Utilgjengelighetens kunst

Det å invitere noen med seg for å se kunst kan være nervepirrende. Som inviterende part kjenner man uunngåelig på et visst ansvar for at de man tar med seg skal ha en interessant og berikende opplevelse, men også på en underliggende frykt for at de skal mislike det du tar dem med på, eller – enda verre – at de skal kjede seg. Tar du noen med deg på kino og filmen viser seg å være dårlig, er det ikke verdens undergang. En dårlig film kan være underholdning i seg selv, den varer som regel ikke altfor lenge, og det koster heller ikke så fryktelig mye å gå på kino. Da er det verre å ta noen med på kunstutstilling, danseforestilling eller teater. 
 

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu var ikke særlig opptatt av å diskutere hvorvidt kunstopplevelsen har noen egenverdi eller hva denne eventuelt kan være. Kunst var for ham et middel til noe annet, noe som brukes til å signalisere ovenfor verden hvem du er og hvor du befinner deg på den sosiokulturelle rangstigen. På tross av at det innebærer et noe reduktivt syn på kunst, kan Bourdieus teorier og begrepet «kulturell kapital» brukes til å kaste lys over de ulike nivåene av bekymring man kan oppleve i forbindelse med det å invitere noen med på diverse kulturarrangementer. 
 

Som en av ytterst få kunstformer hvor høyborgerskapets idealer og sosiale ritualer i stor grad har fått stå urørt, troner opera aller øverst på den høykulturelle rangstigen. Men selv om det å like opera kan skaffe deg en hel masse uttelling i form av kulturell kapital, er risikonivået også høyere ettersom det – gitt operaens kompleksitet og eksklusivitet – er en større sjanse for at du ikke greier å snakke om kunstopplevelse på noen fornuftig måte. 

Mitt eget nervøsitetsnivå er av denne grunn høyt her jeg nå sitter ved en av de perforerte lysveggene i operahuset i Bjørvika, hvor jeg i selskap av de to søttenåringene Thale Heidel og Stella Erlandsen Visnes snart skal overvære en oppsetning av Carmen. Jeg blar gjennom programbladet, og prøver å finne frem til noe ved denne operaen jeg forestiller meg kan treffe aldersgruppen. Carmen er et trekantdrama hvor en vakker, frihetselskende femme fatale har hovedrollen – det er vel interessant? Musikken er tidvis fengende, og de bruker en del kastanjetter og spanske rytmer, det fenger kanskje også dagens ungdom?
 

Når jeg hilser på de to tenåringene jeg har invitert med meg inn i finkulturens høyborg slår det meg umiddelbart at de virker så høflige og veloppdragne at de sannsynligvis vil moderere sine utsagn og eventuelle skepsis til kunstformen av hensyn til meg. Det er på én side beroligende, fordi jeg slipper å komme opp med argumenter for hva det er som gjør opera så interessant og givende. På den annen side foretrekker jeg likevel brutal ærlighet i slike sammenhenger, ettersom det er et bedre utgangspunkt for diskusjon. Det blir snart klart at Thale og Stella er ærlige på en høflig og hensynsfull måte. 
 

– Det å gå i operaen er ikke noe vi gjør med vennene våre akkurat, forteller Stella. 

– Men selv om det ikke er så ofte vi går i operaen, synes vi det er interessant og gøy når vi først gjør det, sier Thale. 

 

Definitivt en velvillig innstilling, tenker jeg, men lurer samtidig på hva denne positive holdningen skyldes? Begge er klare på at det handler om at de kommer fra familier som er opptatt av kunst og kultur: 

– Dersom jeg kom fra en familie hvor man bare fnøs av opera, skulle det nok mye til før jeg tok turen i hit, sier Thale. Stella tror mange lar seg stoppe av fordommer, og en oppfatning om at opera representerer noe fundamentalt utilgjengelig. 

– Det er veldig få som tenker at «opera, det har jeg aldri hørt før – kanskje jeg liker det!». Men du vet aldri, det kan jo hende du liker det, sier Stella. 

Hun tror det er lett å få et feilaktig inntrykk av hva opera egentlig er. Thale er enig og mistenker at mange tror at opera kun er gaulende damer med skingrende stemmer, men at dette bildet nok ikke stemmer. 

– Det å si at opera ikke er helt din greie, er ok mener Thale, men hun understreker at det gjelder å gi opera en skikkelig sjanse.

 

Misoppfatningen om at opera innebærer masse skriking er ikke det eneste hinderet. Thale tror at unge mennesker er mindre åpne for kunst og kultur som krever en høy grad av forhåndskunnskaper. Men handler denne manglende entusiasmen om at man er redd for å kjede seg eller at man ikke tror man kommer til å forstå det man ser?

 

Stella mistenker at mange har en forventning om at det kommer til å bli kjedelig, men kommer frem til at følelsen av å ikke forstå kunsten er det som gjør den kjedelig. Thale påpeker at mye kunst er vanskelig å forstå, men at det gjelder å ikke avskrive noe bare fordi man ikke umiddelbart skjønner det. Det hjelper å møte kunsten sammen med noen som forklarer og har lyst til at du skal forstå. Thale tror også at skepsisen langt på vei er noe man vokser av seg. 

 

– Jeg har fettere som hatet å lese da de var yngre, men som senere har studert litteratur og nå arbeider med det. Kanskje det er det samme som med mat. Det er mye mat som er altfor komplisert for oss, men som vi kanskje vil like når vi blir eldre. For eksempel det å spise ulike typer oster, det er ikke noe vi interesserer oss for nå liksom, men når vi blir eldre kommer vi nok til å bry oss om det. 

Det at opera ses på som utilgjengelig og vanskelig handler også om at opera virker litt gammeldags og stivt, mener jentene. Vi spekulerer i om det er en konsekvens av at billettene er så dyre og at folk ikke går i operaen så ofte. Når du først har betalt i dyre dommer for å se en operaforestilling, har du kanskje lyst til å pynte deg litt ekstra. Vi benytter anledningen til å 

forsøke å underbygge teoriene våre ved å studere operapublikummet på nært hold.

Dongeribukser er så godt som fraværende, og vi ser blant annet en dame med hatt og kjole, men nivået på utspjåkinga er ikke helt som forventet. Stella innrømmer at hun tenker at de som går i operaen tilhører overklassen, men medgir at det egentlig er masse forskjellige mennesker her. 

– Det er ikke alltid som man tror, konkluderer hun. 

 

Etter å ha kommet frem til at kleskoden verken er spesielt streng eller avskrekkende, lurer jeg på dette med kutyme. Jeg tenker på historien om en som fikk et saftig slag i bakhodet etter at han ropte «bravo» i stedet for «brava» til en kvinnelig operasanger. Og hva med klappingen, er de ikke nervøse for at de plutselig skal klappe på feil plass?
 

Jeg lurer på hva de tenker om å sitte der uten å skjønne hva som foregår, men jentene virker ubekymret. Burde man ikke i det minste lese handlingsreferatet i forkant for å forhindre at man faller helt ut? Stella mener det er best å la være. – På den måten har du verken høye eller lave forventninger, og du er litt mer åpen for inntrykk. Thale er enig: – Det er mer spennende når du ikke vet altfor mye på forhånd. 
 

Jeg tenker på komponisten Richard Wagner som insisterte på at opera skulle være et gesamtkunstwerk, at alle delene, musikken, teksten, dramaet på scenen skulle utgjøre en helhet, men at det krever mye øvelse å få med seg denne helheten. For at publikum skulle kunne la seg oppsluke fullstendig av det de så, insisterte han også på at ingen skulle klappe mellom satsene og at lyset skulle senkes i salen slik at kun scenen var opplyst. 
 

Kanskje visste Wagner at operaens sosiale regler og ritualer var en såpass komplisert affære at det sto i veien for publikums anledning til å oppleve kunsten. Jeg tenker at han ville likt Thale og Stella, og at de med sin selvsikkerhet og åpenhet kanskje er bedre utrustet enn de som nileser programheftet i frykt for å gå glipp av noe.

 

Det er på tide å ta plass. Før vi går inn spiser jentene energisjokolade, og innrømmer at hovedbekymringen deres er at forestillingen varer i tre timer. Selv om jeg følger med på det som foregår på scenen, er jeg hele tiden oppmerksom på hvordan det står til med de to. Jeg ser at Thale ler litt. Jeg tenker hele tiden på hva de tenker og hvordan de har det, og mindre på Carmen og musikken, men prøver å minne meg selv på det de sa om at de ikke nødvendigvis vil begynne å kjede seg om de faller ut. 
 

I pausen må vi på do. Vi funderer på hvilket toalett som har kortest kø. Omsider er det vår tur, og når vi skal vaske hendene ler vi av at det er så vanskelig å lokalisere såpedispenser og tørkepapir. Første gang jeg var i operaen måtte jeg spørre noen om hjelp, sier jeg. Thale forteller at hun fikk øyenkontakt med noen kinesiske turister da hun før forestilling kikket under speilet etter såpedispenseren. – Vi lo alle sammen, sier hun. Jentene kaster i seg litt sjokolademousse og cola før de melodiske plingelydene signaliserer at vi må ta plass igjen.

Andre akt er over, og vi trekker ut av operahuset. Hva synes de? Jentene er enige om at det var musikken og det som foregikk på scenen som var mest interessant. Handlingen er de litt mer ambivalente til. Det var spennende, men de synes likevel at det er vanskelig å engasjere seg i problemstillingene fordi de virker så fjernt fra deres egne liv.

 

 – Det er ikke så mange sjalusidrap i vennegjengen, sier Thale. – Ikke enda i hvert fall, legger Stella til. Thale syntes tidvis det var litt overdramatisk. – Når du kommer til det punktet hvor du begynner å drepe, er det litt mye. Men det er vel litt sånn det er i opera.

 

Vi tar farvel, og på vei hjem innser jeg at jeg har brukt mesteparten av besøket på å bygge opp under myten om operaens utilgjengelighet, fremfor å gi Thea og Stella informasjon som kan gjøre den mer interessant. Jeg lurer på om dette vil bidra til at myten består, men lar meg berolige av at jentene er i besittelse av den typen selvtillit og refleksjon som gjør at de kan gå selv den mest vanskelige og utilgjengelige kunsten trygt i møte. 

 

 

Noter
1) Det finnes utallige eksempler på at lavkultur oppvurderes ved at mennesker med høy kulturell kapital legger sin elsk på kulturprodukter som er definert som banale og trivielle, for eksempel gir det i visse kretser status å skamløst like såkalte guilty pleasures. Det å redegjøre for nyansene i dette intrikate spillet krever mer plass enn undertegnede her har til rådighet. 

 

Tora Optun (f. 1986) er skribent og kritiker. Hun skriver blant annet for Morgenbladet, NATT&DAG, Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift og scenekunst.no.