Senskader fra en elitistisk kulturformidling

Vi lever i en tid da det er bred politisk enighet om at kunsten og kulturen skal ut til alle – ung og gammel, fattig og rik; interessert, uinteressert og desinteressert. Og i blant tar jeg meg i å undres om ikke dagens formidlingsparadigme, og dets fokus på umiddelbar forståelse og engasjement hos de unge, underkjenner de lange linjene i den kulturelle dannelsen. For når man formidler kultur til unge mennesker, formidler man også opplevelser til de voksne menneskene disse barna og ungdommene etter hvert skal forvandles til. Og en formidling som setter alt inn på å nå de unge på deres nåværende stadium, står i fare for å presentere en versjon av kulturen som de raskt vil vokse fra.  

 

I blant kan man få inntrykk av at det faktiske verket eller kunstnerskapet er en utbyttbar del av formidlingssituasjonen, ettersom det som faktisk formidles hovedsakelig er en generell verdsettelse av kunsten og kulturen. Det blir nærmest en slags formidling for formidlingens skyld, hvor holdningene og filosofien som ligger til grunn for kulturformidlingen også synes å være dens hovedbudskap. Det er naturligvis fullt mulig å argumentere for at også denne formen for pedagogikk har sin plass i skolen, men det er legitimt å spørre hvorvidt det resulterer i varige kulturopplevelser hos de unge. 

Selv husker jeg lite av kulturopplevelsene jeg og mine medelever ble servert på barne- og ungdomstrinnet. Hovedsakelig er det vage minner om trykkende kjedsomhet på gummimatter på gulvet i gymsalene som står tilbake. Og flettet inn i denne kjedsomheten – ditto vage minner av å bli snakket ned til av utøvere og formidlere, som forsøkte å renne vår aldersbetingede skepsis i senk ved hjelp av en anstrengt kameratslig entusiasme. 

 

Selv om mine foreldre ga opp høykulturen før de fikk barn, er jeg fra et hjem fylt av bøker, og dermed hadde jeg allerede fra barneskolealder av en forståelse for kulturens plass og betydning – en forståelse mange aldri oppnår hjemme, og som enkelte fullfører både grunnskole og høyere utdanning uten noensinne å ta til seg. Likevel var min opplevelse av kulturarrangementene vi ble dratt med på i grunnskolen sjelden vesensforskjellig fra mine klassekameraters, som syntes selve konseptet med kulturarrangementer i skolen var meningsløst. 

 

Mye av årsaken til at jeg husker kulturopplevelsene fra grunnskolen såpass dårlig har formodentlig å gjøre med at formidlingen i Fredrikstad-skolene på 90-tallet syntes å ha befunnet seg i en overgangsfase. Man hadde forlatt tidligere tiders autoritære oppfatning om at det var de unges borgerplikt å ta til seg høykulturen, men man hadde ennå ikke omfavnet dagens filosofi om at det er det offentliges plikt å ta i bruk alle tilgjengelige virkemidler for å gjøre den oppvoksende generasjon interessert i kulturarven. 

 

Mer enn noe annet opplevde jeg min barne- og ungdomsskoles kultursatsing som retningsløs og lemfeldig. Det var en rikskonsert her, en gjestende teatertropp der, og dersom man var virkelig heldig, et kinobesøk midt i skoledagen for å se en viktig film. Sant å si vet jeg ikke helt hva kulturopplevelsene jeg ble utsatt for i grunnskolen har gitt meg, utover et livslangt hat til den italienske komikeren og skuespilleren Roberto Benigni, etter et skolebesøk på Livet er herlig på Fredrikstad kino i 1997. 

Det vil si, dette er en sannhet med modifikasjoner. For det fantes én kulturarena som mine foreldre aktivt hadde skjermet meg fra; en arena jeg på tross av gjentatte obligatoriske besøk aldri ble fortrolig med, og hvor jeg derfor hadde mine mest intense opplevelser av kjedsomhet og frustrasjon. Jeg snakker naturligvis om kirken, som jeg i skolesammenheng besøkte flerfoldige ganger i året fra første- til og med sjetteklasse.

 

Det er få kulturuttrykk som er dårligere egnet til å fenge barn og unge enn protestantiske gudstjenester. Og med sin knusktørre og nærmest aggressivt nøkterne dramaturgi var gudstjenestene i Glemmen kirke en utholdenhetsprøve resten av skoleåret kun unntaks­vis maktet å tangere. Her var den gammelmodige formidlings­tanken fortsatt i aller høyeste grad i live: Både skolen og kirken hadde klokkertro på at dersom barna bare ble utsatt for Jesu ord tilstrekkelig mange ganger, ville budskapet til slutt synke inn hos selv den mest prinsippfaste ateist. 

 

Jeg tok aldri til meg Den norske kirkes glade budskap, men like fullt fikk jeg, via disse seansene, kulturopplevelser som har festet seg i en helt annen grad enn noe annet jeg ble eksponert for i grunnskolen. For selv om prestenes evinnelige monologer var en prøvelse, ble de både innledet og avsluttet med andektig orgelmusikk. Jeg utviklet tidlig en forkjærlighet for salmen Deg være ære, som var fast post på programmet år ut og år inn, og snart tjue år etter jeg gikk ut av barneskolen, har jeg fortsatt klare, positive minner om dette utpreget trauste og gammelmodige uttrykket.

 

Nå skal det riktignok sies at jeg, helt til jeg researchet denne teksten, har vært hellig overbevist om at salmen var skrevet av Østfolds store sønn, Egil Hovland – hvis verker ble hyppig spilt på hans gamle arbeidsplass – så også denne modellen har åpenbart sine svakheter. Likevel sådde altså denne høyst autoritære og enveiskjørte formen for formidling et frø som to tiår senere danner en inngang til et kulturfelt som ellers kunne fortont seg som ugjennomtrengelig. Og det er mer enn hva man kan si om formidlingen som møtte oss barna på våre egne premisser.

 

For selv om dagens tilgjengeliggjøringsidealer dikterer at alt kan og bør formidles til alle, består en stor del av vår kulturarv av en materie som krever både tid og innsats fra sitt publikum. Det er nettopp kompleksiteten som gjør den så verdifull og slitesterk, og dette innebærer at en genuin verdsettelse i mange tilfeller er umulig i ung alder. Men at den umiddelbare entusiasmen glimrer med sitt fravær, betyr ikke at formidlingen er mislykket eller bortkastet. Selve ideen om kulturformidling bygger på en forestilling om at kulturen besitter en unik kraft som gjør den verdifull og viktig for individ og samfunn. I blant må man ganske enkelt stole på at denne kraften er reell.

 

---

 

Aksel Kielland (f. 1983) har en mastergrad i medievitenskap fra Universitetet i Bergen, og er redaktør for Kunstløftet. Han er filmanmelder i Dagbladet, og skriver jevnlig om tegneserier, tv og populærkultur i Klassekampen, Morgenbladet, NATT&DAG og andre publikasjoner.