– Levende og vitale norske kulturarenaer

– Det er mye synsing om hvordan tilstanden er blant kulturhusarenaene. Media har laget et bilde av store, flotte bygninger som står tomme rundt omkring i landet og som ingen har råd til å fylle med kultur. Vårt materiale viser at det foregår mye aktivitet lokalt, sier forsker ved Uni Research Rokkansenteret, Ole Andreas Brekke.

Sammen med Gry Brandser, Anne Homme og Aslaug Nyrnes har han vært med å lage den ferske rapporten «Arena, kunst og sted – Norske kulturarenaer i møte med kunstens nye krav». Rapporten ønsker å vise hva som faktisk skjer av aktivitet på alle landets kulturarenaer.

Les og last ned rapporten Arena, kunst og sted.

Se oppsummering av funn i rapporten.

«Arena, kunst og sted» lanseres med seminar på Litteraturhuset 27. oktober. 
Meld deg på!

– Høyt aktivitetsnivå

I den rødgrønne regjeringens Kulturløftet fra 2004 er kulturhus ett av 15 satsingspunkt. Fra 90-tallet og fremt til i dag har det vært en stor økning i antallet kulturarenaer i landet. I løpet av Kulturløftets tid har de statlige bevilgningene til kulturformål gått fra 5 til 10 milliarder kroner.

Ifølge en undersøkelse Aftenposten gjorde i 2013 er det bygget 60 nye kulturhus de siste ti årene eller planlagt bygget de neste fem årene. Avisen kaller det en «kulturhus-boom», og kritikerne mener det bygges for stort og for tett, og at husene ikke i tilstrekkelig grad fylles med kulturaktiviteter. Enger-utvalget, som har sett nærmere på den rød-grønne regjeringens kulturløft, konkluderer blant annet med at Kulturløftet legger for stor vekt på bygging av nye kulturhus og at publikum og innhold i husene ikke prioriteres i like stor grad.

– Aktivitetsnivået ved de kulturarenaene vi har studert ser ut til å være høyt. Samarbeidet med andre aktører, både lokalt og internasjonalt har økt det siste tiåret. Selv om våre breddetall er usikre er det mye som tyder på at det har skjedd en profesjonalisering i driften av arenaene, at de har en mer langsiktig planlegging og et høyt aktivitetsnivå. Selv om de fleste arenaene har en anstrengt økonomi, er driftsresultatet generelt bedre i 2012 enn i 2008, sier Brekke.

Arenaenes dynamikk

Rapporten drøfter blant annet hva landets kulturarenaer betyr for kunstfeltet og i hvilken grad arenaene legger til rette for utfoldelse innenfor kunstfeltet. Hva betyr arenaene for det lokale kulturlivet og for kunstformene? Med utgangspunkt i samspillet mellom arena, kunst og sted, ønsker forskerne bak rapporten å tegne et mer sammensatt bilde av kulturarenaene i landet.

– Kulturarenaene er et uttrykk for den lokale kulturpolitikken, men også et uttrykk for det lokale kulturlivet. Det finnes flere undersøkelser av kulturarenaer i landet, men det er ingen som tar for seg dynamikken mellom stedet, kunsten og arenaen og hvordan alle tre faktorene er viktige i dannelsen og driften av et kulturhus, sier Brekke.
Selv om Kulturløftets milliardsatsing på kulturhus spiller en avgjørende rolle i byggingen av kulturhus, er det andre faktorer som også spiller viktige roller.

– Den store veksten i kulturarenaer i landet må sees i sammenheng med den lokale kulturpolitikken og kommunene, som for alvor kom på banen på 90-tallet. Kommunen går fra å være en passiv tilskuer til å bli en aktiv medspiller. Man kaller det «Bilbao-effekten»: tanken om at kultur fremmer næringslivet og at det lønner seg å bygge stort og skille seg ut. Både Sandnes Kulturhus og USF Verftet i Bergen er en del av denne utviklingen, sier forsker ved Uni Research Rokkansenteret, Gry Brandser.

To typer kulturarenaer

Rapporten viser tydelige forskjeller mellom ulike typer av kulturarenaer, særlig mellom de allmenne – og ofte kommunalt finansierte kulturhusene, og de mer spesialiserte og oftest statlig finansierte kunstarenaene. Sett i lys av kulturpolitikken ført over et lengre tidsrom og kulturhusenes funksjoner, kan mye tyde på at de allmenne arenaene viderefører de tradisjonelle kulturhusenes stedsorienterte kjernevirksomhet, mens de spesialiserte arenaene i bykommunene ønsker å være formidlingssentraler for det profesjonelle kunstlivet og dermed viderefører riksinstitusjonenes rolle.

Rapporten består av fire portretter av kulturarenaer og tar for seg hvordan samspillet mellom arena, kunst og sted foregår. Sandnes Kulturhus og USF Verftet i Bergen er to eksempler på allmenne, flerbrukshus som tilbyr er bredt kulturtilbud, mens Bergen Kunsthall og Odda Bibliotek er to eksempler på arenaer som er mer nisjeorientert.

Sandnes Kulturhus skal være en samlende kulturarena for lokalmiljøet og befolkningen, men har også en spesiell innretning mot dans.

– Kulturhuset i Sandnes har en regional og nasjonal posisjon som gir huset legitimitet, og dette er nok en konsekvens av at de valgte å rette seg spesielt inn mot samtidsdans. De ønsket å skape en ny by-identitet og etablere et konkurransedyktig alternativ til Stavanger, forklarer Brandser.

USF Verftet i Bergen er et bygg som i mange år har huset mange kunstnere innen flere kunstformer. De huser eget cinematek, skrivekunstakademi samt kontorer og atelierer for enkeltkunstnere. Men de har også en scene som er spesielt tilpasset musikk og et eget visningsrom for visuell kunst.

Bergen Kunsthall er en viktig nasjonal arena for samtidskunst, mens Odda Bibliotek er både et litterært sted og åsted for Litteratursymposiet i Odda.

– Desto større nedslagsfelt arenaen har, desto mer spesialisert blir den. Det er ikke overraskende flest allmenne kulturhus i små kommuner, og de fungerer også som kino og kulturskole, sier Brandser.

– Nyanserer kulturhusdebatten

Kulturforsker ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, Georg Arnestad, har vært en del av referansegruppen i arbeidet med rapporten. Han tror forskjellene mellom kulturarenaene bare vil bli større i årene som kommer.

– Forskjellene henger først og fremst nøye sammen med befolkningsstrukturen. Man finner spesialiserte arenaer i de største byene og i byer hvor man har en fremtredende kunstnerlig deloffentlighet. Det skal mye til å få kunne drive et kulturhus med for eksempel billedkunst eller eksperimentelt teater som spesialfelt på Hamar. Det er også vanskelig å arbeide frem spesialiserte visningsarenaer innenfor de økonomiske og ideologiske rammene de allmenne kulturhusene har, sier han.

Arnestad mener beskrivelsene av de forskjellige arenatypene kan være med på å nyansere kulturhusdebatten.

– Det er nyttig å få med skillet mellom kommunalt og ikke-kommunalt drevne kulturhus i debatten om de dyre kulturhusene. I mange sammenhenger er kommunen en viktig medspiller, som i eksemplene på USF Verftet og Kunsthallen i Bergen. Kulturhusdebatten handler i for stor grad om de kommunedrevne kulturhusene, men er ikke like opptatt av de spesialiserte og statlig drevne kulturhusene, sier han.

Økt samarbeid

Et sentralt funn i rapporten viser at landets mange kulturarenaer samarbeider oftere og tettere. Både Brekke og Brandser ser en tydelig tendens når det gjelder hvem de ulike arenaene samarbeider med.

– De allmenne arenaene samarbeider mest med det lokale kulturmiljøet og er i større grad lokalt forankret. De spesialiserte arenaene samarbeider mer internasjonalt. Samtidig er også de spesialiserte arenaene lokalt forankret i kraft av at de fungerer i og på et sted, og har også en dialog med lokale kunstnere, sier Brandser.

Bergen Kunsthall inngår både i en dialog med kunstfeltet på et internasjonalt nivå, men hallen er også lokalt forankret og fungerer som et viktig arena hvor kunstnere og folk møtes og diskuterer kunst.

Bergen Kunsthall er en del av en tendens hvor det ikke bare er Oslo som er dialogpartner, men at en også søker utover mot internasjonale samarbeid. På samme måte som USF Verftet ble også hallen viktig for kommunens markedsføring av byen, sier Brandser.

Selv om de allmenne arenaene samarbeider tett med det lokale kulturlivet, er det ikke alle som har råd til å leie lokaler i de nye kulturhusene.

– Vi ser at de lokale foreningene i Sandnes har problemer med å kunne ta kulturhuset i bruk, fordi scenene er velutstyrte og dermed dyre å leie. Selv om det ligger et kommunalt tilskudd i bunn er prisnivået høyt for frivillige lag og lokale foreninger. Så selv om profilen og arenaen ønsker å favne lokalkulturen, er det nødvendigvis ikke like lett å gjennomføre, sier Brandser.

Fra slum til levende bydel

At tomme industrilokaler blir fylt med kulturaktiviteter er en trend vi har sett i Europa og i Norge de siste ti årene. Alle de fire kulturarenaene som rapporten ser nærmere på, ligger på steder hvor næringshistorien har vært preget av avindustrialisering: Sandnes hadde tekstilindustri fra 1900-tallet, Oddas smelteverk ble nedlagt i 2003 og trengte da en ny næringsvei, og grasrotprosjektet USF Verftet i Bergen vokste frem i bydelen Nordnes hvor det tidligere foregikk flere former for industriell produksjon.

I Sandnes ønsket kommunepolitikerne å vekke til live det gamle havneområdet Vågen og bruke kunsten som en ny stedsidentitet i den avindustrialiserte byen.

I Odda ble den postindustrielle erkjennelsen hovedtema i et fiktivt univers skapt av forfattere som Frode Grytten, Lars Ove Seljestad og Marit Eikemo.

Arnestad ser et tydelig skille mellom etableringen av kulturarenaer før og etter Kulturløftet, noe som også viser seg i beskrivelsene av opprettelsen av Sandnes Kulturhus og USF Verftet i Bergen: mens USF Verftet ble dannet på dugnad drevet av idealistiske kunstnere som trengte et kulturelt tilholdssted, var Sandnes Kulturhus et resultat av et kommunepolitisk mål om å styrke byen.

– Opprettelsen av USF Verftet var resultatet av et initiativ som kom «nedenfra», fra kunstnerne selv. Det var et sterkt ønske om å fylle det postindustrielle tomrommet med nye nytt. Men opprettelsen av de fleste kulturhusene de siste 10-15 årene er en del av en moderne byutvikling som handler om politikk og økonomi. Bergen Kunsthall er for eksempel en viktig del av markedsføringen av Bergen som en moderne kunstby, sier Arnestad.

I et postindustrielt samfunn med negativ sysselsetting og synkende befolkningsvekst oppstår det et behov for en ny næring som kan bidra til ny stedsidentitet og sosial tilhørighet.

– Identitetsmarkeringen har endret seg mer mot «Bilbao-effekten», en skal bygge stort, dyrt og med en arkitektur som utmerker seg. Ta for eksempel det nyåpnede Kimen Kulturhus i Stjørdal, der er nabokommunen blitt misunnelig allerede, sier Arnestad.

Kulturendringer krever nye arenaer

Kulturforsker Arnestad mener rapporten gir gode eksempler på hvordan arenaene endres i takt med kulturen og kunstens nye roller og funksjoner.

– Endringene i kulturlivet viser også konkrete uttrykk i utformingen av kunstarenaene. Det er Bergen Kunsthall et godt eksempel på, sier Arnestad.

På 90-tallet fikk Bergen Kunsthall nemlig en ny visjon. Den skulle være mer «åpen og fleksibel». Ønsket om å involvere den frie kunstscenen, stedets unge kunstnere og nye kunstuttrykk endte med opprettelsen av visningsstedet Landmark som også ble en sosial møteplass. I løpet av 2000-tallet ble Bergen Kunstforening omdøpt til Bergen Kunsthall og hadde da tre avdelinger: Kunsthallen, NO. 5 og Landmark. Fra å være en Kunstforening med få medlemmer og en trang økonomi, ble Bergen Kunsthall et viktig møtested for det lokale kunstlivet med høye publikumstall og store kunstarrangementer.

Utviklingen må ses i sammenheng med at kunsten på 90-tallet får en ny rolle og betydning: den oppfordrer til deltakelse og dialog med publikum, og et mer aktivt samspill mellom kunsten og det lokale. Dette viser seg både i kulturpolitikken og i kunstfeltet selv. Kunsten blir mer interaktiv og utadvendt, tar større plass og inviterer til deltakelse eller medskaping. Skillet mellom lav- og høykultur forsvinner og arenaene åpner seg mot nye publikumsgrupper.

Brandser påpeker at det har vært en økning av ansatte med kunstfaglig bakgrunn, og en endring i kuratorrollen, som har blitt mer produksjonsorientert. Dette har også ført til at arenaene er mer profesjonelle.

– Dette har vært med på å øke forståelsen for hvilken rolle arenaene skal fylle. Sandnes Kulturhus har samarbeidet med lokale krefter, både profesjonelle og amatører, i flere større opera- og musikaloppsetninger. Cinematekene setter opp egne programmer og forvalter på den måten den filmhistoriske kulturarven, sier Brandser.

Mest musikk, minst visuell kunst

Rapporten viser at musikk, særlig rytmisk musikk, fremstår som den mest sentrale kunstformen ved arenaene, og at de allmenne arenaene er dårlig eller mindre godt tilpasset visuelle kunstformer. Men samtidig som at to tredjedeler av de allmenne arenaene oppgir at de har egne utstillingslokaler, påpeker rapporten at det er overraskende at den fysiske utformingen i så liten grad er tilpasset visuelle kunstformer. Funnet i studien kan forklare at Norsk Kulturbarometer i 2012 viser at kunstutstillinger er det kulturtilbudet som har sunket mest i oppslutning.

– Scenerommet er viktig blant allmenne arenaer, og den største kostnadsposten. Selv om de også oppgir at de har utstillinger av visuell kunst, er det ikke tilstrekkelig med en vegg her og der. I Sandnes Kulturhus er visuell kunst forvist til foajeen, mens på USF Verftet har de et eget visningsrom. Det er flere spesialiserte arenaer som er bedre tilrettelagt for visuell kunst, som Bergen Kunsthall. Det kan være en konsekvens av at man ikke finner rom og plass i de allmenne arenaene, sier Brandser.

Profesjonaliseringen av billedkunstformidling som vi har sett de seinere år, ikke minst med kuratorrollens økte betydning, synes dermed ikke å gjenspeiles i de allmenne arenaenes utstillingspraksis. Misforholdet mellom representasjon og tilpasning tyder på at man har prioritert scenerom fremfor visningsrom. Men denne mangelen ved de allmenne arenaene kan ha vært en viktig drivkraft for den sterke veksten i arenaer for visuelle kunst som har foregått det siste tiåret.

– Det er flere øvingslokaler enn atelierer ved arenaene. Enger-utvalget har rett i at formidlingslokaler har blitt prioritert fremfor produksjonslokaler. I denne sammenhengen er USF Verftet et unntak, det ble unnfanget som et rent produksjonslokale og fikk tidlig et eget visningsrom for kunst som de har fortsatt, sier Brandser.

Økte inntekter, men lite sponsing

Rapporten avspeiler Kulturløftets mål om at én prosent av statsbudsjettet skal gå til kulturformål og en tydelig satsning på lokale kulturbygg. Inntektsnivået har økt ved arenaene og økning i offentlige tilskudd er en viktig del av dette.

Kulturarenaene har også opplevd en styrking av økonomien og en økning i egeninntekten. Egne inntekter er den viktigste inntektskategorien for de allmenne kulturarenaene, mens offentlige tilskudd er viktigst for de spesialiserte arenaene. Utgifter til drift og vedlikehold av bygg er i snitt høyere blant de allmenne arenaene enn blant de spesialiserte arenaene. Rapporten viser at arenaene generelt har en noe svak økonomi, med driftsunderskudd for arenaene samlet sett.

Solberg-regjeringen ønsker å styrke den private finansieringen av kunst i kulturlivet. Allmenne arenaer har noe større sponsorinntekter enn de spesialiserte arenaene, men sponsorinntekter utgjør bare en mindre del av inntektsgrunnlaget for begge arenatypene.

– Det er klart at når Kulturløftet var så pengesterkt som det var, vil graden av sponsing og private midler være lav. Privat sponsing må ha en gulrot, og regjeringens gaveforsterkningsordning vil nok føre til at vi vil se mer privat sponsing av kulturformål de neste årene, sier Arnestad.

«Arena, kunst og sted» lanseres med seminar på Litteraturhuset 27. oktober. Meld deg på!

Fakta: Rapporten Arena, kunst og sted

• Laget av Uni Research Rokkansenteret og Høgskolen i Bergen på oppdrag fra Kulturrådet. Gry Brandser, Ole Andreas Brekke, Anne Homme og Aslaug Nyrnes har skrevet rapporten.
• Referansegruppen har bestått av Ellen Aslaksen, Georg Arnestad, Preben von der Lippe og Øyvind Prytz.
• Rapporten består av en breddeundersøkelse og en dybdeundersøkelse.
• Dybdeundersøkelsen består av fire portretter: Bergen Kunsthall, USF Verftet i Bergen, Odda bibliotek og Sandnes Kulturhus. Noe som kjennetegner alle de fire dybdecasene er at det er et tydelig samspill mellom estetikk og politikk, ideer, fremtidsvisjoner og idealisme sammen med dugnadsånd, planer og handlekraftige vedtak.
• Breddeundersøkelsen består av en spørreundersøkelse som ble sendt ut til 200 arenaer og tar for seg tidsperioden 2007-2012. 119 av disse svarte helt eller delvis på undersøkelsen. 62 av disse karakteriserer seg som allmenn arena eller flerbruksarena, mens 57 svarer at de er en spesialisert arena.
• Rapporten har valgt å bruke betegnelsen kulturarena, og ikke bare kulturhus, for å favne flere kulturbygg i landet som friteatre, gallerier og kunstarenaer.
• 70 prosent av de allmenne og 51 prosent av de spesialiserte arenaene som rapporten tar for seg er etablert etter 1990, og veksten er spesielt stor etter 2000.

Viktige funn i rapporten:

• Det er tydelige forskjeller mellom allmenne og spesialiserte arenaer
• Musikk dominerer i de allmenne arenaene. Produksjonsfasiliteter og formidlingslokaler er også best tilpasset musikk
• Visuell kunst kommer dårligst ut i allmenne arenaer, selv om det finnes tilgjengelige formidlingslokaler. Hovedvekten av de spesialiserte arenaene har en hovedinnretning mot visuell kunst.
• Flertallet av arenaene har hatt en bedring i inntektsgrunnlaget de siste fem årene. Dette skyldes i hovedsak økt offentlig støtte og gjelder særlig de spesialiserte arenaene. De allmenne arenaene melder om økte egeninntekter.
• Sponsorinntekter utgjør bare en liten del av inntektene og det har ikke vært noen endring de siste fem årene.
• Mellomstore kommuner samarbeider minst med andre aktører, det gjelder spesielt samarbeid med lokale aktører.
• Kvalitet betyr mer enn kommersielle hensyn for både allmenne og de spesialiserte arenaene.

Dette kjennetegner de ulike arenaene:

Spesialiserte arenaer:

 

• Inspirert av internasjonale forbilder, spesielt kunsthall-lignende konsepter.
• Tilveksten i spesialiserte arenaer på 2000-tallet var særlig stor innenfor det visuelle kunstfeltet.
• Er i hovedsak rettet mot det kunstfeltet de representerer, og i mindre grad koblet til stedet arenaen virker innenfor.
• Kunstnere og kulturutøvere er sentrale i etableringen.
• Arenaenes hovedmål er kunstformidling.
• I hovedsak organisert som stiftelser, medlemsforeninger eller foretak.
• Er mer fristilte og preges av en større grad av autonomi enn mange av de allmenne.
• Viktigste styringsdokument: egne vedtekter og virksomhetsplan.
• Beskriver seg selv som «internasjonal», «spisset», «utfordrende» og «eksperimentell».

Allmenne arenaer:

• Inspirert av andre norske eller nordiske kulturbygg.
• En tydelig utvikling innenfor transformasjon av gamle industribygg.
• Er en viktig utvikling i overgangen fra industrisamfunn til nye næringsveier og identitetsmarkører. Har en sterkere stedsorientering enn de spesialiserte kulturarenaer.
• Politikere og lokale foreninger og lag er som oftest initiativtagere.
• Har som hovedmål å styrke det lokale kunst- og kulturlivet.
• 65 prosent av de allmenne arenaene i utvalget eies av en kommune og er dermed også i større grad styrt i forhold til lokale politiske mål.
• Viktigste styringsdokumenter: tildelt rammebudsjett og egen virksomhetsplan.
• Beskriver seg selv som «lokal», «bred» og «folkelig».
   

Last ned og les rapporten Arena, kunst og sted.

Last ned og les den tekniske rapporten til forskningsprosjektet.