Tenthaus Oslo – Deltakende kunstnere på en pedagogisk arena
Elever og kunstner overfører kart fra Akerselva i prosjektet "Different Rivers". Foto: Tenthaus Oslo.
I møtet med samtidskunstens ulike former får elevene en mulighet til å vise seg fram og utrykke seg som menneske. Kunsten kan utvikle en forståelse av individets plass i samfunnet, og det som er spennende er at det kan oppnås gjennom å se og prøve i praksis, sier kunstnerne i Tenthaus Oslo.
Tenthaus Oslo (TO) er et selvorganisert kunstnerdrevet initiativ som har en partnerskapsavtale med Hersleb videregående skole. De tre kunstnerne i TO, Stefan Schröder, Helen Eriksen og Ebba Moi, har periodevis hatt atelier på skolen og driver et offentlig visningssted for kunst. I snart fire år har en fast gruppe elever og deres lærere deltatt i produksjoner og workshops der de på ulike måter har blitt eksponert for samtidskunst. Elevene er mellom 16-20 år og tar grunnskoleopplæringen for minoritetsspråklige elever.
Didaktiske forhold
I et av prosjektene Tenthauskunstnerne selv har gjennomført, Different Rivers, lagde de en tremeters relieff sammen med elevene som henger på skolen. – Vi så hva som kanskje manglet i våre tidligere prosjekter og bestemte oss for å gjøre noe praktisk med elevene, noe vi kunne holde på med over lengre tid og som også kunne henge på skolen som et ferdig resultat, forteller Moi. – Det startet med at vi stilte en del spørsmål. Et av svarene nevnte Eufrat og Tigris. Sammen med det faktum at Akerselva renner forbi ikke langt fra skolen, ble dette et utgangspunkt. Vi undersøkte området gjennom en vandring med elevene der vi fant en del ting som ble støpt i gips. Elevene tok også med seg objekter som vi la inn. Arbeidet med relieffen utviklet seg underveis i prosessen med elevene der de fikk bestemme innenfor de rammene vi ga.
Spørreskjema som utgangspunkt for utvikling av Different Rivers.
Tenthauskunstnerne beskriver en refleksiv praksis som inkluderer tilbakemeldinger fra skole (elever, lærere) og kunstscene (besøkende kunstnere tilknyttet visningsstedet). Det lange tidsperspektivet, lokaliseringen av atelier på skolen, et tilknyttet offentlig visningssted og utveksling mellom elev-kunstner-lærer står fram som definerende elementer i det systematiske samarbeidet mellom kunstscene og skole. Disse didaktiske forholdene ser ut til å åpne for organiske prosesser preget av tillit og nærhet mellom aktørene som igjen balanserer kunstnerisk og pedagogisk forankring.
Spørreskjema som utgangspunkt for utvikling av Different Rivers.
Tenthauskunstnerne beskriver en refleksiv praksis som inkluderer tilbakemeldinger fra skole (elever, lærere) og kunstscene (besøkende kunstnere tilknyttet visningsstedet). Det lange tidsperspektivet, lokaliseringen av atelier på skolen, et tilknyttet offentlig visningssted og utveksling mellom elev-kunstner-lærer står fram som definerende elementer i det systematiske samarbeidet mellom kunstscene og skole. Disse didaktiske forholdene ser ut til å åpne for organiske prosesser preget av tillit og nærhet mellom aktørene som igjen balanserer kunstnerisk og pedagogisk forankring.
Når kunstpraksis opererer innenfor en pedagogisk kontekst er det et poeng å spørre hva læringen består av, hvordan den oppstår og under hvilke forhold. I TO synliggjøres sammenhengen mellom den relasjonelle og sosialt engasjerte kunstens hvorfor, som allerede er godt utviklet som teorigrunnlag, med hva og hvordan. Spørsmålet er hvordan de didaktiske komponentene tid, rom og utveksling som ser ut til å konstituere praksis får betydning for kunstmøtenes læringspotensial.
Utprøvende tenkning gjennom praktisk samhandling
Eriksen trekker fram den besøkende kunstneren Mariken Kramers Patterns of Inclusion som eksempel på et kunstmøte som formidler det konseptuelle grunnlaget av en kunstnerisk idé. I dette prosjektet deltok elevene i en filmatisering der barnesangleken Slå-på-ring visualiserte hvordan et fellesskap ofte defineres ut ifra tanken om at noen utelukkes. Filmproduksjonen var også utgangspunkt for to workshoper der enkle oppgaver sirklet inn begreper som tilhørighet, ekskludering, vennskap, lojalitet og frykt. – Teknikkene i workshopene var ikke knyttet til filmatiseringen. Gjennom klipp-og-lim-collage, tidslinjer og tankekart jobbet elevene med identitetsskaping – hvordan hadde de kommet dit de var nå, hva hadde skjedd. Dette la fundamentet for å reflektere rundt: Hvem er jeg i felleskapet? På filmdagen var elevene engasjerte, de kom på utstillingen kunstneren hadde på TOs visningsrom og de kom på Høstutstillingen der filmen senere ble vist. Eriksen framhever hvordan kunstneren her utviklet det konseptuelle grunnlaget i en workshopsituasjon. – Det hadde mer med formidlingen av kunstprosjektet å gjøre enn at de stod der som statister i filmen. Elevene fikk en erfaring av kunstverket gjennom sin workshopøvelse, sammen med deltakelse i filmproduksjonen og det å se kunstverket ferdig. De klarte å se seg selv og ideen i en større sammenhengen, forklarer Eriksen.
Elev jobber med tankekart i Patterns of Inclusion. Foto: Tenthaus Oslo.
Eriksen peker på hvordan elevene gjennom en tolkningsprosess får en forståelse av og tilgang til et abstraksjonsnivå. – Dette kan vi se når en ny elev kommer inn i gruppa. Den nye eleven spør: Hva er dette? De elevene som har vært med en stund bruker kunsterfaringene som utgangspunkt for å tolke og spør istedenfor: Hva betyr dette for meg? Læreren, Halvor Frømyr, beskriver også en utvikling hos elevene i måten de forholder seg til – og responderer på – kunstmøtene. – I begynnelsen var de skeptiske. Nå kaster de seg uti det og bryter barrierer. Det er tydelig hvordan det skjer noe med kommunikasjonen mellom elevene i kunstmøtene, hvordan de lekende lett og uhemmet finner måter å gjøre seg forstått på. Denne kreativiteten med språket ser ut til å være betinget av at elevene jobber sammen, samtidig som de gjør noe praktisk skapende, forteller Frømyr.
Elev jobber med tankekart i Patterns of Inclusion. Foto: Tenthaus Oslo.
Eriksen peker på hvordan elevene gjennom en tolkningsprosess får en forståelse av og tilgang til et abstraksjonsnivå. – Dette kan vi se når en ny elev kommer inn i gruppa. Den nye eleven spør: Hva er dette? De elevene som har vært med en stund bruker kunsterfaringene som utgangspunkt for å tolke og spør istedenfor: Hva betyr dette for meg? Læreren, Halvor Frømyr, beskriver også en utvikling hos elevene i måten de forholder seg til – og responderer på – kunstmøtene. – I begynnelsen var de skeptiske. Nå kaster de seg uti det og bryter barrierer. Det er tydelig hvordan det skjer noe med kommunikasjonen mellom elevene i kunstmøtene, hvordan de lekende lett og uhemmet finner måter å gjøre seg forstått på. Denne kreativiteten med språket ser ut til å være betinget av at elevene jobber sammen, samtidig som de gjør noe praktisk skapende, forteller Frømyr.
Elevene er med på filmatisering av Slå-på-ring-leken i Patterns of Inclusion. Foto: Tenthaus Oslo.
I kunstmøtene i TO får elevene mulighet til å artikulere, bearbeide, forhandle og organisere ambivalens og motstridende erfaringer. Ved å ta i bruk sin egen levde erfaring i konstruksjonen av en fleksibel personlig og kulturell identitet, blir elevene aktive medspillere i meningsskapingen. Kunnskapen forankres på denne måten i elevenes hverdag.
Relasjonenes betydning
Relasjonelle aspekter ser i TOs praksis ut til å få betydning for kunstmøtenes læringspotensial. Jeg har pekt på didaktiske komponenter som legger til rette for å danne relasjoner mellom elev-kunstner-lærer. Tenthauskunstnerne fungerer som den røde tråden som knytter skole og kunstverden sammen. Innenfor rammen av stabile relasjoner møtes strukturelle utfordringer i møtet mellom kunst og skole, og det skapes rom for meningsskapende prosesser.
I Flatbread Society bakes flatbrød etter oppskrifter fra elevenes hjemland. Foto: Tenthaus Oslo.
I Flatbread Society bakes flatbrød etter oppskrifter fra elevenes hjemland. Foto: Tenthaus Oslo.
I Tenthaus Oslo møtes kunstnerisk praksis og pedagogiske prosesser med fokus på det lærende individet i en sosial sammenheng. Vi ser deltakende kunstnere som ikke kun bringer inn egen kunstproduksjon eller utstillinger, men involverer seg aktivt i den samme pedagogiske konteksten over flere år. Schröder forteller hvordan de nå arbeider med å organisere et felles refleksjonsrom, på tvers av fagdisiplinene, for å øke bevisstheten rundt verdien av en integrert kunstpraksis i en pedagogisk kontekst. – Målet er å artikulere og videreformidle kunnskapen og resultatene TOs praksis genererer både inn mot kunstfeltet og i en mer generell pedagogisk sammenheng gjennom en Nasjonal Modell.
Samarbeidet mellom TO og Hersleb videregående ser ut til å vise vei til en pedagogisk praksis som bygger på: 1) utforskende læring i organisk utviklede undervisningsforløp med ekspressive mål, 2) relasjonell forankring som inviterer alle aktører til å gå inn i risikofylte, uforutsigbare møter sammen, 3) læringsprosesser og kunnskapsproduksjon med lokal tilknytning, 4) estetisk erfaring som mellomledd for å vekke empati og engasjement, 5) kollektive prosesser framfor individuell produksjon for å fremme utviklingen av sosial kompetanse og 6) utrykk og deltakelse i det offentlige rom. Gjennom å utvikle det transdisiplinære potensialet kan en estetisk tilnærming til læring fokuseres. På denne måten vil kunstmøter sees på som en fremhevet del av læringen.
Gry Ulrichsen (f.1973) har master i kunstdidaktikk (2014) og en bachelor i billedkunst (1999). Hun har tidligere samarbeidet med Ebba Moi (newmeaning.no).