Hundedo eller anerkjent kunstverk?
«Recombinant Place / Cloaked Mirror Body» av Knut Åsdam. Permanent utsmykning ved AHO
Når møtet mellom kunst og offentlige rom ofte ender med likegyldighet, misforståelser eller raseri, er det fordi verken publikum eller kunstnerne får den hjelpen de trenger.
Jeg kan huske ett kunstverk fra min barne- og ungdomsskole. Tror jeg. I trappeoppgangen opp til håndarbeidssalen hang et stort og, slik jeg minnes det, ubegripelig lurvete og dårlig vedlikeholdt veggteppe. Motivet og fargene har jeg ingen erindring om, og den eneste grunnen til at jeg mener å huske at det var der, er fordi det forekom meg så ubeskrivelig lite tiltalende at jeg ikke kunne fatte hvorfor det ikke øyeblikkelig ble fjernet.
Ned i kjelleren og ut av tankene
Det er meget mulig, til og med sannsynlig, at det fantes mye mer kunst i skolebygningene. Og det er mulig at lurveteppet egentlig var vevet av en fremtredende norsk tekstilkunstner – hvis ikke også en modernistisk pioner – og at det hos antikvariske myndigheter i Oslo stod oppført på en liste over kunstskatter fra etterkrigstiden. Jeg vet ikke, for jeg hadde ingen forutsetninger for å vite. Og ingen på skolen nevnte verken teppet eller eventuelle andre malerier eller skulpturer med et eneste ord. Dermed ble jeg og mine medelever prisgitt vår egen smak i møtet med en utsmykning jeg bare husker fordi jeg ville ha den vekk.
Det klarte jeg selvsagt ikke å få gjennomslag for, men mitt første reelle møte med offentlig utsmykning er ikke enestående. Og i september i fjor dukket en lignende problemstilling opp på et ganske annet sted der det ikke var barneskoleelever, men ansatte i statsadministrasjonen som fikk en vegg prydet av noe de ikke likte. I motsetning til elevene ved Brøttum barne- og ungdomsskole hadde imidlertid de ansatte i Helse- og omsorgsdepartementet ressurser til å få gjort noe med det. Dermed ble Vanessa Bairds store veggbilde «Lyset forsvinner – bare vi lukker øynene» plukket ned fra veggen i helsedepartementet. Bildet hadde paralleller til 22. juli-terroren, paralleller som bare ble understreket av dets tiltenkte plassering. Og med sine skjeletter og temmelig kaotiske look er det fullt mulig å forstå at byråkratene ikke syntes dette var trivelig dekor. Så ned i kjelleren og ut av tankene med det.
«Sykt sjokkert»
Men er det noe galt med disse to kunstverkene av den grunn? Ikke nødvendigvis. Og for å utdype hva jeg mener med det, må vi begynne med å forstå at disse situasjonene, fra to svært forskjellige deler av det norske samfunnet, illustrerer en til tider svært dyp splittelse mellom samtidskunsten og folket.
«Lyset forsvinner – bare vi lukker øynene» av Vanessa Baird. Foto: kunstkritikk.no
Vanessa Baird uttalte jo nemlig at hun var «sykt sjokkert» over at maleriet hennes skulle fjernes, og mente at dette var et overtramp mot både henne og den frie kunsten. Mens direktør Svein Bjørkås i Kunst i offentlige rom (KORO), som styrer med hvilke verk som skal henge hvor, uttalte at det var flott med debatt, og at kunstens verdi nettopp ligger i at folk blir engasjert – selv om engasjementet består av sinne og sensur.
Rent kunstfaglig har han fullstendig rett. Kunstens rolle de siste 150 årene har vært nettopp å provosere og utfordre etablerte holdninger, snarere enn å pynte opp. Dette står i åpenbar kontrast til klassisk kunst frem til midten av 1800-tallet, som produserte vakre bilder som forestilte ting folk umiddelbart kjente igjen, som bibelhistorier, antikke guder og naturen rundt oss. Det var kunst folk intuitivt forstod, utført slik at den visuelle skjønnheten og kvaliteten på håndverket var åpenbar.
«Utsikt over Lærdalsøren» (1901) av Themistokles von Eckenbrecher.
Så kom altså den moderne tiden, og med den fulgte moderne kunst. Storbyer, dampmaskiner og datamaskiner, og troen på teknologi og individer fremfor gudetro og tradisjon, har åpenbare forbindelser til maleriene til en kunstner som Picasso og en fremstilling av verden som ikke umiddelbart ligner på det vi ser med øynene våre. Og dette må vi pent akseptere. Klassisk kunst er inntil videre et tilbakelagt kapittel. Sånn er det bare. Riktignok finner man etterligninger i form av kitsch og ymse former for pynt og dekor rundt omkring, men hvis man holder seg til kunsten, må man bare finne seg i at dette er et tilbakelagt stadium.
Knust i det offentlige rom
Samtidskunsten er ofte en kunst som sliter med å fungere i offentlige rom. Ikke fordi det nødvendigvis er feil kunst, men på grunn av måten den produseres og presenteres på. Går du inn i et galleri, kan du på forhånd anta at verkene utfordrer deg, og du er dermed forberedt på å møte noe du ikke umiddelbart vil forstå. Men når det kommer til utsmykning av for eksempel skoler, er i alle fall jeg langt mindre mottagelig for denne typen utfordringer.
Da jeg begynte på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, husker jeg at det lå en merkelig benk i en liten gressbakke utenfor. Den var svart, kantete, ubeskrivelig vond å sitte på, og utformet som et slags stealth-lignende romskip som så ut til å ha fløyet til AHO fra en annen galakse og kræsjet inn i plenen vår ved en tilfeldighet. Den pleide dessuten å være full av etterlatenskaper fra hundene som ble luftet langs Akerselva, og var i det hele tatt et kuriøst og uforklarlig innslag i en ellers fin skole som var anlagt i en gammel fabrikkbygning. Først langt senere fikk jeg via noen bekjente utenfor AHO vite at den rare benken var signert Knut Åsdam, en internasjonalt anerkjent kunstner og filmskaper, og at den var skolens storslåtte åpningsgave fra det offentlige. Da jeg først forstod dette, så jeg romskipbenken med nye øyne. Og jeg begynte å like det jeg så. Bare fordi jeg visste at jeg burde? Jeg tror ikke det.
For noen år siden ble det i en eller annen storby gjort et eksperiment der en verdensberømt fiolinist kledde seg ut som en fillefrans, og satte seg ned på T-banen og begynte å spille noen av musikkhistoriens viktigste, vakreste verker. Resultatet? Ingen stanset, ingen gjenkjente storheten, selv når de fikk den rett i trynet. Folkene bak eksperimentet konkluderte desillusjonert med at mennesker av i dag fullstendig har mistet evnen til å sette pris på stor kunst. Jeg tror dette er en feilslutning. Kunst i offentlige rom, som dette er et prima eksempel på, kan simpelthen ikke stå alene. Ofte er det såpass mye bråk og støy man må filtrere ut når man oppholder seg på slike steder at man rett og slett ikke har åndsnærvær til å gå kunsten i møte på den måten den krever. Kunsten blir rett og slett knust i det offentlige rom.
Kunst er ikke selvforklarende
Derfor tror jeg det er viktig at offentlig kunst tenkes, produseres og plasseres ut sammen med en tydelig idé om hvordan dette skal kommunisere med publikum. Det kan godt hende KORO mener at det er slik de arbeider, men eksempler som 22. juli-minnestedet eller Bairds veggmalerier, peker i stikk motsatt retning. Og det er ikke sikkert at det er noen heksekunst som skal til her. Kunstnere kan for eksempel utvikle arbeidene i dialog med dem som skal oppholde seg i nærheten av kunsten. Kunsten blir ikke ufri fordi den styres litt. Veldig mange av kunsthistoriens store klassikere er jo nettopp rene bestillingsverk.
På et generelt nivå ligger det største forbedringspotensialet imidlertid i forståelsen av at kunst ikke er selvforklarende. Som denne teksten antyder, opererer mye kunst innenfor referanserammer publikum ikke har umiddelbare forutsetninger for å forstå, og da særlig ikke et ungt publikum. Dette betyr ikke at all kunst skal forklares eller reduseres til nette, ferdigtolkede statements, men den må presenteres på en måte som gjør at menneskene som passerer den får en liten dytt i riktig retning. Dette kan være en plassering og et vedlikehold som antyder viktighet; en liten infotavle eller plakett, eller en opplyst lærer som formidler til sine elever at her har de med noe annet enn et tilfeldig stykke veggpryd å gjøre.
Jeg tror at det allerede er en gjensidig forståelse mellom kunstner og publikum om at det ofte er en kløft mellom deres kunstneriske praksis og vårt hverdagsliv. Så er det opp til KORO og alle andre som jobber med å formidle kunst i offentlig rom, å sørge for at det bygges bro mellom de to.
Gaute Brochmann (f. 1980) har en BA i film Fra International Filmschool Wales og MA i arkitektur fra Arkitekthøyskolen i Oslo. Arbeider i MAD arkitekter og skriver fast i Morgenbladet og D2.