten, Camilla Groth: Eira og Trygve Kalland: Hundene i Raqqa.

Til slutt ønsker jeg å understreke hvor givende det har vært å få delta i prosautvalget gjennom fire år. Det har vært store lesemengder, ja, men jeg har hele veien med stor forventning gått i gang med å lese en ny bok, og mange av leseropplevelsene har vært flotte. Det er verdt å bemerke at det av og til kommer ut virkelig gode bøker på småforlag og i kategori 2.

Å lese så bredt og mye over så lang tid gir et helt unikt overblikk over norsk samtidslitteratur, linjer og tendenser. Det har vært spennende og berikende å ta med seg lesningene til møtene og ha givende samtaler om bøkene med de andre i utvalget, kanskje bli utfordret til å se en bok man har lest fra et annet perspektiv.

Se endelig innkjøpsliste for året

Se presentasjon av årets tendenser (PDF)