Videokonferansens reise og den nye nærheten

Medvirkende

Elisabeth Nesheim

Prosjektbeskrivelse

Videokonferansen har inntil nylig vært forbeholdt møteaktivitet i næringslivet eller fungert som et substitutt for tilstedeværelse på konferanser. I koronaens tid har de fleste bransjer blitt påtvunget nye digitale kommunikasjonskanaler, og videokonferansen er på alle måter blitt reaktualisert.

Dette har bidratt til å skape en ny type «blandingsrom» som strekker seg fra den private sfæren, til det semiprofesjonelle og videre mot det fullkommersielle. Rom som fasiliterer gruppesamtaler og aktiviteter med de nære; spontane, selvinitierte intimkonserter; strømmeforestillinger som inngår i kuraterte program; og store kommersielle format hvor kjente artister, kunstnere og skuespillere leverer fullverdige konserter og forestillinger. Publikum og utøvere møtes og distanseres fra hverandre på nye måter. Blandingsrommene gjør det mulig å redusere avstanden mellom oss. Men skjermen formidler ikke alle aspekter ved kroppslig tilstedeværelse, og det er dette som er kjernen i forskningsprosjektet.

Gjennom fire intervjuer med sentrale aktører fra det norske kulturlivet, vil jeg undersøke strategier (både interaktive teknikker og plattformspesifikke løsninger) som utprøves og utøves i musikkbransjen og det digitale kunstfeltet – enten for å inkludere det kroppslige, og minimere avstanden mellom utøver og publikum, eller rett og slett for å eliminere savnet etter fysisk samvær.