Tidlig krøkes
Foto: Henrik Beck/ULTIMA
En av ambisjonene med Barnas Ultima-dag er å introdusere barna for såkalt annerledes musikkopplevelser. Men hva innebærer egentlig det?
– Det vi prøver å formidle til barna, er rett og slett annerledes musikkopplevelser, sier Ultimas festivalsjef Lars Petter Hagen da jeg møter ham på en kaffebar i kvadraturen en ukes tid etter avviklingen av historiens første Barnas Ultima-dag, BUD, i Operaen i Oslo. Hagen er en ytterst reflektert mann, og vi får en fin samtale om barn, kunst og formidling. Men i tiden etterpå er det denne tilsynelatende ukompliserte målsettingen jeg blir gående og gruble på, mens jeg forsøker å sammenføre den med det jeg selv opplevde på festivalen sammen med to niåringer, Isak fra Oslo og Melvin fra Skåne, en solfylt søndag i september.
En annerledes musikkopplevelse
For hva er en annerledes musikkopplevelse? Det høres jo enkelt ut, for ikke å si nødvendig. Under samtalen vår er Hagen klokkeklar på dette punktet: – Vi trenger annerledes musikkopplevelser for barna våre, og for oss selv, som en motvekt til ensrettingen og kommersialiseringen. Barna er jo fremtiden, sier Hagen, og utdyper:
– Det er en klisjé, men det er de som er fremtidens musikere, utøvere, komponister, skapende kunstnere – og publikum. Å ikke forholde seg til dem ville være veldig alvorlig. Hvis Ultima skal reflektere bevegelser i samtiden og si noe om hvor musikken er på vei, vil barns oppfatninger av hva musikk er også være kunstnerisk interessant.
Ultimas festivalsjef Lars Petter Hagen. Foto: Henrik Beck/ULTIMA
Ultimas festivalsjef Lars Petter Hagen. Foto: Henrik Beck/ULTIMA
Men hva består egentlig barns oppfatninger av «hva musikk er» i?
– Det vet vi jo ikke helt! Men det vi vet er at mye av musikkformidlingen mot barn er ekstremt kommersialisert. Musikk blir en slags konkurranse på TV, der det er om å gjøre å synge poplåter mest mulig likt. Til og med musikkundervisningen i skolen er under press. Det er færre timer og innholdet i fagplanene er mindre definert, slik at det blir fullt mulig å gå gjennom grunnskolen uten å ha hørt klassisk musikk. Mange av musikklærerne har ikke noe forhold til annet enn pop og rock. Da blir det jo en ganske liten del av musikkhistorien som blir presentert, og utvalget underbygger kommersialiseringen og kjendispreget barna blir utsatt for ellers. Dette snevrer inn tilnærmingen deres til det å lage musikk, og Ultima ønsker å være en motvekt til dette.
Sjelens plumbo
Det finnes en ukjent størrelse her, med andre ord, som kompliserer det som er annerledes, og det er hva barna kanskje allerede mener at musikk er. Spørsmålet er bare når de i så fall mener det. Ultima vil ha tak i ungene før samfunnet tar dem og de størkner, for slik å bidra til å holde kunstrommet åpent, også for fremtiden. Det er en sympatisk tanke, knyttet til et kunstsyn jeg selv deler, der kunstens oppgave er å åpne for erfaringer og refleksjoner som ellers ikke ville hatt verken medium eller utløp i det senkapitalistiske samfunnet, en sjelens plumbo.
Foto: Henrik Beck/ULTIMA
Foto: Henrik Beck/ULTIMA
Det som er annerledes er altså noe som bryter med det massive kommerspresset barna utsettes for, slikt som ikke nødvendigvis fanges opp gjennom andre formidlingskanaler. Og Hagen har jo sitt på det tørre. Barnas Ultima-dag 2014 hadde et proppfullt og spennende program som neppe ligner mange andre kulturarrangementer i hovedstaden i år, og det treffer også sitt publikum. Selv etter en relativt rask, halvannen times visitt er guttene jeg har med stort sett fornøyde. De har vært på konsert med Lars Vaular og TRE, de har stått lenge og oppslukt ved siden av Reunion Notams sjakkbord, der sjakktrekkene utløser merkelige, surklende lyder som kjøres via høyttalerne. De har skottet bort mot Panta Reis danseteater, der dansere utvikler nye trinn ved hjelp av publikums input, til livemusikk. De har prøvd seg som virtuelle dirigenter hos lydkunstner Peter Baden, som skanner barna etter høyde og lengde, og lar dem iverksette egne variasjoner over Skjebnesymfonien ved å veive med armene. Og de har flanert på operataket, og forbannet mangelen på is, pølse og lett tilgjengelig brus i og utenfor paradebygget, slik barn gjerne gjør når man tar dem med til Operaen.
Barnekuratorer
Nesten alt dette sorterer så absolutt under kategorien annerledes musikkopplevelser. Og det gjør også mesteparten av det vi ikke rekker, som for eksempel installasjonen Alle komponerer, der sensorer forvandler publikums bevegelser til musikk, og trioen POINGs pirrende «bæsje-performance», som nok er det punktet på programmet niåringene synes det er aller tyngst å gå glipp av.
Det er et befriende lavterskelpreg over alle innslagene på BUD. Er man først på Operaen, er det bare å bli med. Alt er gratis og tilgjengelig, ingenting er utpreget «vanskelig», og niåringene føler aldri at man snakker over hodet på dem. Dette kommer som en logisk konsekvens av at det faktisk er barn selv som har fått bestemme innholdet. Hagen forteller om hvordan Ultima har utnevnt en kuratorgruppe bestående av ti barn, under prosjektleder John Vinge. Kuratorgruppen fikk presentert en masse prosjekter, og valgte så selv hva de ville ha med og hvordan det skulle formidles. Barna fikk altså være både kunstneriske ledere og formidlere.
Foto: Henrik Beck/ULTIMA
Foto: Henrik Beck/ULTIMA
Men her oppstår det noe interessant, tenker jeg i etterkant. For festivalsjefen er åpen på at grepet med å la barna bestemme også fører til visse utfordringer, nettopp når det gjelder det som er annerledes. Spørsmålet dukker i første rekke opp når vi snakker om kuratorgruppas kvalifikasjoner. For på den ene siden må kuratorene være relativt blanke på samtidsmusikkfeltet hvis de skal kunne representere det allmenne barnepublikum og holde formen åpen for dem. På den annen side må de også kunne noe. Hagen utdyper:
– Det er klart, de er jo barn og kunne jo veldig lite om samtidsmusikk, så vi måtte presentere musikken for dem først. Og selv om jeg er veldig opptatt av kontekst som inngang til samtidsmusikk, er ikke barn det. Så alle slike forslag ble nedstemt av kuratorgruppa. Men de valgte jo ikke bare enkle ting heller. Før de får det for seg at det bare er Katy Perry og Justin Bieber som gjelder, er barn langt mindre fordomsfulle enn voksne. Men skal man få utsatt dem for andre ting, går veien gjennom voksne, og de er jo opptatt av kontekst. Hvis ikke foreldrene er med, når vi ikke frem.
Alt handler om relasjonsbygging
Her dukker det altså plutselig opp et trippelt formidlingsperspektiv, en triangel som innbefatter barna, Ultima og foreldrene. Barnekuratorene plukker ut festivalprogrammet. Men Ultima må først lære dem opp, altså formidle en basiskunnskap som sikrer at festivalen holder mål. Men hvis denne formidlingen skal lykkes, må Ultima ha foreldrene med på laget, for veien til barna – både de i kuratorgruppa og i det tiltenkte publikum – går via foreldrene. Det er foreldrene og andre voksne i deres krets som tar med barna på festival, og det er de som legger grunnlaget for hvordan barna tenker på musikk. Og også foreldrene er avhengige av voksne formidlingskanaler. – Problemet er ikke at musikken vi presenterer er vanskelig, påpeker Hagen, men at den er ukjent. Ingen kjøper billett til noe de ikke veit hva er, så her trenger vi formidlere. Man må få vite om det av noen som man stoler på og deler interesse med. Sosiale medier blir viktigere enn annonsering i aviser. Alt handler om relasjonsbygging.
Likevel er altså barnas smak udiskutabelt annerledes enn Ultimaledelsens – og trolig også foreldrenes. Barna er, for å bruke Hagens eksempel, ikke opptatt av kontekst, som er noe Hagen selv brenner for, og som utgjør selve grunntanken i Ultimas formidlingsflaggskip, Remake, et prosjekt som i hovedsak henvender seg til ungdom i videregående skole. Der belyses en moderne klassiker fra en rekke uvante vinkler, i samarbeid med lærere i historie, fysikk og samfunnsfag. Målet er igjen å komme forbi en snever forståelse av musikk som nytelse og ferdighet, til det stedet der den blir et refleksjonsrom, og ikke bare underholdning og konkurranse, som Hagen sier.
Foto: Henrik Beck/ULTIMA
Foto: Henrik Beck/ULTIMA
Barnas manglende interesse for kontekst slår meg i ettertid som noe av det som særlig definerte Lars Vaulars konsert med TRE på BUD, der ulike kontekster nærmest slåss om oppmerksomheten. Man hadde programmets insistering på grunnlovskonteksten, i og med at slagverket TRE benyttet seg av var skåret ut av et to hundre år gammelt lindetre fra Eidsvoll. Og man hadde en noe uavklart barne-TV-kontekst, der Berit Nermoen, skaperen av Fantorangen, lot sin hybride hånddukke Knerten Løvekylling konversere Vaular på scenen, som for å berolige de minst rapvante i salen. Og man hadde Vaular selv, som rappet ufortrødent om rus, angst og velferdssamfunnets tapere foran en haug med unger.
Unnslippe publikumsrollen
Det er vanskelig å si hvor mye av disse kontekstene som gled inn hos publikum. Skånske Melvin fikk med seg at Vaular var flink, men skjønte ikke hva han rappet om. Isak hadde fått med seg noen detaljer, men slettes ikke alt. Det mest interessante var imidlertid at begge guttene ga uttrykk for at de foretrakk festivalens andre programpunkter – fordi de der slapp å gå inn i publikumsrollen, og heller fikk gjøre ting selv. Melvin likte seg best ute ved sjakkbordet, men mindre fordi han syntes de arbitrære lydene Reunion Notam utløste ved hvert trekk var spennende, enn fordi han faktisk ville spille sjakk selv. Og Isak likte seg best oppe i andre etasje hos Peter Baden, der han forsøkte seg som virtuell dirigent, med stor suksess.
Ingen av disse punktene trengte kontekst for å fungere. Eller rettere, de bar i seg en kontekst som var guttenes egen, nemlig spillets logikk. Sjakken er spillenes spill, mens den virtuelle dirigenten legger seg tett opp mot teknologien i moderne, bevegelsessansende spillkonsoller. Guttene var strålende fornøyd med disse innslagene. Men hvor annerledes disse musikkopplevelsene egentlig var for dem, er ikke godt å si.
Underholdning og konkurranse
– Musikk er jo også en måte å tenke på, et refleksjonsrom, ikke bare underholdning og konkurranse, insisterer Hagen når jeg snakker med ham på kaffebaren en uke senere. Og jeg vet at jeg er enig med ham. Men samtidig tenker jeg at det BUD viser i praksis kanskje egentlig er noe litt annet: en verden der annerledes musikkopplevelser fungerer fordi de også er underholdning og konkurranse. Altså finnes det kanskje ikke noe tidspunkt før syndefallet der man kan gå inn og jobbe. Hvis barns oppfatninger av hva musikk er også kan være kunstnerisk interessante, slik Hagen åpner med å slå fast, blir de det kanskje i kraft av at de bryter med våre egne måter å tenke forholdet mellom kunst og kommers på.
-------
Marius Emanuelsen (f. 1973) er litteraturviter og kritiker. Han skriver om litteratur og musikk for blant annet Morgenbladet, barnebokkritikk.no, jubel.fm, ENO og Kunstløftet.