Vil åpne for dialog om overgrep

Har du smettet ut av kroppen sånn i siste sekund? Fordi smerten og kanskje også et svik var uutholdelig? Jeg vil at du skal vite at det skjer. Barn gjør det. Ungdom og voksne gjør det. Idet slaget kommer. Idet voldtekten starter. Idet noen sender halve skolen etter deg. Kroppen stivner. Du blir slapp. Blodet siger inn i hjertet ditt, leveren din, alle de indre organene dine pumper og lever. Men armene er livløse, beina også, som gelé. Lemmene dine svikter deg sånn at du skal overleve. Det er instinkt. Da er du glad for at du er et annet sted. I tapetet over en seng. Eller over biltaket. I treet. Bare at, etterpå, når du er tilbake, og ikke husker annet enn fragmenter: en lukt, en lyd, et grep, noe skarpt, en stemme: da hater du deg selv. Og du fortsetter å forsvinne, til du er blitt et svakt omriss av deg selv.

---

Traumer etter overgrep og vold er tema for Tonje Høydahl Sørlis tegneserieprosjekt Immersed in Another World. Hovedpersonen i fortellingene er ei jente som i barndommen utsettes for overgrep hos en nabo. Ingen fanger opp hva hun har opplevd hos naboen, og hun forteller det heller ikke til noen. Tegneserien skildrer etterdønningene av overgrepet gjennom jentas symptomer i ungdomstida, som hukommelsestap, angst, flashbacks, vaktsomhet, det å føle seg annerledes, å klandre seg selv, manglende grensesetting, selvskading, skam, tendens til å stivne eller fjerne seg mentalt i krevende situasjoner, og utsatthet for nye overgrep eller krenkelser. 

I prosjektet, som henvender seg til ungdom og unge voksne, kombineres tekst, tegning, tekstil og søm. Utover å skulle gjøre leseren nysgjerrig på tekstur og taktilitet, begrunner Sørli dette valget med at arbeid med sansene ofte gjøres som første fase i traumebearbeiding, hvor man jobber med å være tilstede i øyeblikket gjennom berøring; holde en stein i hånda og kjenne på den, eller ta på et tekstil med grov tekstur.


Foto: Thomas Ekström

– For å bearbeide traumer så må sansene først gradvis skrus på igjen, forteller hun. – Man kan skru av sansene når man opplever ting som er for mye for en å fordøye. Man kan gå rundt uten å være klar over at man ikke kjenner kroppen sin, fordi hjernen har «kortsluttet». Man kjenner ingenting, fordi hvis man skulle kjenne noe, ville det minne en på ting som ville overbelaste en. Det er jo veldig mørkt, men det var bakgrunnen for at jeg ønsket å få frem teksturer og gi leseren lyst til å kjenne på verket, fortsetter hun, og understreker at hun ikke tar sikte på at tegneserien skal virke direkte bearbeidende på overgrepsofre. Selv om hun har tro på at kunsten også kan fungere som en inngangsport til en bearbeidingsprosess, er hennes primære mål å gjøre alminnelige traumereaksjoner kjent, og åpne for dialog om overgrep. 

– Det snakkes lite om, og er generelt lite kunnskap om traumer etter overgrep. Det var i alle fall det i min oppvekst, det var ikke noe vi lærte noe særlig om, sier Sørli, som stiller seg kritisk til det hun opplever som en fortielse av vanskelige temaer som overgrep, vold og psykiske lidelser. 

 

– Gjennom den typen sensur så sier man indirekte at dette skal vi ikke snakke om, og det kan jo skape en ensomhetsfølelse hos dem som har opplevd disse tingene. Og det er gjerne slik at de som har overgreps- og voldserfaringer allerede har en gjennomgripende ensomhetsfølelse. Man kan ha venner og familie, men man er likevel veldig alene inne i seg.

 

Sørli tror det å se et teaterstykker og filmer, eller lese bøker eller tegneserier som handler om noen som blir utsatt for vold eller overgrep, kan åpne for at den som har opplevd lignende ting ikke føler seg så alene. – At det finnes et slags fellesskap i det – «det er ikke bare meg». Dette igjen kan skape en følelse av håp hos utsatte. Det er kanskje det viktigste med min tegneserie, den følelsen jeg gjerne vil skape hos en den treffer skikkelig: Jeg er ikke alene, det er ikke bare meg, dette er normale reaksjoner på unormale hendelser.

Likevel er hun opptatt av å gjøre overgrepsofre klar over at symptomer de kanskje har levd med hele livet, som angst, flashbacks og dissosiasjon, ikke er normalen. – Det er ikke slik det skal være, rett og slett. – Man kan gå rundt og være fjern og dissosiere, være i en annen verden hele tiden og føle at man går ut av kroppen, uten å være klar over at det er et symptom som man kanskje burde ta tak i. 

 

Tegneserien hennes kan i så måte brukes som et verktøy til å lære ungdom hvordan traumesymptomer ser ut, men tilbyr ikke en fullstendig bearbeiding av traumer. 

– Når det gjelder bearbeiding av traumer som overgrep og vold, så må kroppen og følelsene aktiveres – så musikk og bevegelse kan kanskje være mer virkningsfullt. Jeg mener ikke at bearbeiding ikke kan finne sted i møte med visuell kunst, men jeg tror heller den kan virke åpnende og gi en følelse av fellesskap som jo og er en del av – og kanskje starten på – en bearbeidingsprosess, forteller Sørli, som også er seg bevisst at tegneserien kan virke triggende på barn og unge som har opplevd overgrep. 

 

– Jeg har bevisst unngått å beskrive overgrep visuelt eller med ord, det antyder jeg bare. Men det er klart at en tegneserie som omhandler en slik type tematikk må opplyse om at dette kan virke triggende, så hvis man har traumeerfaringer bør man lese den sammen med en voksen. 

Sørli mener likevel at man er i overkant forsiktig når det gjelder denne type tematikk rettet mot ungdom. – Man kan egentlig ikke gjøre det tydelig nok, hevder hun, og understreker at man til forskjell fra kunst som retter seg mot yngre barn, hvor symbolikk med fordel kan erstatte eksplisitte skildringer, med ungdom bør tørre å være mer direkte. 

 

– De kan jo selv være veldig direkte og ha veldig umiddelbare reaksjoner på ting, så det er nok litt fort gjort at vi voksne pakker det inn litt. Det har jeg selv gjort, overfor barn jeg kjenner. Blant annet kan jeg huske en samtale med flere barn hvor mye rød maling i et maleri ble tolket som blod. Da var jeg rask til å si at det ikke skal forestille blod, i stedet for å gå inn i det og snakke med dem om nettopp det. I møte med ting som er brutale eller skremmende, prøver vi gjerne å fortelle dem at det er noe annet enn det de åpenbart ser at det er. 

 

Selv har hun vurdert å ta kontakt med fagpersoner innenfor psykiatri og traumer for å sikre at tegneserien hennes ikke gjør mer skade enn nytte for utsatte lesere. Det ligger likevel en slags ambivalens i nettopp det:

 

– Jeg beskriver jo en virkelighet som finnes, det vet jeg jo, så hvorfor skulle ikke det holde? Det har jo vært min virkelighet, selv om tegneserien ikke er selvbiografisk, så vet jeg hvordan det er. Så hvorfor skulle jeg trenge en fagperson? Jeg vet ikke, men det er nok mest for min egen del at jeg føler behovet for et slags kvalitetsstempel. 

Valget av tegneserien som medium for å formidle en historie om overgrep og traumer, falt naturlig for Sørli av to grunner: dens potensial til å gjøres tilgjengelig for mange og dens potensial til å kommunisere med barn og unge. 

 

– Allerede på midten av 1800-tallet mente Rodolphe Tôppfer at tegneserien var et fantastisk medium for å nå barn, fordi den både hadde tekst og bilde. Allerede da hadde man tanker om billedfortellingen som måte å kommunisere med barn og unge på, forteller Sørli entusiastisk. 

 

– Tegneserien er fantastisk på den måten at den kan masseproduseres, at nesten alle kan eie en tegneserie. Så den har jo potensial til å nå mange flere enn om man lager en utstilling. Dessuten er det er et lite, håndterbart medium. Du kan få din egen leseropplevelse, gå inn i ditt eget univers, være i din egen verden.