Trekkspill, bre deg ut!

Oooh, så mange knapper!

Ved første øyekast kan den virke som en sjarmerende, firkantet lekedings med mange søte små detaljer. Men, når man kommer nærmere, så ser man at alle detaljene har hver sin rolle, og da skjønner man at dette heller er en kompleks arbeidsmaskin.

Mitt trekkspill er et lite laboratorium. 256 knapper, hver med sin funksjon, 120 på venstre, 105 på høyre side, derav 52 svarte og 181 hvite, ordnet som om de trosser all logikk, og en luftventilknapp, hvorfor ikke? Legg til 22 registre for å gjøre det hele enda mer komplisert – som om det ikke var nok fra før!

Men belgen… å, belgen! Belgen var min største plage da jeg var liten. Jeg husker da jeg ringte Adis, og lurte ham til å droppe fotball og i stedet hjelpe meg med å trekke i belgen. Trekkspillet lå på gulvet, og Adis dro og presset belgen frem og tilbake mens jeg spilte analog synthesizer. Hele dagen holdt vi på med å dra i den stakkars belgen for å få ut musikk!

Man forventer kanskje at en gutt lærer av egne feil, og velger en lettere vei enn trekkspillveien, men neida. Tretti år senere sitter gutten der med et trekkspill som han valgte å betale hele 300 000 kroner, og som gir ham klump i halsen hver gang de skal inn på et fly. Ja, mer enn en gang har jeg måttet forlate et fly på grunn av det beistet!

Likevel, til tross for alle utfordringene med vekt, pris, forsikring, administrasjon, vedlikehold, ømfintlighet, og ja, fordommer, så er trekkspillet min største kjærlighet.

Trekkspill, eller gullkalv?

Bosnia… Bosnia er et land hvor musikk er veldig viktig. Musikken har holdt folket gående gjennom lidelser i mange hundre år. Her er ikke trekkspill bare et instrument. Den er et totem, et hellig symbol, og trekkspilleren er en guddom. Du finner utesteder i Bosnia hvor trekkspill er forbudt, ikke fordi folk ikke liker dem, men fordi gjestene mister vettet når de ser et trekkspill. En trekkspiller i et bryllup er ikke bare på jobb, han har et åndelig ansvar, slik som presten, å utføre et ritual, men et som varer i mange timer.

Jeg husker et bryllup der trekkspillet mitt var kveldens midtpunkt. Avtalen var klar, jeg skulle spille i én time. Men så snart gjestene hørte tonene, forandret de seg, som om noe i dem våknet. De begynte å presse på, nærmest insistere, hver og en ville ha akutt oppmerksomhet, de truet med å dra ut knappene én etter én, til og med å punktere belgen, om de ikke fikk sine ønsker oppfylt, sine laster anerkjent, og sine djelver bedøvd med en melodi som bare måtte ut akkurat nå. De smigret og lovet, kastet penger i luften, og viftet til og med med pistoler i takt med rytmen, mens tonene strømmet ut. Først da forloveren til slutt sovnet, fant trekkspillet ro.

Og så en dag, mange brylluper senere, fikk trekkspillet mitt nok av galskapen, og følte for å vende tilbake til ideene fra den gang, da det var bare oss to. Senere lærte vi at de ideene kunne bli kategorisert som samtidsmusikk. Men, der og da skjønte trekkspillet endelig at dens hensikt ikke bare var å vekke akutt ekstase, men å søke etter en dypere mening. I musikk som ikke bare utløser begeistring, men som vekker tanker og følelser. I dette trekkspillet var det mer enn bare lyd, det var liv og kamp.

Trekkspill, hva mer kan du?

Jeg begynte forsiktig å utforske klassisk musikk, elektronisk musikk og tango, og jeg studerte moderne trekkspill. Jeg var stolt av de nye lydene jeg forsket frem og ville vise dem til mine venner. Stolt, men ydmyk, inviterte jeg mine betrodde og nærmeste til diplomkonserten min, 2014, Jakobskirken i Oslo. De kom, hørte på, ga meg en klem og ba meg høflig, med all tilgjengelig kjærlighet, om å ikke invitere dem til slike konserter i fremtiden.

Dette er nok ikke en original historie, dette har skjedd før. Den gang da rocken ødela gitarens renhet, da Piazolla ødela tangoen, da Syvertsen forvrengte folkemusikken, eller hvem som helst av mange tusen originaler som ikke endte i historiens annaler. Mon tro er jeg en av dem? Og hvorfor? Gjorde de det bare på trass? Var det bare et opprør, nysgjerrighet? Eller er det dette som er kreativitet?

Uansett hva det er, jeg anerkjente et intenst ønske om å gå imot normer og konvensjoner når det kom til trekkspillmusikk. Jeg ville spille trekkspill slik at det brøt med forventninger. "Bruke det feil" vil noen si? Men, er ikke det formålet med kunst? Det å kommunisere ens indre tanker, gang etter gang, og håpe at noen dukker opp og forstår hva du prøver på.

Og så, en dag kom Ragnhild Tveitan (DKS-produsent) bortom og ville ha musikk for barn basert på musikk fra trekkspillet til Almir Meskovic. Faktisk, i en enda mer original innpakning, gjerne ferske ideer, og med muligheter for å prøve det som ikke er gjort før, bruke teknologi og alt av moderne verktøy. Ja, dette ville trekkspillet mitt gjerne være med på.

Trekkspill, bre deg ut og dekk opp med alle slags kostelige retter

Å komponere musikk til en barneproduksjon vekket minner fra barndommen min, en tid da krig overskygget min oppvekst. Midt i kaoset var det et øyeblikk som fikk meg til å glemme alt det stygge og hjalp meg å skape min egen lille verden av musikk; dagen jeg fikk mitt første trekkspill. Jeg kan fortsatt tydelig huske den livlige røde fargen til instrumentet, glitrende under stearinlyset. Fra den dagen og fremover fant jeg meg selv tilbringe utallige timer med trekkspillet, utforske melodiske muligheter og mestre fingerspill.

Da jeg fordypet meg i å komponere for produksjonen, ble tankene mine et lerret der melodier flettet sammen med minnene fra fortiden min. Trekkspillet var min lojale følgesvenn i reisen med å omsette følelser til musikk. Musikalske ideer som jeg hadde da jeg var barn, men som jeg ikke kunne realisere da, strømmet frem nå.

Ikke minst fikk jeg oppfordring og mulighet til å koble trekkspillet til teknologiske løsninger, bruke datamaskin, programvare, og egentlig alt som kunne engasjere barna inn i konserten. Jeg fikk utvide trekkspillet med alt som kunne gjøre musikk mer tilgjengelig og engasjere publikum. Dette var et skritt inn i en ny æra av musikalsk utforskning for meg. Jeg kunne utforske nye lyder og muligheter som tidligere hadde vært utenfor rekkevidde.

 Jeg endte opp med å velge Abelton som mitt grensesnitt. Ableton lar meg manipulere lyder i sanntid, der jeg kan lage flere lag av melodier, manipulere trekkspilllyder, og skape en rik og kompleks tekstur som er unik for musikkstilen min.

Så, hva med å inkludere lyseffekter som reagerer med trekkspillet og skaper en visuell opplevelse i sanntid som er synkronisert med musikken? Dette vil gi en ekstra dimensjon til konserten og gi publikum en helhetlig kunstopplevelse. Publikum skal få aktivert alle sanser uten å miste fokus da kreasjonen kommer fra en eneste kilde.

Trekkspill, og puffene!

I prosjektet Almir og Puffene kombinerer jeg de sjelfulle lydene til et trekkspill, Ableton musikkprogramvare, en iPhone og en mengde høyteknologiske bokser fylt med intrikate komponenter. Puffene er et unikt ensemble av ni store spesiallagde lysbokser, designet av Kyrre Heldal Karlsen. Disse boksene er ikke bare visuelt imponerende, men også utstyrt med individuelle høyttalere som synkroniserer med lysdesignet og melodiene som kommer fra trekkspillet. Dette skaper en fullstendig fordypende opplevelse der musikk og lys smelter sammen til en unik kunstform.

 

Resultatet er et harmonisk ekteskap mellom musikk, lys og teknologi, der hver tone og hvert lysglimt bidrar til en oppslukende auditiv og visuell reise. Musikken står som grunnlaget for denne konserten og utgjør ryggraden i musikkproduksjonen.

Den første musikken i konserten, kall det gjerne "Almirs ouverture", er en kombinasjon av balkan og tango, altså de to musikksjangerne som jeg er mest fortrolig med, og helt i starten, lyden av bjeller. Sauebjeller faktisk! Bjellene er i sin tur et tilbakevendende lydmotiv for hele komposisjonen.

Sauer og bjeller

Da jeg var liten og besøkte mine besteforeldre, som bodde i en liten landsby nord i Bosnia, fikk jeg ofte høre sauebjeller. Jeg har spesielt nostalgiske minner av den lyden. Dette motivet hører hjemme i norsk naturromantikk, faller naturlig som referanse for publikum, men har også en personlig betydning for meg og formidling av min historie og mine nostalgier fra barndommen. Det har vist seg at ideen er god, og allerede i de første 4 taktslagene har jeg oppmerksomheten til hele salen, der publikum venter med stor nysgjerrighet på hva som vil skje videre.

Mikrofoner på trekkspillet er trådløse og gir meg muligheten til å bevege meg blant publikum. Jeg bringer trekkspillet nær subjektene, deler blikkkontakt, bringer dem inn i gjennomføringen, og de får følelsen av å være involvert en del av konserten og bidrar til skapelsen av den musikalske delen. Mon tro, er det noe som faller meg naturlig etter alle de krevende bryllupene jeg har opptrådt i?

Fra Musikkhøgskolen i Oslo har jeg mine masterstudier i moderne og klassisk musikk, så en stor del av programmet er komponert i moderne stil. Jeg var spent på hvordan barn ville reagere på moderne musikk på trekkspillet, og var spent på om den var altfor kompleks og vanskelig å forstå, spesielt for noen som aldri har støtt på moderne musikk fremført på trekkspill. Jeg snakker av erfaring, fordi jeg har opplevd at mine egne venner ba meg slippe å høre konserter med moderne trekkspill. Denne opplevelsen har gitt meg enda større motivasjon og lyst til å få dette til å fungere, få samtidstrekkspill til å bli akseptert, gjerne av noen som ikke hadde forutinntatte forventninger til hva trekkspill bør høres ut som. Jeg vil interessere og fascinere elevene og la dem fundere over hva musikken de hører handler om. En egoistisk grunn til å gå nye veier kanskje? Men jeg er takknemlig overfor mitt publikum når de liker musikken min.

Artilleri Lourde

Helt i prologen av konserten forteller jeg en historie der jeg gir elevene hint om hva det egentlig handler om og hva jeg prøver å si med musikken min og trekkspillet som et instrument.

Jeg forteller publikum om hvordan jeg, da jeg var 5 år gammel, var skrekkslagen av å høre lyden av kuler og granater som falt over hjembyen min, og hvordan, i essens, det lille trekkspillet hjalp meg gjennom den vanskelige perioden og at musikken jeg skal spille faktisk er inspirert av de følelsene. Jeg forteller at jeg som barn løp gjennom de mørke korridorene i bombeskjulet, klatret i trappene og krøp gjennom de trange gangene som koblet de 3 kjellerne hvor vi tilbrakte mange timer hver dag i skjul fra granatene.

Trekkspillet er et av de sjeldne instrumentene som faktisk puster og kan gi en lyd av vind. Registrene på trekkspillet, med effekter fra Ableton, fremkaller kuler som nettopp har blitt skutt fra et automatgevær. Dype basslyder fremkaller tanks som brøler gjennom den forlatte byen og avfyrer granater som får det til å riste i bakken under føttene.

Alt dette blir en del av trekkspillmusikk bearbeidet gjennom Ableton. Min målsetting er ikke bare å spille musikk, men å formidle en historie, skape et lydbilde og engasjere publikum i en musikalsk reise som vil gi dem noe å reflektere over og kanskje til og med røre ved deres egne følelser og minner. Slik blir konserten ikke bare en opplevelse i musikk, men også en utforskning av følelser, minner og fortellinger som er en del av vår felles menneskelige erfaring.

Takk

Dette har vært en av de mest givende aspektene ved mitt arbeid som musiker. Å kunne dele min lidenskap for musikk med unge mennesker og se hvordan den beriker deres liv, er en kilde til glede og inspirasjon for meg. Jeg tror virkelig at musikk har makten til å berøre sjelen og forandre liv, og jeg er takknemlig for at jeg har fått muligheten til å være en del av denne magiske prosessen. 

Jeg ønsker å takke Igor Dunderović for hjelp og fine ideer til essayet.