For en verdiløs kunst

Man kan spørre seg om det overhodet går an å svare på hvorfor man lager kunst. Det er lett å svare på hvorfor man driver med kunst. Det er jo veldig mye morsommere enn det meste annet man kan leve av; festene er lengre, «alt» er tillatt, det er et idiosynkrasienes Mekka, man behøver ikke hoppe ut av sengen så smertelig tidlig, og ja, i det hele tatt – det finnes like mange grunner som det finnes kunstnere. Men når det gjelder det der med selve skapingen, blir det med ett vanskeligere å komme opp med snappy argumenter. Hvorfor akkurat kunst – hvilken kunst det nå enn måtte være – og ikke noe helt annet? 
 

At kunsten kan ha en terapeutisk funksjon, er det ingen tvil om, men det kan liksom ikke være hele grunnen til at så mange har vært opptatt av kunst og estetikk i så lang tid. Man skaper helt enkelt ikke kunst for sin egen skyld. Det ville jo vært ganske selvopptatt å be folk om å betale for billetter eller bruke skattepenger for å finansiere ens egen terapi; eller enda verre, fordi ens indre er så viktig at andre må ta del i det. 
 

Snu på argumentet: Kunstneren skaper for betrakterens skyld. Det er klart at det er koselig hvis noen vil ta del i kunsten man lager; at noen kan verdsette og sette pris på det man gjør, men om kunsten skapes for betrakteren, skulle rimeligvis kunst som appellerer til de mange, være «bedre» – og det er jo ikke tilfellet. Slik kunst får ofte tilnavn som populisme eller underholdning. Kunst som har til hensikt å gi publikum det de har lyst på, er ikke stort bedre enn et hvilket som helst annet kommersielt produkt. Hvis kunst skal skapes for andres skyld, da kan jo de punge ut for den, og det hadde jo vært fint, for da sparer staten pengene de ellers ville sløst på kunstnere. Så man kan bare gi beng i argumenter som har med mangfold og tilgjengelighet å gjøre. 

Et argument som går klar av populistfellen, men som likevel handler om å lage kunst for betrakteren, er kunst som går under betegnelser som sosialt engasjert, politisk eller samfunnsorientert kunst. Dette er kunst som har til hensikt å skape sosial eller politisk forandring; som opplyser betrakteren om en eller annen form for sosial skjevhet eller urettferdighet. Kunst som aspirerer til å gjøre verden til et litt bedre sted, et litt hyggeligere sted – et sted som skaper livskvalitet. 

 

Men argumentet faller sammen nok en gang, for hvis kunstens oppgave er å være verdensforbedrende, så mister vi raskt den estetiske dimensjonen til fordel for en vurdering av kunst ut fra moralske eller estetiske grunner. Noe sånt som: «Dette er god kunst, fordi den øker livskvaliteten for veldig mange» eller «det bør gis økonomisk støtte til denne kunsten, siden den gjør livet litt lettere for samfunnets utsatte». 
 

Virker det ikke litt skremmende hvis kunsten skal være nyttig og god? Hvis kunsten vurderes på bakgrunn av sin samfunnsmessige slagkraft; blir den ikke da forvandlet til en ren sosialtjeneste? Det er jo en kjempeviktig jobb, men spørsmålet er da hvem som bestemmer hvilken samfunnsmessig innsats som er av det gode – som bør sanksjoneres av samfunnet – eller kanskje sågar bør forbys? 
 

Jeg mener – hvis det er slik at kunsten er en alternativ form for sosialomsorg, da vil jeg som kunstner ha like godt betalt som en hvilken som helst annen sosialarbeider. Jeg vil ha betalt ferie og pensjonspoeng. Er det kanskje til og med slik at staten og andre myndigheter bruker kunsten og dens økonomier til å utføre et arbeid som under normale omstendigheter ville blitt finansiert og ivaretatt av andre institusjonaliteter? I stedet for selv å ta ansvar, sørger man for at kunsten gjør jobben, billigere og med et smil om munnen. 

Det er jo heller ikke slik at – som samtiden synes å uttrykke – kunst som ikke gir uttrykk for et sosialt engasjement, er degenererende eller samfunnsnedbrytende. I samme åndedrag er det viktig å understreke at kunstverket ikke er en forlengelse av kunstnerens person. Ethvert menneske er ansvarlig overfor sine omgivelser, mens kunsten er ansvarlig for å være kunst. En kontekst, en stat, som er av en annen oppfatning, har gjort kunsten til en PR-maskin; til et politisk verktøy eller propaganda. 

 

 

Hvis det hadde vært slik at kunsten var en forlengelse av kunstnerens person, og kunstneren var moralsk ansvarlig for sin kunst, da må jo en hel myriade av kunstnere anses å være vanvittige eller samfunnsfiendtlige, og dermed sperres inne. Ta bare Francis Bacon, Michel Houellebecq eller Genesis P. Orridge; eller hvorfor ikke Jon Fosse eller Bjarne Melgaard. 

 

Det virker som om det først er i de siste par årene at den velmenende do-gooder-kunstneren har blitt kåret til vinneren. På neoliberalismens grå middelvei skal kunsten være målbar og av det gode for et uthulet demokrati. Hva er det man har tenkt når kunstforskningsfeltet skal motta støtte fra næringslivet! Det er vel like uetisk som hvis medisinsk forskning skulle blitt sponset av den farmasøytiske industrien. Kunsten må insistere på å holde på på sin frihet, sin autonomi og sin særstilling. 

Kanskje finnes det en middelvei her; en mer produktiv, eller sågar radikal, fordring. Man lager eller skaper kunst for kunstens skyld; for å konsolidere – eller alternativt ekspandere – hva kunst kan være, og for å uttrykke seg. Ettersom kunsten skapes av noen, er deres tanker og deres indre alltid med som en del av kunsten, enten kunstneren ønsker det eller ei. Marcel Duchamp sa det en gang slik at han aldri hadde oppdaget en sånn såkalt «readymade»; det var readymaden som fant ham. For Duchamp innebar en readymade å stryke ut seg selv; å gjøre kunsten så å si anonym. 

 

Selv om dette høres litt banalt ut, så var det jo nettopp Duchamp readymaden fant, så han slapp jo ikke akkurat unna. Jackson Pollock er kanskje motstykket til dette, med sine malerier som er «helt» uten struktur. Litt flåsete kan man si at det vi ser i Pollocks lerreter, er malerens sjel; selvet hans, eller hans personlighet. På den annen side er det jo bare farger på et lerret; hvem vet hva Jackson egentlig følte – kanskje bare malte han. 
 

På samme måte kan ikke kunsten unnslippe det faktum at når den betraktes eller tas del i, gis den også verdi relativt til et annet menneske, på en positiv eller negativ måte. Kunsten kan være, eller er, alltid nyttig. Det verdifulle maleriet i stuen gir status til familien; rikfolk investerer i kunst, noe som jo er like gyldig som å investere i aksjer eller skog. Kunsten kan også være nyttig med tanke på å aktivisere seg sosialt; man møter hyggelige mennesker på konserthuset eller i bokklubben.  Men da fungerer jo kunsten i egenskap av å være aktiviserende i relasjon til en kontekst – for det er jo ikke kunsten i seg selv som skaper en god stemning eller tiltrekker seg hyggelige mennesker. 

Det var på 1700-tallet at grunnen ble lagt for det kunstbegrepet vi har i dag. Man spurte seg hva som utgjør den estetiske opplevelsens spesifisitet, og kommer frem til at den engasjerer menneskenes sensibilitet fremfor rasjonalitet, og den fremkaller opplevelser fremfor kunnskap eller informasjon. Når man betrakter et estetisk objekt, gjøres dette uten hensyn til interesse eller nytte; betrakteren verdsetter det estetiske objektet for det det er i seg selv, og ikke ut fra dets nytte eller verdi. Eller sagt på en annen måte: den estetiske opplevelsen refererer til seg selv, etableres gjennom seg selv, og kan derfor ikke verdsettes ut fra sammenligning med noe. 

 

Da blir spørsmålet, hva er det jeg opplever når jeg har en estetisk opplevelse? Svaret er at jeg opplever ren opplevelse; opplevelse i seg selv. 1900-tallsfilosofen Gilles Deleuze  mener at den estetiske opplevelsen innebærer å oppfatte seg selv som levende. Liveliness er et begrep av Deleuse, oversatt fra fransk; «livlighet» eller «levendehet» er kanskje det norske motstykket. 
 

Den estetiske opplevelsen bærer i seg evnen til å forandre verden; til å forandre betrakterens forståelse av verden, men det er vesentlig å få med seg at dette ikke innebærer en forandring til det bedre eller det verre: det er kort og godt en forandring som ikke kan forutsies. Det er ikke en forandring som er målbar; i stedet er den betinget av, la oss si, en hvilken som helst forandring.
 

Likevel er det av vesentlig betydning å skille mellom et kunstverk og en estetisk opplevelse. Å betrakte et kunstverk er ingen garanti for en estetisk opplevelse; likevel bærer kunstverket samtidig i seg forutsetningen for en estetisk opplevelse – men bare så lenge betrakteren betrakter kunstverket på en interesseløs måte. 

«Denne koppen er en forbedret versjon av en tidligere modell. Den er lettere å holde, og holder kaffen varm lenger. Den er praktisk og har en forbedret vektfordeling, og derfor er den mer ergonomisk.» Å argumentere på en slik måte om et maleri – la oss si et av Picassos senere arbeider versus hans tidlige – virker absurd. Den estetiske opplevelsen som ligger skjult i et kunstverk, omfatter ikke en evne til å forbedre, men kanskje snarere å sette en stopper for noe – å så å si tvinge betrakteren til å oppdage nye måter å forholde seg til ting på. 

 

Den estetiske opplevelsen kommuniserer ikke; den omfattes ikke av kunnskap eller informasjon. Den kommuniserer kommunikasjon; et slags ingenting, eller – skal vi si – den kommuniserer fraværet av verdi. Snarere enn å kommunisere noe – og «noe» har alltid verdi – kommuniserer den estetiske opplevelsen nødvendigheten av å produsere nye former for verdi. Den estetiske opplevelsen underminerer det vi forstår som kvalitet; hva vi anser å ha verdi. 
 

Kun den kunsten som har til hensikt å kommunisere verdiløshet har i seg evnen til å forandre verden; forandre den – ikke forbedre den, for det er jo fortsatt den samme verdenen. Sagt på en litt brysk måte: den estetiske opplevelsen som alltid er verdiløs, bærer i seg selv et løfte om en annen verden; en verden som for oss er helt fremmed. 
 

Å lage eller skape kunst innebærer forsøk på å skape verdiløshet, og verdiløshet kan ikke skapes i den hensikt å uttrykke kunstnerens indre, eller for betrakterens skyld, og i hvert fall ikke for å være nyttig. Å oppleve kunst, å få en estetisk opplevelse, innebærer å oppleve verdiløshet som en ressurs for dannelsen av helt nye former for verdi. Kunstens rolle eller ansvar er å mane frem det ukjente. 

---

Mårten Spångberg (f. 1968) er en kunstner som hovedsakelig befatter seg med koreografi og dans. Arbeidet hans er internasjonalt anerkjent, og han er en populær lærer. Tekstene hans har blitt samlet i boken Spangbergianism.