Nytte og gagn

Temaet for denne siste av Kunstløftets aviser er estetisk kompetanse, hvilket på mange måter er et passende sted å sette punktum. I løpet av de åtte årene Kunstløftet har eksistert, har kritikken av kunsten og humanioras rolle i norsk utdanning gradvis blitt mer omfattende og prinsipiell. Og i bunnen ligger alltid det samme kravet om at disse feltene må produsere noe som er til nytte for resten av samfunnet – som direkte eller indirekte bidrar til målbare kunnskaper og ferdigheter.
 

I dette kravet ligger det en fundamental nedvurdering av dannelsesbegrepet slik det tradisjonelt har blitt forstått i både norsk grunnskole og høyere utdanning. Og denne nedvurderingen innebærer ikke bare en innsnevring av unge menneskers muligheter til å bli utfordret og stimulert på et åndelig, etisk og estetisk plan, men også en innsnevring av definisjonen på hva som utgjør et godt og velfungerende samfunn.
 

I bred forstand handler estetisk kompetanse om å være i stand til å forstå og fortolke kunsten og kulturuttrykkene man møter, og i så måte har begrepet åpenbart en kunnskaps- og ferdighetskomponent som henger sammen med praktisk erfaring med kunstfag. Samtidig beskriver det også en aktiv og villet følsomhet i møte med sanseinntrykk som ellers ofte frarådes i et moderne samfunn; en evne til å se, høre og tenke på nye og mer nyanserte måter.
 

I denne utgaven av Kunstløftet har vi forsøkt å diskutere og problematisere begrepet estetisk kompetanse på ulike måter. Det handler naturlig nok mye om internett og teknologisk betingede perspektiver, men her finner du også tekster som ser på kulturpreferanser i en klassekontekst, som tar til orde for en verdiløs kunst, og som spør hvorvidt det å besitte estetisk kompetanse er det samme som å være avstumpet – eller rettere sagt å være avstumpet på «riktig» måte.

       
Barn og ungdom fortjener å få utvikle redskaper for å håndtere de sidene av livet som ikke handler om å jobbe og oppfylle forpliktelser. Og selv om det unektelig føles vemodig å takke for seg nå som det allmenne kulturfeltet synes å nærme seg den samme ustabiliteten som lenge har karakterisert kunst- og kulturtilbudet for unge, håper at vi at Kunstløftet har sådd noen frø som kan få spire også etter at vi er borte.