Forkjempere for kvantitet
Foto: Ilona Sawicka
Det Andre Teatret vil anses som teater-Oslos marihuana – teatret som rekrutterer publikum til de tyngre stoffene. Eller institusjonsteatrene, om du vil.
– Jeg ser på hele teatret som en bygning: oss som et sted, sier Nils Petter Mørland, kunstnerisk leder for Det Andre Teatret. Og etter å ha tilbragt noen kvelder på teatret over en kortere tidsperiode, skjønner jeg hva han mener. Forestillingene glir inn i hverandre i minnet, og blander seg med møtene jeg har hatt med Mørland, samt lukta av popcorn og smaken av hveteøl i Den Andre Cafeen, teatrets kafé.
Alle teatres våte drøm
Det er tre år siden Det Andre Teatret åpnet dørene på Lilleborg, denne lille dalen som ligger klemt langs Akerselva, mellom Sagene og Torshov. Teatret baserer sin virksomhet på improvisasjonsteater, og alle forestillingene deres er enten rene improvisasjoner eller scripted (improvisasjonsbaserte prosesser som ender i en mer fastlagt forestilling). På repertoaret finner man blant annet improvisert sangkonkurranse (På grensen til sang), mordmysterier (Murder, she improvised) og hiphop-musikaler (HipHop-historier). I tillegg kommer Harald Eias eksperimentelle søndagsshow, og andre forestillinger med garvede og kjente improvisasjonsskuespillere.
I 2013 solgte teatret ca. 25 000 billetter, og om lag førti prosent av publikummet deres er født mellom 1980 og 1990. Teatret tiltrekker seg med andre ord det som er alle teatres våte drøm: et ungt publikum. Hva er hemmeligheten, hvordan når de dem? Hva er det publikum får hos Det Andre Teatret som de ikke får andre steder? Det enkle svaret er kanskje lek – og et hus som byr på seg selv.
– Det vi kan bidra med er å være et teater som viser fram leken i teatret. Jeg liker å tenke at vi er et lavterskeltilbud som kan rekruttere publikum – som kan vise at det ikke er så stivt å gå på norske teatre som mange tror. Vi er marihuana, mens de andre teatrene er tyngre stoffer, sier Mørland og fortsetter:
– Bak behovet for å forklare hvorfor vi er en sånn suksess ligger det en mistanke om at vi er lettbeinte og at det vi lager ikke er så viktig. Personlig har jeg bare to krav til teater: Enten må jeg se noen som forteller om noe som er viktig for dem, eller så må jeg se noen som har det gøy. Vi driver Det Andre Teatret etter samme prinsipp: Er det gøy, så spiller det ingen rolle om folk kommer. Og det trenger ikke være gøy hvis jeg opplever at det er viktig. Om man klarer begge deler er det maks uttelling, men det er ikke nødvendig.
Uforutsigbart
Det Andre Teatret springer blant annet ut fra kompaniet Teater Liksom. De spilte ukentlige forestillinger på studentersamfunnet Chateau Neuf i flere år før teatret åpnet dørene på Lilleborg. Konseptet Micetro (av Keith Johnstone), hvor helt ferske skuespillere går i teatersport-ringen med husets mest erfarne skuespillere, var allerede da populært, og fortsatt er disse forestillingene utsolgt uke etter uke. Mørland selv mener det er et mysterium at så mange ønsker å komme på noe som er så uforutsigbart. Men selv om unge i dag har et stort utvalg av kulturtilbud å velge mellom, så er det få som kan tilby noe så uforutsigbart som improvisasjonsteater – og muligens er det nettopp dette som er tiltrekkende.
Murder, she improvised. Foto: Ilona Sawicka
Murder, she improvised. Foto: Ilona Sawicka
Teatrets forestillinger har en stor spennvidde når det kommer til erfaring og profesjonalitet. Men felles for alle forestillingene er at publikum får være direkte deltakende. Barneforestillingen Lekene slår tilbake (som har turnert i Den kulturelle skolesekken) oppfordrer publikum til å ta med leker til forestillingen, og utøverne bruker så disse og eiernes beskrivelse av dem som utgangspunkt for forestillingen. Flere av voksenforestillingene fungerer etter samme prinsipp. Men her kommer publikum i stedet med forslag til steder, hendelser, karakterer, relasjoner etc. som utøverne spiller forestillingene rundt. Dette skjer som regel innenfor en allerede definert kontekst.
Lette temaer og gjennomsnittlige aktører
I Director's Cut er det film- og tv-verdenens sjangre som fungerer som ramme, mens HipHop-historier lar musikalsjangeren møte hiphop. Denne typen oppsett tar i bruk allmennkjente referanser, men fører også til at forestillingene får mange likhetstrekk. Dramaturgisk er det mange likheter, og publikums innspill om spillested, karakterer etc. kamuflerer delvis en nedfelt regi og dramaturgi. Den klassiske historien om «jente møter gutt, overvinner utfordringer og lever så lykkelig alle sine dager», er ett eksempel på gjengangere. Da publikum kom med forslag underveis i Teenage Lovesongs-forestillingen jeg så, valgte utøverne konsekvent lette temaer (Idol framfor Midtøsten), som ofte endte i romanser.
Hiphop-historier. Foto: Ilona Sawicka
Hiphop-historier. Foto: Ilona Sawicka
I en samtale om dette med Mørland forklarte han at de faktisk oppfordrer utøverne, og da spesielt nykommere, til å ty til de opplagte historiene. – Frykten for å ikke være morsom, underholdende og original står ofte i veien for at improvisatører kan utvikle seg, særlig i begynnelsen av karrieren. En måte å arbeide seg rundt det på, er å forsøke å gå for det innlysende og opplagte. Da er det også enklere å spille på lag med de andre på scenen. Keith Johnstone oppfordrer til «å være gjennomsnittlig» på scenen. Da er det enklere å bli kvitt frykt og usikkerhet, snarere enn å forsøke å være smart og oppfinnsom, sier Mørland.
Teater med rom for dialog
Utøverrekrutteringen er en innbakt del av teatrets repertoar. I forkant av Micetro Impro hver onsdag er det en åpen workshop, og folk kan dermed debutere som improvisatører foran et betalende publikum. I prosjektet Teenage Lovesongs inviteres ungdom i alderen 16-20 år til å lære improvisasjon (gratis) av teatrets ensemble. Etter innføringen må de selv lage forestillingene og har i tillegg ansvar for apparatet rundt (teknikk, PR etc.). I disse prosjektene er sårbarheten og nervøsiteten tydelig for publikum, noe som skaper en raus stemning i lokalet.
– Det er liten avstand mellom oss på scenen og de i salen, en inkluderende stemning, som vår form for teater lettere kan oppnå. Teater som alltid har rom for dialog med publikum, er vårt spesifikke tilbud til teateropplevelser. Jeg tror kanskje det handler om det dypt menneskelige i å være sammen og oppleve noe, sier Mørland.
Lekene slår tilbake. Foto: Birgitte Sjøberg
Lekene slår tilbake. Foto: Birgitte Sjøberg
Navnet Det Andre Teatret er i seg selv en pekepinn på hvordan det posisjonerer seg i forhold til Oslos øvrige teaterscene. På repertoaret finner vi også forestillingen Det Andre Teatret spiller de andre teatrene (som er en fiffig måte å lage et rollebytte i norm- og outsiderposisjonen på), hvor utøverne lager forestillinger basert på de øvrige teatrenes program. Her blir hele repertoaret til et gitt teater utgangspunktet for forestillingen. I løpet av en knapp time spiller utøverne seg gjennom alle forestillingene, slik de tror de er. Selv om det kan virke selvmotsigende, har teatret, som nevnt, også en ambisjon om å være et lavterskeltilbud som kan rekruttere publikum og utøvere til teatret.
– Jeg tror det er viktig at folk går ofte på teater, at de går mer enn en gang i året for å se noe som er viktig. Hvis vi blir et sånt folk som samles i teatret, som samles for å oppleve noe, da tror jeg kanskje vi blir mer tolerante og greie.
Teateret som tilholdssted
Langt på vei vil jeg si meg enig i at dette er et spørsmål om kvantitet. Det er med teatret som med de andre kunstformene; man må se en del for å vite hva man liker, og samtidig være åpen for å utvide smakssansen. Når Mørland (lett fnisende) sier at Det Andre Teatret «er marihuana, mens de andre teatrene er tyngre stoffer», er det lett å avfeie det som litt breialt snakk. Men ideen om at publikum kan oppsøke Det Andre teatret som tilholdssted, og ikke bare for å se enkeltforestillinger, er muligens noe hovedstadens øvrige teatre kunne tatt lærdom av. Kanskje ville det vært enklere for publikum å se flere forestillinger hvis de også frekventerte teaterhusene ellers. Det hadde vært spennende dersom flere ville senke terskelen for å kjøpe en billett til en forestilling på impuls. Teatret skiller seg fra mange av de andre kunstformene gjennom et felles nærvær med skuespillere på scenen og tilskuere i salen. Det hadde vært interessant om dette fellesskapet i større grad også kunne eksistere utenom selve forestillingen. Hvorvidt det vil gjøre folk mer tolerante, skal jeg ikke uttale meg om, men det ville ikke skadet om teaterpublikummet generelt følte et større eierskap til teaterhusene.
-------
Anette Therese Pettersen (f.1979) er utdannet teaterviter fra Universitetet i Oslo. Teatekritiker i Klassekampen, Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift, Scenekunst.no og Periskop.no. Tidligere medredaktør for kunstløftet.no, nå frilansskribent og -redaktør.