Bevæpnet med penn og notatblokk

"Kunsten var for vanskelig, nå er den lett forstått" 

("Down bad freestyle", Oscar Blesson).

Jeg oppdaget lidenskapen for musikken tilfeldig. På ungdomsskolen ble jeg sammenlignet med en artist fra amerikanske x-faktor. Han fremførte sine rim fengende og reaksjonene traff en akkord i meg. Jeg òg ville gripe og bevege mennesker gjennom ord som han. Jeg begynte med å imitere hans stil, dekke hans låter og omskrive hans tekster. Jeg eksperimenterte med forskjellige tekster, rimmønstre og strukturer til jeg følte jeg dem mestret. En og en, to og to, tre og tre, fire og fire.

Daglig lot jeg meg veiledes og tillot min intuisjon meg å villede. Jeg lot meg inspireres av ulike lydlandskaper fra ulike artister og sjangre. Jeg testet tallige teknikker gjennom låtskriving og i produksjon (som på den tiden innebar mobilopptak lagt over beats jeg fant på nett).

Et modicum av kaos

Jeg ble del av produsent og rap-artist Tommy Tee sitt team og fikk førstehåndserfaring med ulike kreative praksiser. Jeg ervervet meg en del erfaringer og godter meg i det jeg fortsatt lærer om kreativitet. Etter å ha utgitt flere singler, innså jeg at eksperimentering er like essensielt for en kunstner som for en forsker. Utvikling er ofte kaotisk, men kaos leder til forvirring og det er i forvirring vi som oftest begynner å stille spørsmål. Jeg lærte leksen om å dyrke et modicum av kaos litt sent i livet

Så jeg bevæpnet mine instinkter med en penn og rettet den mot en notatblokk. Jeg fant min egen måte å se ting på. Pennen ble en sårt tiltrengt terapeut. Papirene fyltes opp, med innslag om utfall som ikke innebar vold, og utkast til håp om ambisjoner om å påvirke folk. I begynnelsen skjøt min nervøse hjerne følehorn, men etter uante timer med terping gjennomgikk jeg noe kafkaesk - jeg ble fri, fri til å skape. Skape musikk, og samtidig skape orden i hverdagskaoset som eksisterte både inne i min nevrokrydrede hjerne og den som lå under overflatespenningen i gatene.

Det e'kke no' peace på gata

Jeg ble oppdratt i et kjærlig hjem av en kjærlig mor, men oppveksten på Holmlia innebar til tider eksponering for usunne elementer. Da hjalp det å være en audiovisuell kunstner. Jeg brukte mye tid i hodet og ord ble en måte å flykte fra shit.

"Jeg vet hva jeg vil her i livet, å se mine brødre i live.
Er det noe bare si det, jeg hater å se at de lider.
Er ikke lett å forstå nigga, trengte et hjerte av stål nigga,
jeg ruller for my niggas, man gjør det man må nigga".

("Ingen Fortau Uten Gata", Oscar Blesson).

Jeg lærte å skille mellom hunder og ulver ved å skue dem på hårene. Rim og tekst ble en form for journalføring. Jeg fant måter å lindre smerte, lege arr, lege vev. Jeg oppdaget at hvis jeg holdt meg tro til de ord jeg pennet ned som tekst, fikk jeg utløp for smerte, og det hjalp voldsomt at resultatet høynet sannsynligheten for sex.

I tekstene mine er det lett å spore erfaringer jeg plukket opp mellom sprekkene i betongen til gatene som fostret meg som ung blomst.

Jeg mistenker at kritikerkommentaren om at stemmen min bar et preg av "florlett melankoli" derfor ble sittende igjen hos mine folk. Jeg er et knutepunkt for de forskjellige inspirasjonskildene og kulturene jeg har hatt æren av å oppleve samt huse. I livet har de skapt hver deres mening fra smerte, og det jeg har plukket opp er deres overlevelsesånd - å strekke seg mot liv.

Så jeg tok særpreget og gikk med det, budskapet mitt er ikke å fremme konflikt og krig.

"Det e'kke no peace på gata, Du kan finne en piece på gata
Har noen homies som bor på plata
Fortsatt sender jeg p's til gata, til gata,
jeg står opp for kidsa som ikke har stemme,
stemmen for kidsa som ikke har håp."

("2 Spørsmål", Oscar Blesson)

Sjeldent blir folk født med en røst. Eksperimentering hjelper oss med å utvikle en. Denne visdommen gagnet meg, og øvelse har blitt til erfaringer som i dag vever mønsteret i min musikalske praksis.

Pandemien og språkskiftet

Den opprinnelige planen var å debutere med et engelskspråklig prosjekt, men planene om å reise utenlands og jobbe med teamene som skulle propellere meg videre langs, karrieren min ble satt på vent av pandemien. Jeg var ikke den eneste. Jeg så mine landsmenns beste sinn drevet galen, sultende hysterisk naken, hudfargen likblek slepende gjennom afrobeats-belagte gater i gryningen på jakt, etter spenn, etter inspirasjon til en ny tiktokdans, etter klarhet. Med spor av drømmer, spor av coke, med våkne mareritt, alkohol og pikk og endeløse baller.

Jeg så mye bli omskapt i ilden av vår kollektive stillhet, av vår kollektive lidelse. Det tilspisset konfliktene mellom penn og papir, jeg endte opp med å måtte sette en strek i konflikten for å få fri i mitt liv - gi meg selv et pusterom. Universet tar, og universet gir. Streken ble avstanden fra avsatsen jeg trengte for å ta sats og hoppe ut i en ny lek, nye utløp møtte gammel kjærlighet.

Det viste seg at, uavhengig av hverandre, hadde jeg og mange av mine samtidige begynt å underholde et språkskifte. Like barn leker best og universet har en tendens av å dra deg i retningen du retter intensjonene og handlingene dine.

Ett bekjentskap av meg, musikkprodusenten Benocchio, brukte pandemien på å uopphørlig finslipe egne ferdigheter. Jevnlig spilte han for meg sine beats som en målestokk for egen progress. En dag la jeg et norsk vers på en lydfil Benocchio hadde sendt og ting falt litt på plass. Det tillegges Terry Pratchett å ha sagt det best, det føltes ut som om jeg hadde kommet tilbake til der alt begynte og så på det med nye øyne.

Fra sorg til lett depresjon

Pandemien var også et personlig vendepunkt; like før utbruddet mistet jeg min far, Tony Blesson. Jeg satt ved sengekanten hans i hans siste stunder. Jeg vet ikke om jeg har det i meg å ordlegge vekten det bærer i hjertet. De ord og innsikter pappa delte hans siste dager er lagret i form av et fåtall taleopptak av våre siste stunder. Før dette opplevde jeg meg selv som en smule overmenneskelig. Jeg mistenker alle kunstnere bærer det samme preg av naivitet og arroganse. For å si det med Kurt Vonnegut, ydmykhet er en kunstners rett, forfengelighet er hans plikt.

Andrew Garfield sa noe jeg kjenner på med hele hjerte, "[Sorg] er all den uuttrykte kjærligheten, sorgen som vil forbli med oss til vi dør fordi vi aldri får nok tid med hverandre." Smerte og sorg går hånd i hånd, i (u)tide rir de tidevann og kommer som bølger og tsunamier. Tragedie definerer karakter.

Jeg tror at jeg i denne perioden rev jeg meg selv i fillebiter, for så å bygge meg opp til en helt annen utallige ganger. Sjeldent har jeg følt meg mer ensom enn da jeg opplevde noe vi alle må gjennom. Sorg tillater oss å føle på hele det menneskelige spekteret av følelser, uheldigvis på én og samme gang, men på den måten er det også en gave. Dette påvirket selvsagt også mine kreative prosesser. Tankene som bandt meg til debutprosjektet løsnet. Å holde tilbake aspekter av meg selv i etterkant av noe som dét, for musikkens kommersielle interesser? Absurd. Jeg lot meg selv få være alt jeg er.

Språkets linser

Jeg er ikke monolingual og kan i teorien utgi musikk på minst tre språk. Så skiftet til norsk skjedde uten en flaskehals, og sammen med Benocchio lagde jeg blant annet låten "Lett Depresjon". Jeg ga ut den første låten jeg lagde på norsk, som var ett av mange øyeblikksbilder på en ustabil psyke. Tittelen beskriver det jeg betrakter som min fortellerstil samt sinnstilstand denne perioden.

"Tok en tragediе for å løsne opp, shit
Min beste bror er godt på vei inn nå,
down bad
Det føles feil å fuckings feste nå"

("Notabene", Oscar Blesson)

Jeg vet at måten vi bruker språk på er synonymt med vår virkelighetsoppfatning. Psykologi er kulturelt betinget. Språklig samhandling innebærer å ta for seg språkets linser. Ved å skifte språk, kanskje man brått kan uttrykke kjærlighetssorgen annerledes, eller gi den ene opplevelsen vi slet med å beskrive endelig mening. Brått vet man hvordan male et maleri av en ung kar ved sin fars sykehusseng, og ved hans sengekant kan vi kanskje forstå livet og smerte på en annen måte.

Under og etter "lett depresjon" ble jeg oppslukt av nysgjerrighet i språk, å finne mitt stilistiske uttrykk på norsk ble min de facto skapende praksis i årene 2021-2023. Jeg gjorde et dypdykk i det norske lydlandskapet, jeg ga ut min første skive på norsk og fikk vekket livskraften på ny gjennom live-show og publikumsmøter. Jeg har deltatt i musikalske og kunstneriske samfunn, delt mine erfaringer og innsikter med andre, og blitt inspirert av nye perspektiver. Jeg har fått verdifulle tilbakemeldinger som har bidratt til å berike min musikalske identitet.

Hip-hop som ekthet og intuisjon

Som Hip-hop-artist er ekthet avgjørende i måten jeg uttrykker meg på. Hip-Hop er ikke bare en kunst, men nærmest en prestasjonsbasert idrett. Rappere bruker ord til å føre krig mot hverandre eller gi uttrykk for opplevelsene sine. Vi konkurrerer. Så mye av det handler òg om å være "best". Jeg fikk kjent på mitt eget kaliber. Kanskje derfor en del av kjernen i min skapende praksis er intuisjon, både som verdistruktur og kompass til å hjelpe meg å gradvis ta bedre beslutninger. I serien Billions beskriver psykiateren Wendy Rhoades intuisjon som "det høyeste stedet å utføre beregninger. Det er stedet hvor det ubevisste sinnet har tilgang til all informasjon, all data, alle mønstre og alle sammenhenger. Og det er i stand til å prosessere denne informasjonen på måter som det bevisste sinnet ikke kan." (Billions, sesong 3, 2018).

Jeg følger en tilsvarende definisjon, og i forlengelse gjør også forholdet mitt til kunsten og helheten av min skapende praksis det. Intuisjon, penn og papir. Jeg har sjeldent sett verken hip-hop eller kunst som noe separat fra meg selv. Det er intuisjon. Der andre gjør et nummer ut av det å skape som å utfordre musikalske grenser, har jeg alltid ansett min grense som vag, skiftende - uklar. Det eneste etablerte format jeg frivillig har forholdt meg til er 16 bars.

I det grenseløse er intuisjonen grunnleggende. I tillegg holder jeg nært noe min nære venn Hardy en gang sa: jeg er her for å føle. Mitt overordnede spørsmål som kunstner er "hvordan bevege sjel først", som forfatteren, kunstneren og Ogbanjaen Akwaeke Emezi har formulert det. Det sies at Michelangelo sa, "Jeg så engelen i marmoren og hugget til jeg satte ham fri." Jeg tilnærmer meg egen kreativitet helt Michelangelo. Jeg hugger til jeg setter fri engelen eller finner roen. Jeg mener flyt er for kreativitet det oksygen er for mennesket. For å havne i flyt må man gi slipp, man må våge å ta leken på alvor. Derfor er intuisjon viktig for navigering. Man finner hos meg den samme seriøsitet i lek man finner hos barn. Jeg har alltid dedikert en del tid på å pleie min intuisjon, den er brønnen hvor jeg henter all min kreativitet og autentisitet fra.

Vi blør i kor

Det er langt fra langsøkt å hevde at mangt en musikers kreative beslutninger tas i sinnstilstander hvor Ole Lukkøye hvisker, Jeg er ikke alene der. Avgjørelser tas raskere enn tankene kan forme seg, og de tas på et ubevisst plan. Om det å skape har jeg lært at flere ting kan være sanne samtidig, og oftest er de. Det finnes tekniske aspekter ved alle skapende prosesser og uformelle prosesser vi ikke har kartlagt hittil.

Alt er mulig når det man trodde man ikke kunne uttrykke, brått kan uttrykke, fordi man som kunstner til tider slipper å kartlegge sine følelser og ord i forkant. Mange kunstnere kartlegger underveis, mange oppdager ved å skape intuitivt i post-produksjon at de har fått frihet fra det som fengslet deres hjerte. Jeg er typen til å ta ting på sparket. Et eksempel er produksjonen av albumet "vi blør i kor." Min intensjon var å bringe folk sammen over et kollektiv traume - pandemien. Jeg håpet albumet ville treffe mennesker på forskjellige måter. Jeg husker ikke ordrett hva jeg sa, bare at jeg kunne være meg selv og dele alt jeg følte. I etterkant av albumet, oppdaget jeg at det jeg hørte, var ting jeg endelig klarte å sette ord på:

"Ting som jeg ikke vil snakke om.
Ting som jeg løper fra, ting som jeg fucker opp.
Traumer som kunne fylt opp et helt klasserom"

("Jenter Med Meg Hjem", Oscar Blesson)

Å havne i flyt

Hvem vet nøyaktig når og hvor en låt starter. Noen beats trigger, erfaringer, tanker, hendelser eller krangler med ekser. Til tider trigger beats følelser jeg ikke før visste fantes. Det finnes lyder som vekker følelser i meg, og jeg føler på meg at jeg må ha et utløp før jeg blir sprø. Andre ganger er det helt mekanisk måten jeg tester vers og bars forgjeves, som jeg ikke ferdigstiller. I forsøk på å fange flammer, ender jeg opp med å legge noen enderim og legge det på is. Ikke alt man lager blir ild, men holder man stødig den metodikken, den sti'n - legger alt seg som grobunn for fremtidig vekst. Står jeg fast går jeg til den delen av det kreative arbeidet jeg kjenner til best. Jeg jobber med tekst eller topliner i de 2-3 minuttene det tar meg å havne i flyt. Deretter søker jeg etter lydlandskap, eller atmosfærer å formidle det i. Jeg tar opp det første som faller meg inn når jeg hører en spesifikk beat. Jeg forsøker å fange de første 30 sekundene med eksperimentering. De innspillingene skaper inntrykkene som informerer meg om hva jeg assosierer med låta og hva låta skal bli. Noe som var tilfellet med "Er Du Dum?".

Veksle mellom språk og kulturer

Som nevrodivergent er fokuset mitt lett omskiftelig, så stilistisk er jeg vekslende og variert i min tematikk. Å skrive tekster på norsk var for meg ukjent farvann. Jeg opplevde norsk som en "uberørt" lomme mellom meg og alt annet. Norsk er ikke språket jeg tenker på, men mer et språk jeg er "innom".

Jeg ser landegrensene mellom språk på sitt meste som en strek på et kart. "Morsmålet" er et kontinent med en asymmetrisk blanding av engelsk og fransk, med norske fristater. Ikke nok med det, unntatt Arif, hørte jeg ikke på musikk på norsk. Venner har alltid villet vise meg mye kult, men å søke musikken opp selv eller lage spillelister var en helt annen sak. "Uberørt" — ikke fordi andre artister ikke hadde satt sitt preg på det, men fordi jeg anså kun meg selv som verdig konkurransen.

Der jeg tidligere pleide å veksle tema innad i tekst, musikk og dikt, kan jeg nå finne på å i tillegg veksle språk. Å veksle mellom språk innebærer å veksle mellom kulturer. Norsk er en kollektivistisk kultur og å skulle forsone det med de til tider hyper-individualistiske tendenser Hip-Hop kan ha er vanskelig. Typ, I Norge vil troen på eksklusiv meg selv verdig enhver duell, enhver konkurranse kunne være betent. Mange vil til og med skjems av å hevde at de er best. Her kommer Hip-Hop inn med en helt annen holdning.

Etter å ha sett mange av mine samtidige artister konstant snakke luft, oppfordrer Hip-Hop-meg nærmest til å brøle med bryst og selvtillit, at jeg vet at hvis man stiller meg opp mot hvem som helst, vil vedkommende forbli en hvem som helst. Intuisjonen krever umiddelbart at jeg forsøker å hjemliggjøre hip-hopens attitude. Et sett av holdninger som i Norge kan tolkes stikk i strid med kollektivistiske verdier. Ved å veksle mellom temaer og språk kan jeg strekke meg lenger enn jeg vanligvis tør i min skapende praksis. Håpe på å bevege sjel først. Finne folk som definerer seg som "annerledes". Det er som oftest de som også gjenkjenner seg i min musikk. De hvis hjertet bæres blytungt, de som heller forblør på gulvet og dør enn å være en byrde.

Tema fra motsatte poler

De seneste årene har vært preget av politiske bevegelser, som har preget mine omgangskretser. Venninner har redefinert hvem som er venner og rovdyr. Kompiser har gjennom egne handlinger gruppert seg deretter. Marginaliserte grupper forteller sine egne historier og verden endelig lytter. Vi forhandler definisjonsmakt. Ulempen er at det nå finnes gråsoner som før aldri fantes. For første gang på flere mannsaldre skjer en oppdatering av våre kollektive verdistrukturer uten en veiledende autoritet, bare veiledende motsigende interesser. Et eksempel: å definere maskulinitet i et samfunn hvor flertallet av menn heller mot tilbakegang til hvit kristen nasjonalisme som ideologi - shout out Andrew Tate og JBP - er ingen enkel oppgave. Høyrepopulismen får en encore og venstresiden får gjennomgå for hvordan de setter merkelapper på alt.

Disse politiske strukturene og samfunnsmessige utviklingstrekkene kan jeg spille på fra posisjonen jeg står i, mellom språk og kulturer, men det krever styrke. Jeg har lært at man først er sterk når man tør å være sårbar. Ved å hente temaer som stammer fra to motsatte poler av hva en demografi bryr seg om, kan jeg skape dybde, belyse dybden og male dypere musikk.

Erfaringene jeg rapper om er mine

Det innebærer ikke at jeg anser meg selv som en politisk rapper, men heller at min realitet som en svart person er overpolitisert. Jeg er en svart mann av min tid, som bruker mitt liv som kilde til min musikk. Jeg kan ikke med god samvittighet redusere mine tekster til å omhandle enkeltspørsmål. Jeg lever en flerfoldig opplevelse og kan uttrykke det med færre ord, en seier er en seier liksom. Feministen, forfatteren og poeten Audre Lorde sa noe som gir gjenklang. "There is no thing as a single-issue struggle, because we do not live single-issue lives".

Så å være tro mot meg selv innebærer å kunne holde rom for å ha flere samtaler enn én, jeg må kunne være i stand til å vise hvordan min maskulinitet kan bli giftig og hvordan min opplevelse som svart overlapper med erfaringene til andre marginaliserte grupper som opplever motgang. Til tross for at våre delte erfaringer berører tidsånden, er de ikke nødvendigvis universelle i form eller fasong. Erfaringene jeg rapper om er mine.

Trikset er å huske at det som utspiller seg globalt ikke utspiller seg likt overalt. Mange artister velger å benytte seg av fremmede konsepter i sin musikk uten å hjemliggjøre dem. De blir et hakk i plata. Tonedøve lydsnutter hentet rett ut fra en utklippstavle. På sitt beste blir det alltid irrelevant, på sitt verste er det skadelig. Disse artistene introduserer ikke noe nytt i noen som helst samtale, og heller ikke i musikken. De bidrar til å skape et snevert syn på Hip-Hop som en etterligning av en amerikansk kunstform — og ikke som et derivat verktøy for å skildre opplevde virkeligheter i Norge.

Av Oscar Blesson og Hall St. Indigo