Ung i kunsten
Politisk aldersgrense
Fra forestillingen «Political Mother». Foto: Simona Boccedi
Bråkete, magisk, eksplosivt og kaotisk. Zelda (15) er usikker på hva hun skal mene om danseforestillingen «Political Mother», men en ting er hun nesten sikker på: En trettenåring ville ikke skjønt så mye av den.
«Er du egentlig journalist?»
Zelda har ankommet Dansens Hus med et longboard under armen, femten år gammel. «Nei», svarer jeg, nesten forlegen. «Jeg er forfatter, men jeg liker dans.» Jeg vet ikke hvorfor jeg trenger et men – som om det skulle trenges spesifikk kompetanse innenfor samme felt som det man vil se på. Jeg er jo forkjemper for det motsatte, det er jo derfor jeg er her. Det jeg kan like aller best med dans er at det er så langt fra det skriftspråklige jeg får til å komme, og likevel så nær en opplevelse av intens kommunikasjon.
Zelda forteller at hun er førsteårsstudent på danselinja og nettopp har vært hjemom og skiftet etter en dansetime. Før vi går inn rekker jeg å fortelle henne at jeg var stor fan av Hofesh Schechter Companys forrige forestilling, Sun. «Det er ofte et helt ensemble med dansere på scenen», forteller jeg. «Noen ganger så mange som kanskje tjue stykk, noen ganger et par-tre stykk, og nesten alltid til ganske heftig musikk og lys.» Da vi passerer døra inn til salen, tar vi med oss ørepropper som ligger parat, og det skulle vise seg at Zelda var glad hun tok dem med seg.
Eksplosivt og voldsomt
Forestillingen Political Mother begynner som den slutter: en enslig danser står på scenen, ikledt et antrekk som ligner en rustning. Vi presenteres for scenen kort og brutalt – han holder et sverd som han stikker tvers igjennom seg selv. Det hele iscenesettes med dramatisk musikk, som avbrytes med mørke like fort som det oppsto, men ikke lenge etterpå er det full belysning og alle danserne er ute på scenen i koreograferte, voldsomme bevegelser, understøttet av skarptrommers ritualistiske rytme. «Jeg gledet meg til å få en rolig begynnelse», sier Zelda da vi snakker om forestillingen etterpå. At stykket ikke bygget seg opp gradvis, men så tidlig kjørte på med et massivt lydbilde, framkalte stress og ødela for evnen til å leve seg inn: «Plutselig ble det altfor mye på én gang, jeg ble nesten litt stressa av å se på. Det kunne de heller spart som en overraskelse til litt senere.»
«Var det lyden eller bildet som var for mye?»
«Lyden var i hvert fall alt for høy, synes jeg. Så jeg var veldig glad for at jeg tok med øreproppene. Det var litt for mye av alt. Noen ganger var det kult, men når noe gjøres for mye så tenker man at det holder nå.»
Fra forestillingen «Political Mother». Foto: Simona Boccedi
«Det var jo en del scener som ble repetert. Tenker du at det var repetisjonene som ble for mye?»
«Ja, det var kanskje litt mye av det samme. Men de hadde mange kule bevegelser. De fleste var veldig sære og litt rare.»
Skift, rewind
Noen ganger kan det massive lydbildet med elgitar, trommer og støymusikk skifte midt inne i en sekvens. At scenene ofte avbryter seg selv, gjør forestillingen flerdimensjonell: Tablåenes uttrykk forrykkes og åpner opp for det tilsynelatende tilfeldige og uforutsigbare, følelsen av at «alt kan skje» – alt det som livet er, også utenfor dansen. Her er det bare å henge seg på og la seg lede, tar jeg meg i å tenke. Zelda er mer skeptisk:
«Jeg klarer egentlig ikke å bestemme meg for om jeg likte det eller ikke. Det eksplosive i uttrykket – altså helt i begynnelsen tenkte jeg at det her, det likte jeg – og så når det kom så veldig eksplosivt så bestemte jeg meg for at nei, denne forestillingen likte jeg ikke. Etter hvert tenkte jeg at jeg ikke visste.»
Jeg tegner opp en graf i notatboka mi, der vi sitter på benken utenfor Dansens Hus: først rett i været, så rett ned, så i bølger bortover.
«Omtrent sånn?»
«Ja.»
«Er det noe spesielt du kommer til å huske?»
«Jeg kommer nok til å huske åpningen i hvert fall.»
«Da det var helt mørkt? Det syntes jeg var kult, da man ikke helt visste hvor danserne skulle stå.»
«Ja, da var det sånn oi, hva kommer nå. Åpningen med mannen i krigsdrakt gjorde at jeg fikk skikkelig forventninger. Det var veldig magisk med all tåken. Jeg fikk en krigsfølelse, som at jeg så det i virkeligheten... Skjønner du hva jeg mener? Det var som å se på en film på TV, og så gå inn i skjermen. Og det var mange kule bevegelser og dansetrinn – sære og rare. På slutten var det som om de spolte tilbake. Det var det de gjorde, var det ikke?»
«Hva da?»
«På slutten, da tok de liksom og tilbakestilte alt, helt til begynnelsen?»
«Ja, det gjorde de jo! Det har du rett i. Og til slutt bare trakk de for sceneteppet, mens det fortsatt pågikk.»
«Ja. Det var litt kult, egentlig.»
«Jeg tenkte ikke på det, at de spolte.»
«Det føltes som om jeg så på en film, og at noen bare spolte tilbake.»
Politisk aldersgrense
Mye av lydbildet spilles live av musikere kledt i uniformlignende kostymer, som glimtvis belyses der de står på hyllekanter oppover veggen bak scenen. I midten troner vokalisten som veksler mellom militante, diktatormimende bevegelser, tilsynelatende ukontrollerte raseriutbrudd og seksualiserte bevegelser. «Det ble altfor mye!» protesterer Zelda, og poengterer samtidig at det var meningen at det skulle være både hastig, høy lyd og kaotisk. Problemet blir ikke at det ikke var mulig å forstå, men heller at «når såpass mye er såpass eksplosivt, skygger man for det triste, rolige, som man også kan berøres av».
«Men var det ubehagelig? Ble du redd?» spør jeg, brått engstelig for at jeg har tatt henne med på noe hun er for ung for. «Nei, ikke egentlig redd», forklarer Zelda. «Jeg likte at det var litt annerledes. Det lignet ikke på noe jeg har sett før – det var nytt for meg.»
«Men jeg ble nok litt satt ut», konkluderer hun.
«Hvilken aldersgrense ville du anbefalt?»
«I hvert fall tretten. Eller vent, hvilken klasse går man i da? Åttende? Da hadde man kanskje ikke skjønt så mye.»
«Hva tenker du at man ikke hadde skjønt?»
«Mye av det politiske som man først lærer om i niende klasse. Eller, det varierer jo fra person til person, noen er mer modne enn andre, og det er helt forskjellig hvor mye kunnskap og forståelse de har om politikk. Så jeg synes at det burde være opp til foreldrene å vurdere om barna burde se den eller ikke. Men sånn generelt sett vil jeg si at aldersgrensen burde være rundt ungdomskolealder.»
Henda i været
Danserne har særlig én bevegelse de gjentar gjennom hele stykket: Synkront løfter de armene over hodet, med hendene vippet framover i en positur som ligner et vaktsomt, parat dyr, eller noen som har hendene bundet, på grensen mellom flukt og fangenskap. «Jeg-skal-høre eller jeg-følger-etter», beskriver Zelda, og bemerker: «Det var likt mellom kjønnene. Jeg kunne ikke se om de som danset var menn eller kvinner. Unntatt når de var i roller som par.» Det er sjeldent god koreografi, tar jeg meg i å tenke: først kropp, dernest rolle – noe som gjenspeiles i kostymene også. En av danserne har gjentatte ganger på seg en rød, fremtredende kjole, men like ofte helt andre, klassisk kjønnsnøytrale plagg. Når den røde kjolen finnes på scenen, får den symbolsk verdi for meg i kraft av dens – og mine – assosiasjoner, ikke fordi danseren beveger seg annerledes. Så er det også alle som løfter hendene over hodet, like utsatt, uansett kropp.
På et tidspunkt løper danserne rundt og rundt i en sirkel av lys, ikke ulikt hvordan jeg en gang så Peer Gynt løpe rundt og rundt rett innenfor en sirkel av blått lys i Robert Wilsons oppsetning. At jeg blir sittende å tenke over mennesket som flokkdyr versus individuelt vesen, og hva vi som både enkeltvesener og i ulike grupperinger utsettes for, eller utsetter oss for, og av hvem – virker ikke helt upassende med tanke på de ulike scenarioene Political Mother danser fram. Danserne holder pistoler mot hverandres hoder. De bærer hverandre over scenen. Og hele tiden avbryter, eller avbrytes, vokalisten som underholder og skremmer der bak i mørket.
Press, stress, demokrati
Da vi snakker videre om bruken av lyd og lys på scenen, kommer vi fram til at vi likevel begge har litt problemer med musikerne. Var de ett element for mye? Hva var funksjonen til elgitaristene, annet enn å stå og se kule ut, som om det var en konsert? Jeg foreslår at forestillingen ville vært like interessant og givende uten at man trengte å se bandet.
«Det ble et veldig brudd med begynnelsen, i hvert fall», sier Zelda. «At man først så han i gammeldags krigsuniform, og så kom det et moderne band.»
Men hva med vokalisten? Fordi han sto midt i scenebildet, opphøyd som på en trone, ser vi danserne bevege seg på ulike måter i forhold til ham: Noen ganger danset de med, som på en konsert, noen ganger mot, som i protest – og én gang var det som om de bare trakk på skuldrene og forsvant, én etter én, uavhengige.
«Tenkte du at det handlet om makt?» spør jeg.
«Ja. Jeg fikk en veldig politisk følelse», nikker Zelda. «Det virket som forestillingen på mange måter skulle beskrive politikken. Det var jo også en danser med maske på, som nok skulle symbolisere en tyrann. Mange av scenene fikk meg til å tenke på krigsbilder. Jeg ble lei meg flere ganger.» Jeg nikker. Where there is pressure there is folkdance, står det på veggen i neonlysende bokstaver mot slutten av forestillingen. Presentert først langsomt, som diktstrofer: Where there is pressure / there is / folkdance.
«Pressure betyr jo press, så: der det er press, der er det folkedans. Når det er press, så må man komme seg løs», resonnerer Zelda. Vi sitter fortsatt på benken utenfor, men det har begynt å bli kaldt. Jeg har fortsatt summing i ørene etter forestillingen.
«Kan man si det sånn her», prøver jeg meg, «at dans kanskje aldri oppstår bare av seg selv, at dans motiveres av et press innen- eller utenifra?»
«Ja, det er sant», svarer hun. «Det er jeg enig i.»
Samhold fremfor splittelse
Om det å danse ligner løsrivelse, er det også det motsatte: å danse sammen. Det finnes et enormt potensial for å føle tilhørighet midt i et dansende folk. Og – hånd i hånd med det – risikoen for at vår lengsel etter å høre til, holde sammen avhengig av hverandres bevegelser, misbrukes. Hofesh Shechter har selv uttalt at «Politikere misbruker vårt instinkt til slektskap ved å kalle maktoverhodene the founding father og nasjonalstaten motherland. Vi ender opp med å føle at vi skylder landet vårt noe – at vi bør marsjere for dem i krig.» Da Zelda drar hjemover etter forestillingen tar jeg meg i å håpe at hun en dag vil bli danser i et mindre hardt univers enn det Shechter beskriver. At den politiske følelsen skal ligne samhold framfor splittelse. At henda i været skal bety noe fint. Det er ønsketenkning, eller kanskje er jeg også lei meg, på lignende måte som Zelda beskrev. På sikt er det alltid bra.
Ylva Wærenskjold (f. 1988)
er utdannet i Litterær Gestaltning på Gøteborgs Universitet og har tidligere utgitt romanen kom hjem når sorgene har løpt forbi på Forlaget Oktober.