Ingen sanger, men jeg synger

Av Håkon Ohlgren

Jeg er ingen sanger. Men jeg synger. Når jeg er helt alene i et rom kan jeg holde tonen i 120 sekunder uten å blunke, og uten å trekke pusten … Som ung mann var jeg svært opptatt av musikk, men det var fotball jeg drev med. Samtidig var jeg usedvanlig glad i å lese, og når tussmørket kom sigende, måtte jeg sette ord på ubestemmelige følelser. Jeg skrev dikt og tekster uten tanke på at det kunne brukes til noe. Helt til jeg oppdaget, til min store overraskelse, at hvis jeg skrev dikt til jenter, så ble de glade. Så hva gjør en ung mann når han oppdager kraften i bokstaver, ord og setninger? Jo, han skriver. 

Først sitater og autoriteters mer eller mindre velformulerte tanker skrevet på toaletter, pulter og vegger til stor frustrasjon for andre typer autoriteter. Snart erfarte jeg at hvis jeg fylte hodet med dikt og sanger og så gikk til sengs, kunne jeg våkne opp med en ferdig tekst. Heldigvis oppdaget jeg også at det norske språket inneholdt alle de ordene en ung mann trengte for å beskrive de tidligere nevnte ubestemmelige følelsene.

Hun er som en fiken som aldri blir moden
Saftig og rik på sin hemmelighet
Men når hun folder seg ut så revner hun aldri
Det har jeg fanga i en evighet

Fra Piken i den lange sorte frakken på Geriljagress, Onkel Tuka sin første plate, 1998.

Det røde lyset i Athletic Sound Studio

Jeg kunne altså skrive tekster. Og jeg kunne holde takta, men i tillegg hadde jeg et ønske om å synge. Første gang jeg skulle synge i et studio holdt det på å gå galt: Det røde lyset i Athletic Sound Studio i Halden fortalte meg at jeg var i fare. Jeg fryktet at musikerkarrieren min skulle gå i vasken der og da. Jeg var han på vaskebrett, skjeer og congas som skulle synge en låt. Heldigvis ble jeg reddet av tekniker, produsent, studioeier og medmenneske Kai Andersen. «Vi prøver igjen i morra», sa han. «Tenk at du leser et dikt mer enn at du synger.» 

Andre teknikere og produsenter ville kanskje ha foreslått en annen vokalist, men ikke Kai. Og jeg skjønte heldigvis ikke hvor elendig jeg var. Dagen etter «snakkesang» jeg haltende spansk på en låt som ikke fortjener videre oppmerksomhet. Jeg trodde faktisk at jeg kunne synge. De første opptakene forteller at jeg slett ikke kunne det, men like fullt, dette var begynnelsen på min forståelse for det å utøve musikk. Produsentens instruksjoner hadde banet vei for min karriere som sanger, og min vei videre inn i musikklivet gikk via skriving av låttekster.

Skrivetrening

I 1991 avtjente jeg siviltjenesten ved Kulturkontoret i Halden og fikk jobbe med et interessant prosjekt. Det tok mål av seg til å bruke kultur og litteratur som metode for å få unge arbeidsledige ut i arbeid. Sjøl hadde jeg slitt veldig i overgangen ungdom og voksen, og var en av dem som prøvde å dekke over ubehaget og usikkerheten med rus. Det funka ekstremt dårlig. Jeg tok et valg, kom meg ut av det, og i mitt nye liv bestemte jeg meg for å bruke energien min positivt. Det var overraskende for meg at ting jeg interesserte meg for kunne brukes i arbeidslivet og som hjelp for andre. En av mange spennende ting vi gjorde, var å invitere forfattere til å holde skrivekurs. 

En forfatter som gjorde dypt inntrykk, var Gro Dahle. Hun snakket med ungdommene på en usedvanlig åpen og fin måte. I tillegg ga hun uventede skriveoppgaver. Hun kunne si: «Ta den fisken der, slå den mot ansiktet ditt og beskriv hva som skjer, både fysisk og mentalt. Tenk så at DU er fisken og gjør det samme igjen.» En gang inviterte hun en aktmodell. Så satt vi der da, rundt et bord med en splitter naken dame oppå bordet og skulle skrive hva vi så, tenkte og følte. Disse hendelsene videt ut horisonten betraktelig og fortalte meg at jeg kunne skrive om hva som helst. Ikke bare om såre følelser.

Gro åpnet en verden for meg personlig også, og vi fikk god kontakt. Jeg hadde begynt å skrive tekster på norsk og vi hadde akkurat startet bandet Onkel Tuka. Jeg var litt freidig og begynte å sende tekstene mine til Gro. Hun tok seg tid til å vaske dem og kommentere i margen: «Her halter språket litt. Dette bildet er klisjépreget, finn en annen metafor. Bra! Fin beskrivelse. Prøv og flytt eller snu perspektivet her.» Jeg lærte ekstremt mye og fikk selvtillit til å fortsette å skrive.

Onkel Tuka

Bandet Onkel Tuka er en slags forening hvor alle de seks medlemmene gjør det de er best på, rent musikalsk. Vi praktiserer flat struktur. Alle vet hva alle gjør, alle vet hvor vi skal og alle ror mot et felles mål. Hvis noen synes båten glir for sakte gjennom vannet, er det alltid en som roper: «Bli desperate, guttær!»

Vi lager låtene sjøl, booker spillejobbene sjøl og gir ut platene på vårt eget plateselskap, Hot Sauce Records. Økonomi og markedsføring har vi også kontroll på. Musikalsk befinner vi oss et sted mellom folk, bluegrass, country og god gammaldags Halden-rock. Ved store anledninger pleier vi å si at vi begynte med rock og jobbet oss opp til country. 

Bandet har ofte en plan for hva slags plater vi skal lage, gjerne en femårsplan. I 2005 bestemte vi oss for å lage en trilogi bestående av viktige elementer i countrymusikken, nemlig Gud, død og kjærlighet. Vi har også laget to barneplater, og jeg har lyst til å lage enda barneplate, før vi 2026 trolig gir ut nok en religiøst anlagt plate – 20 år etter gospelplata Geriljagospel. Vi får se.

Men nå er planen å gi ut en skive med tittelen Når villdyret sovner. En maihelg i 2023 er det runde to med innspilling, og vi sikter oss inn mot å spille inn fem låter slik at det blir 10 sanger til sammen. Fem låter på hver side.

Studio Intim, mai 2023

Ute skinner sola. Folk sitter i parker og på kaféer. Vi skal bruke helga innendørs. Men vi er klare. Vi gleder oss som små barn. Onkel Tuka begår sin 11. langspiller. Med produsent og tekniker Geir Sundstøl bak spakene i sitt eget studio, Studio Intim. Vi kaller det intimbuilding. Det kan være vanskelig å vite om det er et studio med leilighet eller en leilighet med studio. Men her jobber han, og her bor han, så det er begge deler – og alt er strålende.

Geir kopler opp, plasserer mikrofonene der han mener de bør stå, og peker på steder han mener vi bør stå. Vi er godt forberedt, men det viser seg at vi må gjøre justeringer i arrangementene underveis. Noen spiller et feil grep, undertegnede tror at melodien går sånn eller slik, det blir for mange eller for få refrenger og trommeslageren fikser ikke helt å spille som Willie Cantu, trommeslageren i The Buckaroos, Buck Owens sitt band, men hvem gjør vel det? 

Geir kjenner oss og vi kjenner ham, så potensielle konflikter løses uten at noen truer med å slutte eller at bandet går opp i liminga.

Medmenneske, mesterhjerne, musiker

Geir motiverer og tvinger oss til å gjøre forandringer: «Hva om dere prøver å spille låta i G? Da kan vokalen gå rett frem og koret legge seg oppå. Nå går sangmelodien så høyt at jeg gruer meg til hver gang dere kommer til refrenget.» Han har ofte rett, og nesten like ofte forstår vi ikke hva han mener før vi har prøvd noen ganger. Han ber oss om å ikke tenke. Det er også en fin øvelse, men det er vanskelig, og jeg synes at jeg får det til sånn passe. Hadde jeg vært musiker på heltid, kunne jeg nok blitt skikkelig flink til å ikke tenke. 

Det jeg prøver å si noe om, er viktigheten av rollen en tekniker spiller. Teknikeren skal holde styr på en hel rekke praktiske, musikktekniske og kunstneriske ting, men dersom den menneskelige biten ikke er på plass, så raser alt. Dette erfarte jeg allerede ved sangdebuten i Halden for mange år siden, men det er minst like viktig i relasjonen til Geir. På toppen av alt så hender det at Geir slenger seg med og spiller. Samtidig som han gjør opptak. Geir og jeg har kjent hverandre siden 1987. Da vi flyttet for oss selv for første gang delte vi faktisk leilighet, og allerede da begynte vi å skrive låter sammen. I løpet av alle disse årene har vi selvsagt fått en viss rutine. Men det som gjør at vi fortsatt holder på og stadig utvikler oss, er en slags brutal ærlighet. Vi har blitt enige om at vi må tåle å få kritikk. Og vi må våge å gi kritikk. Det er den kritiske suksessfaktoren slik jeg ser det. 

Det starter med en tekst

Når Onkel Tuka lager musikk, starter det ofte med at jeg skriver en tekst. Etter mange år med låtskriving begynner jeg å få en viss følelse av rim og rytme. Innholdsmessig skriver jeg helst om Halden bys stolte historie. Jeg liker å fortelle historier om folk og konkrete hendelser. Gjerne om raringer, utskudd og folk som ligger i rennesteinen og ser på stjernene. Noen ganger har jeg en melodi sjøl. Da involverer jeg gutta i orkesteret, ikke minst mandolinist Kjell Pop, til å finpusse melodi og kanskje skrive et nytt refreng. Vi setter oss i Blåbua hans, et innredet, gammelt vedskjul, tar oss en dram og synger og snekrer sanger av hjertens lyst. Andre ganger sender jeg tekstutkastet til Geir. Da går det ofte svært kort tid før jeg får noe uventet tilbake. Uventet og veldig bra.

Jeg bruker mye mer tid på å skrive en tekst enn det folk kanskje tror, og jeg går alltid med en sang i hodet. Akkurat nå har jeg et mentalt bilde på gang av et ektepar som utvandrer til USA. I Norge går de under navnet Herr og Fru Strert. I USA kommer de til å gå under navnet Mr. and Mrs. Sippy. Barnesanger, ja … Må også få skrevet en barnesang om dyr som havner i dyresituasjoner: En høne har griseflaks, en hest stuper kråke, en mus svelger kameler, en ku føler seg som sild i tørt gress. Sånne ting. En ny barneplate kan for eksempel hete «Uteliggerinne blues». 

Hva var det Bob Dylan sa? «I made the title before I made the song …»

For løst sammensatte folk som meg er musikk terapi i praksis. I prosessen med å lage musikk og skrive tekster blir jeg tvunget til å reflektere over, og noen ganger erkjenne, ubehagelige ting. Det kan være smertefullt. Men sunt. Teknikeren er terapeut. Og konserter fungerer også som terapi, og det samme gjør skapelsesprosessen. Mye av det vi holder på med handler om å finne den gode følelsen og skape den gode stemninga. Og akkurat som for ungdommene i Halden i 1991, har musikk og tekst vært en metode som har gitt meg både jobb og mening i livet.

Har egentlig aldri skjønt det med skrivesperre. Sangene og melodiene er jo der ute. Man må bare gå ut og hente dem, slik Snusmumriken gjør. Har ikke skjønt det med rødt lys under opptak heller. Det har kun virket hemmende på meg. Glad for at ikke Studio Intim praktiserer det.

«How can the truth sound so different? »

Av Geir Sundstøl

Jeg fikk en aha-opplevelse her om dagen. Det skjedde i ellers vante omgivelser: Studio Intim ligger i leiligheten der jeg bor. Det er dog ikke et hjemmestudio, men et studio hjemme. Forskjellen ligger i at jeg har en to hundre og femti kilos båndspiller stående under kjellertrappa. Det gjør det til et ordentlig studio, vil jeg mene. Her jobber jeg som musiker, komponist og produsent. Jeg har stadig besøk av band og artister. Her lager vi musikk til plater, teater og podcaster.

I løpet av de siste tretti årene har jeg gått gradene innen båndspillere, fra 4-spors TEAC-kassettspiller via Akai-spiller med videokassetter, opp til en 16-spors Fostex-maskin og til slutt en 24-spors Otari mtr-90. Denne tekniske utviklingen har nok satt sitt preg på både meg og de som har vært innom for å forevige musikken sin, kanskje mer enn jeg vil innrømme? Vi musikere har iallfall blitt atskillig latere enn før. Nå har vi for eksempel «undo»-knapp.

Den gjengen som har vært oftest her i Studio Intim, er Onkel Tuka. De er fra Halden, og noen av dem har jeg kjent siden ungdommen: Gitarist Omar og trommeslager Åsmund spilte jeg med allerede i 1984 i bandet Shanghai Cox. Vokalist Håkon, mandolinspiller Kjell Pop, jeg og fem andre, startet bandet Rovers i 1988. Begge bandene gjorde studioinnspillinger i Haldens Athletic Sound, men det var kun Rovers som ga ut plate: Cowboy Elephant (WEA) 1991. Jeg var allerede da svært opptatt av innspillingsprosessen. Hjemme hadde jeg et firespors studio som jeg lagde demoer på.

WHAT I LIKE ABOUT TAPE 

Jeg liker lyden av tape, formatet skaper begrensninger som «stimulerer til kreativitet», man må ta avgjørelser tidlig i prosessen og «det blir som det blir». Dessuten liker jeg å ta ned en tung tape fra hyllen, rense lydhodene på maskinen, høre den lystige lyden av musikk som spoles fra høyre over til den venstre spolen på maskinen. Det blir et slags ritual som gjør at innspillingen får en annen betydning. Det blir mer høytidelig. Jeg liker forresten også veldig godt lukten av ny tape. Det er litt som å sette seg inn i en ny bil og inhalere den kjemiske duften av plast, skai og skinn. Akkurat det har ganske lite med musikk å gjøre, men det gir meg noe av den samme følelsen. Jeg liker å fylle ut tracksheets for hånd. 24 små symmetriske ruter på et A4-ark som sakte fylles opp av teknisk info og kruseduller etter hvert som innspillingen skrider frem.

Etter hvert har jeg innsett at det digitale opptaksformatet er kommet for å bli. Jeg har vel skjønt det en god stund, men nektet å ta det innover meg. Nå har jeg gått til anskaffelse av et digitalt 24 spors multi-track system. Jeg valgte dette systemet fordi man kan bruke det som –gjett hva – en båndspiller! Med en remote control, meterbro og mikser trenger du ikke å se på en skjerm. Hvis du ikke absolutt vil, da. Det finnes også andre grunner til å bruke akkurat dette systemet, men de skal jeg ikke gå inn på her, for nå kommer jeg endelig tilbake til aha-opplevelsen.

Da jeg sammen med Paul Bernard (en engelskmann med teknisk ekspertise som hjelper til med det jeg selv ikke får til) fikk koblet opp det nye digitale systemet, sammenlignet vi noen analoge innspillinger med nye digitale opptak. Det digitale låt jo bra. Rent og fint. Men da vi spilte av de analoge innspillingene var det akkurat som om vi ble dratt inn i musikken. Det var da han med teknisk begavelse utbrøt: «How can the truth sound so different?»

Svaret på det aner jeg ikke. Er det bare romantikk og føleri, dette med analoginnspilling? Knyttet til lukt, analoge tracksheets og alt som ligger i ritualet med å rigge til for innspilling? Nå som det digitale formatet har blitt så bra, kan det være nødvendig å spille inn på tape til tusenvis av kroner per rull? Det finnes ikke et eksakt svar på det spørsmålet, men for meg gir det mening å bruke analog tape. Når det er økonomi til det. Resultatet høres mer «ferdig» ut med en gang. Dessuten gjør det at musikerne skjerper seg på en annen måte enn når vi spiller inn digitalt.

Samspill og snus 

Når vi spiller inn med Onkel Tuka, er det faktisk ikke så nøye om det er digitalt eller analogt. Vi er en gjeng, 6–7 menn i vår beste alder. Samspill, snus og overskudds-øl fra Grünerløkka Bryggerhus. Barnslig iver, angst for å spille feil, alt for mange gode historier. Og et knippe forhåpentligvis gode låter. For før vi kommer så langt som å samle gjengen til innspilling, må jo sanger lages. Akkurat det vet Håkon mest om. Det er han som skriver alle tekstene. Noen ganger lager han melodiene også. Det, på tross av at han ikke spiller et eneste instrument.  

På de siste sju Tuka-platene har jeg likevel alltid bidratt med én låt eller fler. Enkle akkordrekker til Håkons ikke fullt så enkle tekster. Jo eldre vi blir, desto enklere blir akkordene. Det trengs ikke så mye greier og pynt rund Håkon sine tekster. 

Stort sett lager vi låtene sånn: 

1)    Håkon sender et par vers, og kanskje et refreng, til meg. Her har det digitale skapt nye muligheter. En gang laget vi en barnesang mens Håkon satt på et tog i Amerika, og jeg satt i Toftes gate. Artig at det går an. Vi synes jo ikke at den tekniske utviklingen har preget låtskrivingen eller innspillingene våre noe særlig. Men vi har heller ikke gått bakover. Vi har gått innover. Innover i oss selv.

2)    Jeg tonesetter ordene hans og spiller inn en demo i Studio Intim. Jeg repeterer det jeg mener bør være refrengstrofer, og kanskje antyder jeg at noen linjer bør være litt kortere. Eller lenger. Jeg rører aldri orda til Håkon. Det trengs ikke. Håkon har utviklet sin vri. Sitt språk. Jeg tror han ruger en god del på hver setning. Finsliper uttrykket. Jeg liker tekstene hans bedre og bedre. Da vi startet, forsto jeg ikke alt han skrev. Kanskje han ikke gjorde det selv heller. Jeg fikk for så vidt en følelse av ordene, men jeg forsto ikke helt. Nå er det lettere å henge med og enklere å tonesette greiene hans. Heldigvis prøver ikke Håkon å være artig. Karakterene hans drikker seg i hjel, dør på havet, skyter hverandre, smugler sprit, knarker, pådrar seg sportsskader, og til slutt legger de seg i en kald, kald grav. Sånt gir meg følelser. 

3)    Vi møtes på ordentlig, gjerne sammen med Kjell Pop, for å ferdigstille låten. Vips, et verk!

Ikke tenk

Når vi møtes fysisk, hele gjengen i Studio Intim, er målet å få Onkel Tuka til å ikke tenke. Hvordan jeg skal få til det, har jeg grublet på i over femten år. Hvordan får jeg gjengen til å spille som om det sto om livet, som om de sto bredbeinte, lengst ute på scenekanten med vind i en stadig mer svinnende manke, når vi egentlig sitter inne i en trang leilighet på St. Hanshaugen? For å sitere et av Captain Beefhearts 10 commandments of guitar playing: 

If you're guilty of thinking, you're out. If your brain is part of the process, you're missing it. You should play like a drowning man, struggling to reach shore. If you can trap that feeling, then you have something that is fur bearing. 

Tidligere fikset vi biffen med øl og sprit. «Halden Blues» fra plata Hvit honning (2011) er et bra eksempel på det. Høy promille, lave skuldre. Nå, derimot, bruker jeg list. Og det binære i den digitale opptageren. Opptageren går hele tiden. Man vet jo aldri når Haldens store sønner får feeling. Gullet er der. Med list, flaks og – ok – litt øl, lirker vi det frem. 

Gullet i første forsøk

«Det blir kanskje bedre, men det blir ikke like bra.» Dette er en sannhet om studioarbeid, slik jeg ser det. En annen læresetning er at vi må gi oss i tide. Jeg er veldig opptatt av førstetagninger. Det har nesten blitt en besettelse. Det har alltid vært mitt motto, ja, nærmest et religiøst dogme. Jeg vet om produsenter og teknikere som sier «kjør gjennom låten noen ganger mens jeg stiller inn lyden ...». Nei, nei, nei! Det er jo å kaste bort det fineste musikerne har å bidra med. Det kan være gull i første forsøk. 

Faktisk er det noe naturstridig ved det å spille den samme låten flere ganger per dag. Ideelt sett burde man gjøre ett take og deretter gå hjem. Eller kanskje helst gå videre til neste låt. På den måten bevarer vi friskheten. Musikk blir sjelden mer interessant av å bli repetert, heller ikke tekst. Vokalist Håkon synger inn vokalen sammen med de andre musikerne. Bommer han på et ord eller to, fikser vi det etterpå. Puncher in. Det gjør vi like lett, uansett om vi spiller inn på analogt eller digitalt.

Dessverre deler ikke alltid Onkel Tuka denne sterke troen på first takes med meg. Eller heldigvis, da også jeg noen ganger tar feil. Et opptak kan bli fint også på andre, eller til og med på tredje forsøk. Musikken har satt seg, musikerne finner ut av hva de ønsker å spille, og ikke minst, de responderer på folka rundt seg. Flere gode innspillinger har blitt til på attende og femtisjette forsøk. De detaljerte bøkene om Beatles sine innspillinger, og om hvor mange tagninger de gjorde av hver låt, er interessant lesning. Det er uansett viktig med en produsent; en sjel med en visjon og en idé om hva som er riktig for selve låten. Det er låten som er i fokus når jeg produserer og vi spiller inn med Tuka. 

We go way back

 

Studio Intim har åpningstid på hverdager fra klokka 10:00 til klokka 15:30. I tilfellet Onkel Tuka, må vi gjøre unntak. I bandet finner vi en ølbrygger, en journalist, en statlig fikser. Disse folka har ordentlige jobber, for det meste i Halden, og kan ikke komme hit i studioets åpningstid. Derfor tømmer jeg leiligheten for sarte sjeler, altså barn og kjæreste, et par helger i året. Onkel Tuka er spesielt. Vi har, siden, siden 2008, laget seks plater sammen. Minst. Noen av bandmedlemmene har jeg spilt med siden 1985. We go way back, kan du si. Da må man lempe på åpningstidene. 

Onkel Tuka kommer på fredag ettermiddag og reiser hjem på søndag formiddag. Da har vi forhåpentligvis 5–6 nye mesterverk in the can. Ferdig er det ikke, men det er ikke langt unna heller. Litt pålegg må til. Banjo og fele skal for eksempel legges på etter grunnkompet. Stemningen er litt annerledes i studio når det kommer én og én musiker. I stedet for å være del av én stor lyd, blir hver enkelt lagt under lupen. Det er egentlig ikke optimalt. Her har vi en jobb å gjøre. Eller, jeg har en jobb å gjøre. Det aller beste er selvfølgelig at alle er her samtidig, men så stor leilighet har jeg ikke. Kanskje Studio Intim må utvide? Kanskje Onkel Tuka må krympe? Jeg ser alltid etter forbedringspotensial. Og det er helt fint, for samarbeidet mellom Onkel Tuka og Studio Intim håper jeg varer lenge ennå, om så lyden må foreviges med vokssylinder.