Den postdigitale serien
Prosjektet «Den postdigitale tegneserien. Deltagelse og materialitet i samtidens norske seriekultur» undersøker digitale teknologiers betydning for tegneseriens utvikling i Norge fra 1990-tallet og frem til i dag.
Medvirkende
Per Israelson (Stockholms universitet)
Prosjektbeskrivelse
Prosjektet «Den postdigitale tegneserien. Deltagelse og materialitet i samtidens norske seriekultur» studerer tegneseriens utvikling i Norge fra 1990-tallet og frem til i dag. Dette er en periode som har brakt med seg mange, og omveltende, forandringer for tegneseriekulturen. Nye produksjonsformer og nye distribusjonssystem, men også nye lesevaner har ført til at en stor del av de kommersielle tegneseriene har forsvunnet fra markedet. Samtidig er den norske seriekulturen i dag kanskje mer levende enn noensinne. Utgivelsen av fanziner står sterkt, og siden 1990-tallet har en rekke nye, mindre forlag blitt etablert. Derfor kan vi i dag snakke om et nytt segment innenfor norske tegneserieutgivelser – et segment som har oppstått etter de kulturelle endringene som den gjennomgripende digitaliseringen på slutten av 1990-tallet medførte, og som i tråd med dette kan kalles den postdigitale serien.
Prosjektet har som mål beskrive en ny estetisk og kulturell praksis, og et nytt produksjonssystem og forbruksmønster, som vokser frem i en tid der det digitale ikke lenger fremstår som et revolusjonerende og omdannende fenomen, men tvert imot noe som har blitt et normalt innslag i hverdagslivet. Den postdigitale tegneserien kjennetegnes blant annet av et sterkt innslag av deltagelse og kollektiv skaping, hvor seriekulturens sosiale nettverk mellom lesere og fans har fått en stadig viktigere rolle i produksjonsprosessen. Men vi kan også se en større interesse for tegneseriebladets spesifikke materialitet, der så vel trykk som grafisk utforming og layout løftes frem som viktige elementer for det estetiske uttrykket og meningsskapingen.
Den postdigitale tegneserien er slik et eksempel på en delvis ny type kulturelt objekt som betoner kollektiv deltagelse og materiell meningsskaping, og som dermed stiller nye krav til kulturhistorisk og humanistisk forskning.