Perspektiver på heavy metal som skapende praksis

Kulturelle praksiser

Mangfold har preget metal-sjangeren helt siden begynnelsen tidlig på 1970-tallet. Det er lite som forener uttrykkene til Black Sabbath, Deep Purple og Led Zeppelin, ofte kreditert ‘oppfinnerne' av metal, annet enn at de på hver sin måte kunne oppfattes som ‘hardere' eller ‘tyngre' enn andre band. Utgangspunktet for metal var med andre ord ikke noe enhetlig, selv om mange har gjort et forsøk på å definere noen grunnleggende parametere for metal – særlig med utgangspunkt i Black Sabbath. Hvis vi spoler fram til nåtiden igjen, så er bildet vi ser i dag selvfølgelig også preget av sjangerens lange fartstid ved at nye band og uttrykk kontinuerlig har kommet til. Heavy metal i dag må altså forstås som et begrep som dekker et mangfold av mangfold. 

Så hvor skal man starte? Hva er viktig når man skal si noe om skapende praksiser i heavy metal i dag? Jeg tenker det er nyttig å starte med en forståelse av hva metal «egentlig» er, til tross for det overveldende mangfoldet av uttrykk som termen dekker. 

 

For meg er metal ikke en ting, men kulturelle praksiser. Dette har blitt veldig tydelig gjennom jobben min som musiker og i forskerrollen. På begge områder har jeg opplevd det som en selvfølge, nærmest instinktivt, at metal er kulturelle praksiser.  Som kreativ musiker forholder man seg ikke bare til tradisjonen, men også til mulighetene og det usagte – det som ennå ikke realisert. Man skaper noe nytt. Forskerrollen er ikke ulik. Bak disse to arbeidsfeltene ligger imidlertid enda et erfaringsfelt, som alt for ofte blir glemt. Som engasjert fan av sjangeren siden tidlig ungdom og frem til i dag, har jeg fått en forståelse for metal som er formet over tid. Og det er noe i dette fundamentet som jeg ønsker å bringe fram her - hvordan min ungdoms musikk har gått fra å være noe som måtte oppsøkes i «mørke kroker», til å bli mer allemannseie. Musikken er ikke den samme i dag, selv om man lytter til, spiller, eller forsker på den samme låta, artisten eller albumet. 

Diskursive tendenser

Heavy metal som praksiser har levd og utviklet seg over lang tid, og i den grad ‘heavy metal' kan oppfattes og omtales som en ting eller et fenomen, så er dette strengt tatt en abstraksjon av en mengde praksiser (se for eksempel Walser/Small 2014 og begrepet «musicking», for en lignende forståelse). Metal «er» altså ulike uttrykk og foranderlige tendenser, og har ikke egentlig noen indre essens. Jeg skal derfor nærme meg temaet «skapende praksiser» via noen diskursive tendenser (altså heller enn essenser) som preger metal. Jeg vil ta utgangspunkt i bandet Metallica som eksempel.

Metallica gjennom 40 år

Metallica er kjent for å være et band som – på godt og vondt alt etter hvem man spør – har forandret seg med tiden. De har en katalog som musikalsk spenner over et vidt spekter av metal, hard rock og rock. Bandet alene eksemplifiserer spennvidde og har for lengst sikret sin plass som en viktig brikke i et historisk narrativ om heavy metal. Først som et band som på 80-tallet pushet grensene på en forrående måte (raskere, hardere, mer brutalt og aggressivt), som undergrunn og milevis unna mainstream. Men også som et band som hoppet av denne trenden og, mot alle odds vil mange hevde, bygget bro over til et mye større publikum med kommersielt gjennombrudd og The Black Album i 1991. Jeg ønsker imidlertid å se på noen utviklingstrekk av nyere dato. 

Kvartettens nyeste utgivelse, 72 Seasons utgitt i 2023, dreier seg tematisk rundt oppvekst. Dette har åpnet døren for refleksjon også rundt bandets «oppvekst». Trommeslager Lars Ulrich forklarer Metallicas utvikling slik: "What happens is you're in your wheelhouse and reach a point where you feel it's too confining, so you break out. After you've gone off somewhere else for a while, it's interesting, but you end up missing your original wheelhouse. You go back to where you came from. That's the path we've been on, constantly looking for something." (Ulrich i Reese, 2023). 

En reise tilbake til utgangspunktet

Dette bildet av en styrt reise der bandet, omsider vil mange hevde, vender tilbake til utgangspunktet, var representativt for forventningene til albumet før det ble gitt ut. Forventningene ble i stor grad hauset opp av den første singelen, Lux Æterna, som tikker av de fleste boksene for ‘proto-thrash'. Selv om resten av materialet ikke er like nostalgispekket, hører jeg flere referanser til tidligere tider i et riff her og et tema der. 
Jeg må innrømme at det til tider har vært ganske hyggelig å oppleve Metallica på denne skiva, men råskapen fra 80-tallet, for eksempel – den hører jeg ikke. Alt låter så mye mer kalkulert på 2023-skiva. Mitt inntrykk er at mange har hatt lignende opplevelser med albumet. Diskusjoner etter albumslippet har dreid seg mye rundt hvorvidt bandet har lykkes i å gjenskape et uttrykk som kan måle seg med det som nå stadig oftere blir omtalt som bandets gullalder – altså 80-tallet og bandets på den tiden grensesprengende thrash-metal. Min oppfatning av mottakelsen er en slags konsensus om at bandet ikke leverte på dette, og noen går langt i å redusere årsaksforholdet til bandet selv. Jeg synes at slike forklaringer blir for enkle, og at det vil være mer interessant å stille noen spørsmål ved selve premissene for kritikken: Å skru klokken tilbake kan være en krevende øvelse, men spørsmålet her blir ikke bare i hvilken grad det er mulig å gjenskape fortidens uttrykk, men hvordan det kan gjøres innenfor rammene av en metal-praksis som vi har sett at stadig er i forandring. 

At et band som Metallica ikke klarer å ‘finne tilbake til sine røtter' kan naturligvis ha mange forklaringer. Kanskje bandet ikke lenger evner å levere musikk på samme måte som da de var yngre, eller det kan være andre mer konkrete forhold som for eksempel låtmateriale. Jeg ønsker heller å belyse mer generaliserbare forhold og se på noen grunner til at denne reisen aldri kunne bringe dem «tilbake til utgangspunktet». 

Paradigmeskifte

Rundt midten av 90-tallet inntraff et paradigmeskifte med hensyn til innspilt musikk. Overgangen fra analog til digital musikkproduksjon har medført mange endringer. Blant annet har en maskinell form for perfeksjonisme gjort sitt inntog på grunn av mulighet for rytmisk stabilitet (click/grid), digital manipulering og redigering av lydfilene, eller repeterte opptak ved hjelp av loop-funksjoner. I dag er dette teknologi som er tilgjengelig for alle, og (nesten) alle bruker den også. Konsekvensen av dette produksjonstekniske skiftet er med andre ord en tydelig estetisk trend som kutter igjennom alle metal-stilarter. 

Utviklingstrekk som forandrer metal

Paradigmeskiftet innebærer at et drastisk skille settes opp til fortiden som det kan være vanskelig å tette, selv for Metallica. Ny teknologi har normalisert krystallklar produksjon og maskinell perfeksjon med hensyn til musikalske parametere som pitch, tempo og rytmikk. En grunn til at akkurat disse utviklingstrekkene har slik tilsynelatende gjennomslagskraft, er blant annet at denne estetikken nå er så enkel å oppnå. Et viktig poeng her, og noe som kanskje i enda større grad kan forklare utbredelsen, er at dette ikke lenger trenger å være et bevisst estetisk valg – i kontrast til hvordan det var før. 80-talls Def Leppard, for eksempel, skapte en særegen sound gjennom ekstremt detaljfokus kombinert med mye tid til rådighet i studio. 

Faktisk er det grunn til å si at det krever mer arbeid i dag å maskere eller nedtone denne maskinelt retusjerte estetikken, mye på grunn av hvordan det teknologiske/digitale redskapet er utformet. Dette synes å være et hovedpunkt for musikkproduksjonsforsker Mark Marrington (2019) som har beskrevet hvordan en gjennomgripende endring av heavy metal skjer gjennom digitaliseringen av produksjonsteknologi. Hans hypotese er at digitale verktøy (DAW = Digital Audio Workstation) ikke er nøytrale, men har egenskaper som er designet for å produsere ‘elektronisk musikk'. Det mest oppsiktsvekkende poenget til Marrington, og grunnen til at jeg vil fremheve hans arbeid på området, er at heavy metal har adoptert praksiser og estetikk fra elektronisk musikk gjennom den utbredte bruken av denne teknologien.

Kokt og rå lyd 

Det er grunner til å ikke følge Marrington hele veien til denne konklusjonen, i alle fall hvis poengene hans blir tolket slik at dette er en utviklingstendens i metal, som har vært så gjennomgripende at det rører ved ‘selve essensen' til sjangeren. Selv om dette nok er noe mange kan mene i dag. For eksempel går det nå en debatt i ulike metalfora om bruken av laptop og backing-tracks i live-metallmusikk der sentrale stemmer argumenterer for hvordan dette bryter med det autentiske metalparadigmet, og dermed rokker ved ‘essensen' i metal. Tankene går fort til lignende debatter i populærmusikk rundt «rå» og «kokt» lyd, der rå lyd regnes som mer autentisk enn kokt lyd (se for eksempel Frith 1986). Men heller ikke dette bør være et spørsmål om essens, tenker jeg. Det bør heller forstås som en tendens eller et utviklingstrekk som forandrer metal – hverken mer eller mindre. 

Et slikt argument gir god mening: Vi har mange eksempler på utviklingstrekk i metal oppigjennom som har laget lignende hørbare skiller mellom ‘nytt' og ‘gammelt'. Tenk bare på tempo og hvordan det etter hvert har blitt skrudd opp innen segmentet ekstrem-metal på en måte som parkerer tidligere ‘raske' band. Rask metal anno 1980 er ikke rask metal anno 2K. Lignende øvelse kan gjøres på flere parametere, for eksempel opplevd hardhet, tyngde, teknikk og kompleksitet. Alle disse parameterne har blitt flyttet på, til dels ganske drastisk, uten at sjangerens ‘essens' har blitt noe stort stridstema. Snarere ser en i disse tilfellene åpenbart på dette som at utviklingen går framover, men man risikerer å gå glipp av noe dersom dette blir det enerådende perspektivet på musikalsk utvikling.

Diskursive betingelser for musikalsk utvikling

For å forstå skapende praksiser i heavy metal i dag bør vi altså ikke bare se på hvordan nye trender påvirker metal, men også ta hensyn til hvordan de diskursive betingelsene for idéer om metal endres over tid. Metal utvikler seg ikke bare kronologisk og i én retning gjennom slike musikalske, estetiske eller produksjonsmessige forandringer. Endringene har også tilbakevirkende kraft på måter som har stor betydning for fortolkningen av tidligere metal. Dette fenomenet viser tydelig hvordan forståelsen av metal kan bli fattig dersom man har et fiksert bilde av hvordan metal var før, eller tenker at det er en kjerne i metal som er uforanderlig, altså en essensialistisk innfallsvinkel til hva metal «er». 

Det som glipper er et større mangfold: Tidligere musikk som i sin samtid var så å si diskursivt låst av noen gitte egenskaper (aggressivt, rått, rebelsk), åpnes etter hvert opp til et videre spekter av kulturelle konnotasjoner og narrativer. Dette kan innebære at andre sensibiliteter (som vel egentlig alltid var en del av uttrykket!) blir lettere å se fordi grensene for aggressiv, rå, rebelsk og andre egenskaper stadig flyttes. 

Metallica er igjen et godt eksempel: Bandets tidligste musikk gjennomgår nå en merkbar revisjon. Disse albumene var inntil ganske nylig tilsynelatende for voldsomme til å fenge like bredt som materialet fra og med The Black Album. Nå blir imidlertid tekstene ofte trukket frem som innsiktsfulle og dype, med flere lag og tolkningsmuligheter, og ikke sjelden blir bandets arrangementer og harmoniske valg sammenlignet med klassisk musikk (se for eksempel Irwin, 2007 og Ruskell, 2020). Metallica sin tidlige musikk åpner i dag altså opp mot et større spekter av kulturelle konnotasjoner og narrativer. 

Dette er et utslag av at metal har forandret seg - ikke bare som hørt, men også som idé. I lys av en slik diskursiv foranderlighet, blir Metallicas reise og problemet med å vende tilbake til utgangspunktet enklere å adressere. Man kan si at ‘problemet' langt på vei bunner i at det ikke er noe å vende tilbake til: Stedet eksisterer ikke lengre, men har blitt forandret gjennom kontinuerlig revisjon. Tenk skillet mellom låta som hørbar lyd og diskursivt event. 

Dette er en form for skapende praksis der metal som idé skapes på ny, igjen og igjen, av flere stemmer med forskjellige perspektiver og agendaer. Vi ser da også at metal i dag ikke lengre er knyttet opp til et smalt publikum, men har en global spredning med et variert publikum med hensyn til alder, kjønn, seksualitet, nasjonalitet, etnisitet og sosioøkonomisk tilhørighet (se for eksempel Brown et al, 2016, Heesch & Scott, 2016 og Clifford-Napoleone, 2015). Et slikt mangfold i resepsjonen støtter opp om bildet av metal som en praksis som rommer et vidt spekter av sensibiliteter og kulturelle konnotasjoner.

Skapende praksiser i metal i dag

Skapende praksiser opererer ikke på siden av diskursive prosesser. Metal befinner seg nå i en langt mer åpen diskursiv atmosfære, og dette er en tendens som nødvendigvis preger metal på flere måter. Dette perspektivet gir mulighet for å tenke om igjen om hele teknologi-biten.  Det mest hørbare i denne debatten nå, er kanskje stemmene som påpeker hvordan ny teknologi ofte bryter med hva metal ‘egentlig er'. Men mye av dette koker uansett ned til en autentisitetsdebatt med et ganske fiksert bilde av ‘hvordan metal var før'. 

I motsetning til oppfatningen om et slikt fiksert bilde av metal, har vi sett at nye og radikale uttrykk ikke utfordrer metal ‘i seg selv', men heller etablerte narrativer om metal. Og at slike narrativer ikke er statiske, men foranderlige. Over tid blir mange av de nye og radikale uttrykkene en del av normen, og ikke sjelden blir de også helt sentrale faktorer i nye og like etablerte narrativer. Og når metal heller forstås som foranderlige narrativer og praksiser, åpner dette opp for flere muligheter. Kanskje skal vi like gjerne, først som sist, avskrive alle «worst-case scenarioer» om sjangerens estetiske utvikling og autentisitet, og heller tenke at metal ikke egentlig er truet av noe her, hverken som musikk eller idé. 

Hva metal er, var og kan være

Metal har alltid vært utviklet i samspill med ny teknologi – for eksempel har utvikling med hensyn til trommer (sampling) vært helt nødvendig for å i det hele tatt kunne utvikle metal i raskere og mer tekniske retninger. Strenge «maskinelle» uttrykk er heller ikke fremmed estetikk – for eksempel var Metallica langt fremme med å utvikle slik estetikk mot slutten av 80-tallet. 

Likevel skal vi ikke underkjenne kraften i skillet mellom «kokt» og «rå» lyd, og det at det nye produksjonsparadigmet nok i større grad maner frem sterke følelser og meninger rundt et slikt skille. Men nettopp fordi det er et kontroversielt felt er det spesielt interessant. 

I min egen praksis har jeg latt meg fascinere av DAW-teknologiens muligheter, men ikke uten en bismak. Uttrykk som gir energi og nerve kan forsvinne uten at det er bevisste valg. Allerede tidlig i min egen praksis var min erfaring at for mye triksing i studio forflater uttrykket, og at en mer flytende tempofølelse og urettede ‘feil', heller kan gi karakter til performancen/framførelsen (kontra metronom/klikk og redigering av feil digitalt). Men der man tidligere kunne gå for en tilnærmet live approach i studio for å få denne positive effekten, vil en slik praksis med 2023-ører kanskje i beste fall høres old school ut. I de fleste tilfeller vil det nok bare høres helt feil ut, fordi normer og forventninger for hvordan metal-musikk skal høres ut, har blitt flyttet. Dermed er man i et scenario der de aller fleste metal-musikere og -band, antakelig mest av nødvendighet, bruker de mulighetene som ligger i de digitale redigeringsverktøyene for å perfeksjonere performancen. Også Metallica, som egentlig kunne gjort hva de ville.

Kanskje noe av det interessante her ligger i at den etablerte delen av metalscenen har et for passivt forhold til den nye teknologien? Mange bruker den, men ikke kreativt. Dermed blir musikken merket av den nye teknologien, men uten at det tilfører noe substansielt. Imidlertid ligger det også muligheter her, i form av hvordan ny teknologi etter hvert vil inkorporeres i nye narrativer om metal. 

Hvis jeg skal spå noe om fremtiden, vil vi snart bli oppmerksom på et stort rom for bruk av ny teknologi hvor teknologien ikke underspilles eller maskeres, men i stedet fremheves. Gjerne med referanse til tidligere metal, men da med et revisjonistisk blikk på hva metal ‘er', ‘var' og ‘kan være'. Vi ser allerede at nye uttrykk har kommet til via en mer bevisst og kreativ bruk av ny teknologi (se for eksempel Marrington, 2019, om subsjangeren og stiluttrykket djent). Generasjoner som har måttet tilpasse seg den nye teknologien vil etter hvert erstattes av generasjoner som har vokst opp med den, og artister som utforsker dette rommet, på forskjellige og kreative måter, vil kanskje til og med dominere sjangeren sett under ett.

Litteratur
Brown, A. R., Spracklen, K., Kahn-Harris, K. & Scott, N. W. R. (Red.) (2016). Global Metal Music and Culture: Current Directions in Metal Studies. New York: Routledge
Clifford-Napoleone, A. R. (2015). Queerness in Heavy Metal Music: Metal Bent. New York: Routledge
Frith, S. (1986). Art versus Technology: The Strange Case of Popular Music. Media, Culture & Society, 8, s. 263-279.
Heesch, F. & Scott, N. (Red.) (2016). Heavy Metal, Gender and Sexuality: Interdisciplinary Approaches. New York: Routledge
Irwin, W. (Red.) (2007). Metallica and Philosophy: A Crash Course in Brain Surgery. Oxford: Blackwell Publishing Ltd.
Marrington, M. (2019). The DAW, Electronic Music Aesthetics, and Genre Transgression in Music Production: The Case of Heavy Metal Music. I Hepworth-Sawyer, R., Hodgson, J. & Marrington, M. (Red.), Producing Music. New York & London: Routledge (s. 52-74)

Reese, P. (2023, 8. Juni). The story behind Metallica's 72 Seasons: "We love what we do, and we love each other". Loudersound/Classic Rock. https://www.loudersound.com/features/the-story-behind-metallicas-72-seasons

Ruskell, N. (2020, 26. August). Obey Your Maestro: Metallica, Cliff Burton, and metal's classical heart. Kerrang!.https://www.kerrang.com/obey-your-maestro-metallica-cliff-burton-and-metals-classical-heart

Walser, R. (2014 [1993]). Running With the Devil: Power, Gender, and Madness in Heavy Metal Music. Middletown: Wesleyan University Press