Rokokkostoler - barns estetiske kompetanse som klassemarkør

Det går en historie om sønnen til en norsk kunsthistoriker: Han syntes undervisningen på skolen var i overkant enkel; der de andre barna jobbet med å tegne streker fra bildet av en stol til ordet, var det for ham helt åpenbart at det avbildede møbelet var utført i rokokkostil. Barns estetiske kompetanse er en av de tydeligste sosiale markørene vi har. Barnets manglende forstillelse gir et klart, om enn litt skjevt, bilde av hvilket hjem det kommer fra; det viser hvilke verktøy foreldrene har utstyrt barnet sitt med. Og humoren vi knytter til slike historier tyder på at enhver form for estetisk kompetanse alltid vil være et tydelig tegn på tilhørighet til et visst sosialt segment. Men hva betyr det egentlig? Hvilken rolle spiller slike sosiale «avsløringer» for oss som mennesker og samfunn, og hvilken rolle spiller det for kunsten?

Pierre Bourdieus påvisning av sammenhenger mellom folks klassebakgrunn og hvilken type kultur de oppsøker, har hatt enorm innflytelse på hvordan vi ser på kunst og kultur i Norge og andre vestlige samfunn. Innflytelsen kan for eksempel avleses i utsagn som dette: «I dag er få ting mindre omstridt enn forestillingen om at kunst i hovedsak er uttrykk for klasse- og statushierarkier, mens det den måtte ha av estetisk verdi er blitt sekundært.»(1) Sitatet er amerikansk, men artikkelen det kommer fra ble oversatt til norsk og trykket i Morgenbladet ikke lenge etter at den først kom ut i USA. Vi kan, på et vis, snakke om en backlash mot kultursosiologien, hvor estetikken forsøker å reetablere definisjonsmakt over egne felt.

Et sosiologisk apropos til denne vendingen er debatten som utspilte seg etter at sosiologen Ove Skarpenes publiserte en studie hvor han viste i hvor liten grad den norske middelklassen i det hele tatt var villig til å utrope noen kulturuttrykk til å være mer verdt enn noen andre.(2) Dette, mente han, var et uttrykk for en likhetstanke som gjør seg særlig gjeldende i Norge, og som setter moralsk verdi som et langt viktigere evalueringsverktøy i det norske samfunnet enn uttrykk for dannelse, som for eksempel estetisk verdi. Dette gjør det problematisk å ta i bruk begreper som «kulturelite» når en skal beskrive det norske samfunnet. Artikkelen møtte hard motbør, men fikk også støtte blant sosiologer, og Skarpenes' funn fant i alle fall veien ut av forskningstidsskriftet sine sider, og ble omdannet til et mer generelt poeng: I Norge har vi ikke egentlig noen kulturelite, og ulike kunstuttrykk verdsettes prinsipielt like høyt.

 

Samtidig kan vi ikke unngå å merke oss at en rekke norske sosiologer som jobber med sosial ulikhet i tradisjonen etter Bourdieu, ser ut til å gjøre det svært skarpt for tiden. De publiserer sin forskning internasjonalt i renommerte tidsskrift og i viktige antologier. Og til tross for den norske middelklassens påstander om å ikke favorisere enkelte kulturformer, finner de en svært tydelig sammenheng mellom hvem folk er økonomisk og sosialt – vi kan kalle det klassetilhørighet – og hva de gjør kulturelt sett. Og disse funnene fortolkes innenfor rammene av et samfunn hvor likhetstanken står sterkt.

Vegard Jarness er postdoktor ved Universitetet i Bergen, og har blant annet skrevet om hvordan medlemmer av ulike deler av middelklassen, grupper med henholdsvis store økonomiske og kulturelle ressurser, forholder seg til hverandre.(3) Gjennom sin forskning avdekker han hvordan det norske likhetsidealet benyttes i det sosiale spillet og fører til at folk med utgangspunkt i et likhetsideal tar avstand fra hverandre: 

– De ser på hverandre med skepsis, og da er det typisk egalitære verdier som brukes som vurderingskriterier for å ta avstand fra de andre. Det å tro at man er bedre enn andre, det å se ned på andre, det å tro at man er smartere enn andre, det at man har kvaliteter som er spesielle, blir sett på med mistenksomhet. Det å bevege seg for langt fra det som er vanlig – vel å merke ut i fra ens egen definisjon av hva som er vanlig – det som oppfattes som pretensiøst eller at man streber; snobberi rett og slett. 
 

Kort sagt er kulturfolket skeptisk til de rikes ekstravagante forbruk mens de rike stiller seg avvisende til det de opplever som de andres overdrevet særegne smak. Denne antatte tilgjortheten hos de andre, enten det dreier seg om et materielt eller et intellektuelt snobberi, kobles i følge Jarness til en moralsk evaluering: 

 

– Det å ikke være opptatt av estetikk blir moralsk suspekt, da er det noen verdier som mangler. Men for den som ikke er opptatt av estetikk og ser på de som er opptatt av det, det blir en annen type moralsk dom, for da er det en aversjon mot det en ser som en pretensiøs strebing etter annerledeshet som settes i spill.

Disse moralske dommene har mye å si for barns tilknytning til kulturfeltet. Verdivurderinger overføres fra voksne til barn, og Jarness kan med henvisning til Statistisk sentralbyrås mediebruksundersøkelse tydelig se hvordan sosial bakgrunn spiller seg ut i ungdoms bruk av forskjellige kulturformer: 

– Det som slår ut er det vi kaller «legitim kultur», de statsstøttede, institusjonelt anerkjente tilbudene – altså museer, teater, opera og sånne ting – er definitivt mest klassespesifikt, spesielt for de med mye utdannelse, og eventuelt mye penger.
 

Jarness stiller seg også svært kritisk til de som mener at den åpenheten mange viser overfor et svært bredt utvalg av kunstneriske uttrykk, skulle tilsi at det ikke lenger finnes hierarkier mellom ulike kunstarter og sjangre: 

– Det at eliten har en bred og eklektisk smak betyr definitivt ikke at det pågår noen utvisking av smaksskiller. Mine studier viser at folk med en kulturell bakgrunn har en helt annen type briller, helt andre estetiske tilnærminger i møte med tv-serier, eller bøker for den saks skyld, sammenlignet med folk fra arbeiderklassen som ser på de samme programmene og leser de samme bøkene. Man kan ikke slutte fra at eliten har en bred smak til at smakshierarkier er i ferd med å forsvinne. 

Så hva vet vi da om barns estetiske kompetanse som klassemarkør? Det er vanskelig å forske på barn. Ikke kan man stole på dem til å krysse av skikkelig når man gir dem et spørreskjema, og å intervjue dem er heller ikke lett. Når vi går til forskningen, blir det fort klart at vi egentlig vet svært lite om barns estetiske kompetanse, i alle fall som et sosialt fenomen. Litt vet vi likevel, ikke egentlig om barnas estetiske kompetanse, hva de faktisk kan, men om hvilke arenaer de har tilgang til. Og selv om vi ikke egentlig kan slutte fra tilgang til kompetanse – og det finnes også andre måter å tilegne seg estetisk kompetanse på enn å oppsøke kulturarenaer – så må vi anta at det finnes en viss sammenheng.

 

Stipendiatene Ann Christin Eklund Nilsen og Emma Lind ved Agderforskning og Universitetet i Agder, publiserte i 2013 studien Barns kulturbruk, hvor de studerte barn på Sørlandets tilgang til et svært bredt utvalg av ulike kulturarenaer. Der fant de blant annet at foreldrenes økonomi hadde liten innflytelse på hvilke kulturarenaer barna oppsøkte, et funn som overrasket dem litt, i følge Nilsen: 

– Noe av forklaringen kan ligge i at kulturtilbud ikke er, eller ikke oppleves å være, så kostbare – og at det derfor er noe som kan prioriteres. Det kan også fortelle oss at vi langt på vei har demokratisert kulturtilbudet for barn, i den betydning at pris ikke representerer en barriere som ødelegger for barns mulighet til å ta del i kulturlivet.
 

Det var likevel noen arenaer som ikke ble oppsøkt i like stor grad som andre, og skillet i hvem som oppsøkte dem følger skissen tegnet opp av Vegard Jarness. Den såkalte dannelseskulturen – teater, museum, konsert og bibliotek – oppsøkes ikke av alle, og hvem som oppsøker dem bestemmes i stor grad av en sosial komponent. Den avgjørende faktoren som kunne sies å ha innflytelse på barnas tilgang til kulturarenaene i følge Nilsen og Linds tallmateriale, viste seg å være utdanningsnivå. Når pengene ikke spilte noen rolle er dette kanskje ikke så overraskende. Det sammenfaller godt med våre forventninger til hvilken type mennesker det er som tar barna sine med på kulturarrangementer. Men så viser det seg at det ikke var foreldrenes utdanningsnivå som var avgjørende, det var mer spesifikt morens utdanningsnivå som gjorde utslag. Nilsen forklarer funnet:

– Kvinner er de største kulturkonsumentene, og det er også kvinner som i størst grad ivaretar familiens «smak». Kvinner har også i de fleste familier, og særlig i Agder-regionen, hovedansvaret for omsorgen av barna. Sånn sett er det ikke så overraskende at mødre har større innflytelse på barns tilgang på kulturopplevelser enn fedre.
 

Så vet vi det. Mødre med ambisjoner tar barna sine på konsert og skriver dem inn på Kulturskolen. Men det visste vi jo allerede. Der har ingenting endret seg. Det er kanskje derfor vi ler beskjemmet i møte med barnet som kan litt for mye. Den sosiale knuten kunsten er bundet opp i er ubehagelig og lar seg ikke løse. Sosial tilhørighet styrer hvilke kulturuttrykk barn tilegner seg. Vi er ikke frie, men har vi egentlig noensinne trodd at vi var det?

 

 

Noter
1)  (2013), # 16. https://nplusonemag.com/issue-16/the-intellectual-situation/too-much-sociology/ /Oversatt av Cato Fossum. Morgenbladet 30.5.2013 http://morgenbladet.no/boker/2013/for_mye_sosiologi