Mer makt til private kunstsamlere

På seminaret presenteres det tre rapporter: «Å samla kunst» av Jorunn Veiteberg, «Visuell kunst i norsk forvaltning» av Arne Holm og Lars Christian Monkerud (Norsk institutt for by- og regionsforskning, OsloMet) og «Statistikk om visuell kunst i Norge» av Lars Christian Monkerud. I tillegg presenterer Merete Jonvik (NORCE), Eivind Røssaak (Nasjonalbiblioteket) og Hanne Hammer Stien (UiT) resultater fra forskningsprosjektet «Kunst som deling».

Seminaret strømmes, følg strømmingen her.

Private samlinger øker

I publikasjonen «Å samla kunst - Samlingsutvikling ved norske kunstmuseum på 2000-talet», som gis ut av Kulturrådet, har kunsthistoriker og rådsmedlem Jorunn Veiteberg undersøkt innkjøpene og kunstsamlingen hos 14 norske kunstmuseum. Undersøkelsen er gjort på oppdrag fra Kulturdepartementet. Her viser hun at små offentlige innkjøpsbudsjetter gjør at en stadig større andel av kunsten som havner på museer eies av private samlere eller doneres av private givere.

Kunstnere gir bort kunst

Blant giverne er kunstnerne sterkt representert. De små innkjøpsbudsjettene har ført til en gave- og bytteøkonomi, der kunstnere gir museene verker. Dels som takk for utstilling, og dels for å bli del av en samling og med det sikre seg en plass i kunsthistorien.

Forskyvning av definisjonsmakten

Private samlere får stadig større innflytelse over hva som vises i museene, gjennom ulike typer samarbeid, ifølge rapporten. Til de ansvarlige for en offentlig samling kan man stille helt andre krav, for eksempel om regionalt ansvar, enn det man kan til private samlere. Hovedproblemet er likevel ubalansen i midlene man har til innkjøp av kunst, mener Jorunn Veiteberg.

– I 2017 hadde Sørlandets Kunstmuseum ca. 500 000 kroner til å kjøpe kunst for, mens Tangensamlingen som de forvalter, fikk tilført kunstverk for 40 millioner kroner. I 2016 hadde Nasjonalmuseet 10 millioner kroner på sitt eget innkjøpsbudsjett, men fikk kunst fra Sparebankstiftelsen for 76 millioner kroner. Hvem skriver da historien, spør Veiteberg retorisk..

Museet som minnebank

I rapporten har Veiteberg undersøkt samlingsutviklingen ved hos Haugesund Billedgalleri, Haugar, Henie Onstad, KODE, KUBE, Lillehammer Kunstmuseum, Nasjonalmuseet, Nordnorsk Kunstmuseum, Preus museum, Sogn og Fjordane Kunstmuseum, Stavanger kunstmuseum, Sørlandets Kunstmuseum, Drammens Museum og Trondheim Kunstmuseum i perioden 2000-2016.

– Jeg vil gjerne understreke at museene er svært glade for det samarbeidet de har med private samlere, og det er flott at de vil dele sin kunst med offentligheten gjennom langtidslån. Problemet er at det nettopp er lån. Museenes samlinger er vår felles kulturarv, vår historie og minnebank. De bør derfor være offentlig eiendom. Det er også svært viktig at det kan foregå en kontinuerlig diskusjon om hva som samles og hvorfor, mener Veiteberg.

Mangler nasjonalt overblikk

Med framveksten av regionale museer har det blitt større geografisk spredning på hvilke kunstnere som er representert i museene. Men det er ingen koordinering mellom museene når det gjelder hvem som samler på hva.

– Det finnes dermed ikke noe overordnet blikk på hva slags kunst som bør inn i norske museumssamlinger i dag, sier Veiteberg.

Samfunnsnyttig kunst i kommuner og fylkeskommuner

I rapporten «Visuell kunst i norsk forvaltning» har Arne Holm og Lars Christian Monkerud kartlagt kommunenes og fylkeskommunenes rolle. Rapporten viser at kommuner og fylkeskommuner spiller en viktig rolle som kjøpere av norsk kunst og tilretteleggere for arbeidsrom og visningssteder, men at kunsten ofte brukes for å fremme lokal utvikling eller andre samfunnsmål. I tillegg viser rapporten at kommunene kan være tregere på å anerkjenne nye tendenser og innovative praksiser.

– De overordnede målene som kommer til uttrykk i Stortingsmeldingen, som kunstnerisk kvalitet og mangfold ivaretas først og fremst gjennom de statlige ordningene. Stipendordninger som for eksempel Statens Kunstnerstipend er viktig for at kunsten får utvikle seg på egne premisser. På regionalt og lokalt nivå ser vi at fylker og kommuner i begrenset grad har stipender. De har andre typer tiltak som prosjektstøtte, å stille lokaler til rådighet for visning av kunst, og innkjøp og utsmykking av offentlige rom, sier Arne Holm, forsker ved NIBR, OsloMet.

Arne Holm spesifiserer at det er forskjell på store og små kommuner. Mange kommuner har behov for å knytte kunsten opp mot byutvikling eller andre aktiviteter:

– Dette gir økt legitimitet i lokale prosesser, og det gjør det lettere å få politikerne til å bevilge penger til kunst. Kunsten kan også ses i et folkehelseperspektiv, i utsmykking av pleiehjem, skoler og andre institusjoner. Da spiller man lettere på lag med de lokalpolitiske prioriteringene.